Debatt
NMBUs ledelse har presisert at universitetet ikke har institusjonelt samarbeid med israelske universiteter. Likevel deltar israelske forskere i prosjekter vi er involvert i. Et av flere eksempler er UNECE-WIA, der Daphne Goldman fra Beit Berl College i Israel er oppført som ekspert.
Goldman forsker på miljøborgerskap og sosial rettferdighet – et felt som i seg selv krever etisk bevissthet og inkluderende språk. Men i hennes publikasjoner omtales palestinere med israelsk statsborgerskap konsekvent som «arabere». Begrepet «Palestina» er fraværende. Dette er ikke en tilfeldig språkbruk – det er en aktiv språklig strategi som speiler den israelske statens politikk for å viske ut palestinsk identitet.
Når akademikere unngår begrepet «Palestina», bidrar de til å legitimere en virkelighet der okkupasjon og undertrykkelse normaliseres. Det er en form for språklig medvirkning – en taushet som gjør oss medansvarlige – og den bør uro oss som forskere. Dette handler ikke om semantikk. Det handler om makt. Om hvem som får definere virkeligheten. Når vi samarbeider med forskere som systematisk usynliggjør palestinsk identitet, må vi stille spørsmål ved hva slags akademisk etikk vi selv praktiserer. Språk former virkelighet – og i akademia har vi et særlig ansvar for å ikke bidra til språklig undertrykkelse.
Noen israelske forskere utfordrer denne praksisen ved å bruke begrepet «Palestina» – en handling som krever akademisk mot.
Norske forskningsinstitusjoner må ta stilling. Vi må slutte å videreføre språk som bidrar til å opprettholde asymmetriske maktforhold. Vi må kreve at samarbeid baseres på et språk som anerkjenner – ikke visker ut – marginaliserte grupper.
Akademisk frihet handler ikke bare om å kunne forske fritt. Den handler også om å ta ansvar for hvilke virkeligheter vi bekrefter gjennom våre ord. Det er på tide at vi slutter å være passive medspillere i en språklig okkupasjon.
2-300x200.jpg)
