Annonse
Annonse

Internasjonaliseringsdebatten: – En suppe av synsing

Av Liv Rønnaug Lilleåsen

Publisert 5. mars 2018

Malcom Langford mener internasjonaliseringsdebatten er for tabloid og unyansert. Han savner mer fokus på kvalifikasjoner, og ikke nasjonalitet.

«Internasjonalisering er det mest motstandsløse honnørordet i forskning og høyere utdanning», skrev Øyvind Østerud i et debattinnlegg. Det var sommeren 2017, og ordet fikk en annen mening for mange. Professoren i statsvitenskap ved UiO uttrykte stor bekymring over at utlendinger utgjorde 60 prosent av den samlede veksten av antall forskere fra 2007-2012.

Fakta

Malcom Langford

Aktuell med debattinnlegg i Morgenbladet «Mindre tabloid – mer handling» og i Vitenskapsakademiets debattkveld med temaet «Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge».

Nå har debatten blusset opp igjen, og australieren Malcom Langford, som har bodd i Norge i snart 11 år, har nok en gang kastet seg inn i ringen.

Forskerforum møter ham rett før han reiser på vinterferie med kone og barn til hytta på Skeikampen – klar med ryggsekk og ski.

– Er norsk akademia fremmedfiendtlig?

– He-he, nei det er den ikke. Nordmenn flest er veldig imøtekommende. Men noen overskrifter i mediene er fremmedfiendtlige. For eksempel Morgenbladet med overskriften «Historisk invasjon» eller Vitenskapsakademiet med «Hvor mange internasjonale forskere tåler Norge?». Slike tabloide overskrifter handler jo om å skape debatt, men det betyr ikke at de er konstruktive. Det blir framstilt som at utenlandske forskere er en fare for samfunnet – det fokuseres kun på nasjonalitet, ikke på kvalifikasjoner. Nyanseringen forsvinner, og debatten blir en suppe av synsing og anekdoter.

– Men hvor mange internasjonale forskere tåler Norge?

– Det varierer fra fag til dag. I en del HUMSAM-fagene må vi forsikre oss om at vedkommende har tilstrekkelig språk- og kulturell kompetanse eller kan skaffe det raskt. Samtidig blir jeg bekymret hvis vi ikke har nok utenlandske forskere i for eksempel teknologi og MATNAT. Akkurat nå er det sentralt i debatten i USA og Storbritannia, hvor universitetene frykter at mange utlendinger ikke vil komme eller reiser hjem på grunn av immigrasjonsregler og fremmedfiendtlig innvandringsdebatt. I Norge sliter vi allerede i noen fagfelt med å rekruttere nordmenn.

– Det blir framstilt som at utenlandske forskere er en fare for samfunnet

– Hva irriterer deg mest i internasjonaliseringsdebatten?

– Det er frustrerende å se hvordan statistikk blir brukt. I fjor ble det fremstilt som at internasjonale forskere stormet inn og tok faste stillinger i områder som truet profesjonsutvikling og formidling i den norske offentligheten. Men i realiteten var økningen størst i midlertidige stillinger og minst i HUMSAM-fagene. Det var en stor «mismatch» i debatten med for mange påstander uten bevis: «De har jo ikke lært seg norsk», «De engasjerer seg ikke i det norske samfunnet». Jeg er for det meste en empirisk forsker, og da svarer jeg med en gang: «Begrunn din påstand». Vi som forskere må jo se på internasjonalisering på en empirisk måte.

– Snart 30 prosent av det faste vitenskapelige personalet er utenlandske, ifølge Nifu. Er ikke det ganske mye?

– Nei, det er ikke nødvendigvis mye. Vi er langt fra å bli verdensmestre i antall utenlandske forskere. En rapport fra 2014 viste at den verdensmesteren faktisk var Sveits med 57 prosent. Mange andre land som vi liker å sammenligne oss med i forskning lå klart foran oss som Canada, Australia, USA, Sverige og Storbritannia. I Norge var det bare 25 prosent. Ved NTNU i Trondheim er det for eksempel mye høyere antall av internasjonale forskere enn ved UiO, men disse har vært fraværende i debatten. Jeg savner stemmene fra dem det virkelig gjelder.

– Kritikerne mener internasjonaliseringen truer evnen til å løse samfunnsoppdraget. Hvordan svikter denne argumentasjonen, mener du?

– Det er viktig ikke å gjøre utlendinger til den store syndebukken. Trusselen kan skyldes manglende forventing om at alle forskere må formidle og løse samfunnsoppdrag. Vi må også anerkjenne hvordan utenlandske forskere bidrar og formidler i mange forskjellige samfunns arenaer – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Samtidig kan vi spørre om vi internasjonale forskere gjør nok nasjonalt. Jeg tror vi kan bli utfordret og bli «pushet» mer. Det viktigste etter min mening, er hvordan vi blir ansatt. Hvis vi skal øke fokus på formidling og undervisning, må det bli vektet i et større antall stillinger. Det er viktig å ha prøveforelesninger med tilbakemelding fra studenter og følge opp krav om norsk språkkompetanse for stillinger med undervisning på norsk. Det å være norsk betyr ikke at man automatisk er bedre til å undervise eller formidle.

– Hvorfor er denne debatten så viktig for deg?

– Mange utenlandske forskere føler denne debatten på kroppen. Da Vitenskapsakademiet inviterte til debatt i januar, ble jeg kontaktet av en nylig ansatt utenlandsk forsker som ble sjokkert over temaet om hvor mange utenlandske forskere Norge tåler. Men denne debatten er også delvis personlig for meg. Da jeg søkte en fast stilling ved UiO var fire av de syv innstilte utlendinger, noe som utløste stor debatt. Det ble nedsatt en komité for å bedømme vår muntlige norsk og kunnskap om norsk rett. Jeg ble påminnet i denne prosessen om at jeg var innvandrer. Til slutt ble jeg den eneste utlendingen som ble innstilt, og det var en litt ubehagelig følelse. I et fakultet hvor prinsippet om rettsstaten settes høyt, var det litt merkelig at nye regler ble lagt til underveis og at en komité ble nedsatt på grunn av vår nasjonalitet, eller ikke-norskhet. Men denne erfaring hadde også positive sider. Selv om jeg var ganske godt integrert og engasjert i mange norske arenaer, sa jeg ja til å undervise mer på norsk. Etter hvert begynte jeg også å holde foredrag på norsk, stille opp til intervjuer i media på norsk og engasjere meg på norsk på Facebook og Twitter. Dette er nok noe av årsaken til at jeg har lykkes med min integrering.

– Men er ikke dette lett for deg å si når du jobber innen juss – et fagfelt hvor det er relativt få internasjonale forskere?

– Ja, det kan være at det har vært enklere for meg siden jeg er omfavnet av nordmenn – på jobb og hjemmebane. Men jeg er ikke noe unntak. Tvert imot. Vi er mange som har en sterk tilknytting til Norge. I 2012 hadde 60 prosent av utlendingene, som var i faste stillinger, vært i Norge i mer enn ti år. Jeg har en kollega som sier at jeg ikke kan fronte denne debatten fordi jeg nå er norsk, og det burde jeg egentlig ta som en kompliment. Men i denne statistikken er jeg en utlending.

– Hvor ser du for deg internasjonaliseringsdebatten om ti år?

– Jeg er både pessimistisk og optimistisk. Noen debatter om internasjonalisering i Norge tar aldri slutt, enten det handler om EU eller bruk av hijab. Men jeg er også optimistisk. I de to siste årene har mitt eget fakultet utviklet pragmatiske løsninger som passer bedre behovet for både nasjonal profesjonsutvikling og internasjonalisering. Dessuten har debatten vekket interessen for å ta bedre imot utenlandske forskere, særlig dem uten norske ektefeller. Vi trenger et integreringsløft som gjør det mulig for utenlandske forskere å lære seg språk og kulturkunnskap så raskt som mulig for å bidra mer på norsk. Debatten har også tilført enkle påstander om diskriminering mot utenlandske forskere, inkludert etnisk bakgrunn. Både universiteter og fagforeninger som Forskerforbundet har en rolle her. Så hvis vi kan bli pragmatiske, kan debatten ha forsvunnet om ti år.