Jeg slår et slag for mengdetrening

På barne- og ungdomsskolen var jeg ikke god til å skrive. Jeg hadde livlig fantasi og skrev mine beste stiler med inspirasjon fra Hardy-guttene. Likevel fikk jeg aldri bedre karakter en G (Godt), i bestefall M- (Meget minus).

På videregående skole fortsatte det i samme tralten. Én gang fikk jeg riktignok 5 eller 6, men da hadde jeg kopiert en stil skrevet av en kjæreste jeg hadde på den tiden.

På 1990-talet studerte jeg, men fikk like mye skrivetrening i arbeidslivet gjennom flere år med sommerjobber i Statistisk Sentralbyrå. Jeg tror ikke mine prosjektledere var særlig imponert over skrivinga mi. Som førstegenerasjonsstudent hadde mye å lære om å formulere meg tydelig og om akademisk skrivemåte.

Gjennom mitt arbeid med hovedoppgaven (masteroppgave) og doktorgrad fikk jeg hjelp av skrivesterke medstudenter og veiledere. Doktorgraden ble skrevet på engelsk, og det var nytt for meg.

Jeg var så heldig å ha en nabo fra USA som tok på seg oppdrag med å gjøre språkvask. Det var alltid svært gode kommentarer og tilbakemeldinger på språk, flyt og formuleringer. Hun spurte meg alltid: «Har jeg endret på hva du mener her? «Er dette rett beskrevet?» og ga meg ofte flere alternativer formidlingsmåter.

Jeg lærte så mye om å skrive av alle tilbakemeldingene.

Jeg lærte så mye om å skrive av alle tilbakemeldingene.

Jeg følte at det var som juks, å få så mye råd og god hjelp, men har senere forstått at andre fikk like mye hjelp og også fra foreldre og andre med akademisk bakgrunn.  

Dette var hjelp fra mennesker, ikke maskiner. Ingenting var skapt av kunstig intelligens.

Det var følelser, reelle fysiske tilbakemeldinger og dialog.

Det kan være mye å lære av å gå på skrivekurs og kurs i ulike tekstsjangere: vitenskapelige artikler, monografier, rapporter, foredrag, essays, kronikker, populærvitenskapelige bøker, romaner og noveller.

Det er likevel som student og i arbeidslivet jeg har lært mest. Kolleger på Arbeidsforskningsinstituttet har lært meg å skrive rapporter som en historie, og å legge vekt på bekymringen og hva som står på spill.

Artikkelformatet er det som passer meg og mitt akademiske lynne best. Jeg har prøvd å skrive populærvitenskapelig bok en gang. Det fikk jeg ikke til og betalte tilbake skrivestipend jeg hadde fått.

Det er også mye å lære av å skrive sammen med andre som har annen bakgrunn. Som samfunnsviter har jeg vært vant til å skrive artikler på femten sider, men i samarbeid med leger ble artiklene kuttet med to tredjedeler, til fem sider.

Det var et mirakel.

Det var et mirakel. Budskapet og innholdet var det samme. Det var mulig å skrive kortere og bedre.

Siden COVID-19 har jeg oppdaget kronikken og har skrevet spalter for Morgenbladet om pandemien og mange kronikker om liv og lagnad i universitets og høyskolesektoren.

Journalistene og kommunikasjonsrådgiverne ville det det annerledes. Det skulle fortsatt være kort, slik som legene likte, men budskapet og konklusjonen skulle komme først i kroniker, ikke sist slik jeg var vant med i artikkelformatet.

Jeg digger de korte formatene i kronikker. Man kan skrive friere og bruke egen historie, praksis og erfaring i skrivearbeidet og budskapet.

Før jeg starter et skrivearbeid nå– særlig for kronikker – lager jeg det som min veileder på doktorgraden alltid etterspurte, men som jeg ikke greide eller ville produsere – en disposisjon i form og innhold og med kulepunkter.

Når jeg får en ny ide, skriver jeg notater over flere dager før jeg tar over stikkordene i et tekstredigeringsprogram.

I debatten om publisering og kvalitet hevdes det noen ganger at vi burde skrive færre og bedre artikler sjeldnere.

Jeg har ikke noe tro på den oppskriften. De gode skribentene og forskerne skriver mye og mye forskjellig, og på norsk og engelsk.

Jeg tror derfor på å skrive og lese mye og i ulike sjangere og motta, men også gi tilbakemelding på tekst i bredt for å bli bedre til å skrive. Hvorfor overlate all moroa, skrivingen, læringen og språkvask til kunstig intelligens?

Å skrive er å tenke