Når jukset vokser raskere enn sannheten

Vitenskapens selvkorrigerende kraft er kjernen i menneskelig fremgang. Teorier fremsettes på grunnlag av evidens og testes etter beste evne. Vitenskap fungerer når feil oppdages og rettes, når hypoteser testes, eksperimenter gjentas, data og kode deles, og åpen debatt råder.

Men løftet om selvkorrigering er under press.

Papirmøller og røvertidsskrifter

En ny studie publisert i «Proceedings of the National Academy of Sciences» (PNAS) viser at det finnes et stort antall «papirmøller». Dette er organiserte virksomheter som produserer og selger falske eller manipulerte vitenskapelige artikler. Papirmøller bruker mellommenn og kaprede tidsskrifter i industriell skala. Dette er ikke enkeltstående tilfeller – det er globale nettverk med egne forretningsmodeller og salgskjeder.

Mens antallet falske publikasjoner fordobles hvert 1,5 år, vokser legitim forskning langt saktere, ifølge PNAS-studien. Fortsetter utviklingen, risikerer «vitenskapen virker» å bli et tomt slagord.

Særlig papirmøllene, som masseproduserer artikler og selger forfatterskap til forskere, spiller en nøkkelrolle i denne utviklingen. Studien dokumenterer hvordan tusenvis av artikler kan spores tilbake til slike fabrikker, med gjentatte tekstbiter, bilder og sitatmønstre som avslører systematisk bedrageri.

Forfatterne advarer om at dersom dette ikke bremses, kan juks snart dominere forskningslitteraturen på flere felt.

Juks som industri

I akademia, der «publish or perish» dominerer, er mange forskere avhengige av å publisere i høyt rangerte tidsskrifter for å sikre karriere, forskningsmidler og prestisje. Det sterke publiseringspresset har skapt et marked for papirmøllene, som i stort omfang selger ferdige manuskripter og forfatterskap til lave priser og på svært kort tid. Resultatet er artikler som sjelden holder faglig kvalitet, men som likevel finner veien inn i seriøse tidsskrifter.

Juks etterlater spor – dupliserte bilder, resirkulerte mikroskopibilder, gjentatt tekst og mistenkelige siteringer – men uten systematisk gransking blir det ofte ikke oppdaget. Denne industrialiseringen av juks utfordrer ideen om at vitenskap automatisk er selvkorrigerende.

Forsvarere trår til

Når formelle strukturer svikter, fyller enkeltpersoner som Elisabeth Bik eller Leonid Schneider og plattformer som «PubPeer» eller «Retraction Watch» gapet.

Bik er en nederlandsk mikrobiolog som forlot en forskerkarriere i California for å arbeide fulltid med vitenskapelig integritet. Med sitt skarpe øye for bildeforfalskninger har hun identifisert titusenvis av mistenkelige figurer og bidratt til hundrevis av rettelser og tilbaketrekninger. Hun finansierer arbeidet sitt hovedsakelig gjennom donasjoner og konsulentoppdrag.

Schneider er en tysk vitenskapsjournalist og tidligere kreftforsker som startet bloggen «For Better Science» i 2015 etter selv å ha sett svakheter i akademia fra innsiden. Der gir han stemme til forskere som ellers ikke våger å kritisere mektige kolleger, og han dokumenterer saker som ofte unngås av etablerte medier. Schneider driver arbeidet nærmest alene og lever av frilansjournalistikk og leserstøtte.

PubPeer dokumenterer bildebruk, statistiske anomalier og metodiske feil, ofte anonymt, mens Retraction Watch rapporterer om skandaløse oppdagelser.

Mange rettelser skjer først etter slike grasrotintervensjoner, som viser at vitenskap fortsatt kan fungere – men bare med aktiv samfunnsgransking.

Juks i Norge

Også Norge har hatt høyt profilerte saker. Filippo Berto, tidligere landets mest produktive forsker, ble etterforsket for alvorlige etiske brudd rapportert anonymt på PubPeer. Som Universitetsavisa har dokumentert, bekreftet NTNUs forskningsetiske komité funn av dupliserte publikasjoner, salamisering, selvplagiat, tvilsomme forfatterskap og feilaktig sitering. Flere artikler ble trukket tilbake, og Berto ble fjernet fra internasjonale redaksjoner.

Saken viser at høy produktivitet kan skjule alvorlig uredelighet, og at offentlig synlighet kombinert med institusjonell kontroll er avgjørende.

Når rettelser tar år

Selv når juks avdekkes, kan korrigeringsprosessen være smertefullt langsom. I 2022 publiserte «The New England Journal of Medicine» (NEJM) en studie om en ny mikroRNA-biomerker for hjertebetennelse. Åtte dager etter publisering varslet to kolleger og jeg redaktørene om at dataene ikke støttet funnet, en sak som Forskerforum omtalte i 2022. Brevet vårt ble akseptert, men rettelsen tok halvannet år – og ordlyden klarla knapt problemet. I mellomtiden hadde feilaktige funn blitt sitert, patentert og diskutert i media. Dette svekker både vitenskapens integritet og offentlige tillit.

Uoppdaget juks påvirker mer enn akademia. Det kan skade pasienter og føre til feilinformasjon i grunnlaget for klimapolitikk, teknologi og miljøforvaltning. Selv ett falskt funn kan lede hele forskningsfelt på villspor i årevis.

Når vitenskap fremstår som gjennomsyret av falske resultater, mister vi troverdighet og gir krefter i «alternative facts»-bevegelser legitimitet.

Hva kan gjøres?

Det finnes håp: Systemer som brukes til å produsere falsk forskning, kan brukes mot dem. KI og andre verktøy kan trenes på ekte og falske publikasjoner, og programvare som ImageDedup oppdager bildegjenbruk bedre enn mennesker.

Norsk forskning er tett integrert internasjonalt, og når systemet svikter, svekkes vår troverdighet. Norge har virkemidler: sterke institusjoner, kultur for åpenhet og forpliktelser til åpen vitenskap.

Finansieringskilder kan kreve tilgjengelige data og åpen kode, og universiteter kan belønne grundighet fremfor kvantitet. Røverforlag og -tidsskrifter bør unngås. Noen eksempler er Multidisciplinary Digital Publishing Institute (MDPI), Frontiers, Hindawi, Oncotarget og Public Library of Science (PLoS). Fellesnevneren er at de tilbyr rask publisering mot betaling, med minimal eller mangelfull fagfellevurdering, og flere har vært dokumentert brukt som plattformer for papirmøller og fabrikkert forskning. Selv om noen av disse tidsskriftene har legitime artikler, er risikoen for publisering av uredelig forskning stor, og tidsskriftets navn gir falsk legitimitet til svake eller fabrikkerte studier.

Seks tiltak for tillit

1. Rask, datadrevet screening: Alle tidsskrifter bør implementere automatiserte systemer som oppdager manipulerte bilder, resirkulert tekst og unormale siteringer, både før og etter publisering. Dataverktøyene bør brukes av redaksjoner og støtte fra institusjonelle kvalitetssikringsenheter, og resultater bør vises på offentlige dashbord for åpenhet.
2. Tydelige og tidsbestemte korrigeringsløp: Tidsskrifter må ha publiserte retningslinjer for hvordan de håndterer bekymring, rettelser og tilbaketrekninger, med tidsfrister og rapportering av faktisk gjennomføring. Redaksjoner og faglige råd må holdes ansvarlige for å følge disse rutinene, og systemer som PubPeer kan innlemmes for tidlig varsling.
3. Insentiver for kvalitet fremfor kvantitet: Ansettelser og forfremmelser bør belønne grundighet, replikasjon, fagfellevurdering og god dataforvaltning, ikke bare antall publikasjoner. Universiteter og finansieringsorganer må utvikle kriterier som verdsetter robust forskning over høyt volum, og vurdere å sette maksimale publikasjonsgrenser per forsker per år.
4. Delt ansvarlighet: Indekseringstjenester og finansieringskilder bør rangere tidsskrifter basert på kvaliteten og hastigheten på korrigeringer og belønne dem som demonstrerer høy integritet. Dette skaper et system der journaler selv har økonomiske og faglige insentiver til å opprettholde kvalitet og rette feil raskt.
5. Støtt sivile infrastrukturer: Plattformene PubPeer og Retraction Watch, samt enkeltpersoner som Elisabeth Bik og Leonid Schneider, utgjør kritiske deler av forskningsøkosystemets overvåking. Disse må anerkjennes, finansieres og beskyttes mot press fra institusjoner og mektige aktører som kan føle seg utfordret. Forskningsrådet, universiteter og fagforeninger bør aktivt støtte og innlemme slike sivile overvåkingsfunksjoner.
6. Vær kritisk selv, og følg bevisene: Forskere, redaktører, fagfeller og beslutningstakere må alltid prioritere evidens fremfor autoritet eller tidligere rykte.

Kollektivt ansvar

«Vitenskapen virker» er ikke et slagord; det er et løfte om å gjøre sannhet konkurransedyktig mot feil.

PNAS-studien viser at juks vokser raskere enn sannhet. Mens forsvarere som Elisabeth Bik, Leonid Schneider, PubPeer og Retraction Watch avslører uredelighet, viser saker som Filippo Berto og langsomme rettelser i NEJM hvor nødvendig det er med sterkere sikkerhetsmekanismer.

Vitenskapen virker – men bare hvis vi aktivt, kollektivt og konsekvent forsvarer den.

KI-forskar Jill Walker Rettberg vil ha KI ut av kunnskapsarbeidet