Av Siri Lindstad
Publisert 30. august 2019 kl. 14:07
Hva er posthumanisme, spør jeg Siri, min navnesøster som siden 2011 har vært min «intelligente assistent», ifølge Apple. Hun har imidlertid ikke noe klart svar å gi meg, men foreslår i stedet at jeg leser diverse artikler om temaet som hun finner på nettet. Man trenger ikke være spesielt intelligent for å gjøre et slikt mediesøk, tenker jeg surt, og legger vekk Iphonen.
I stedet åpner jeg Jan Grues nye sakprosabok, en samling av seks essayer, om nettopp posthumanisme «som tanke og tendens». Han er ikke bare en kritikerrost forfatter, men også professor i kvalitativ metode, og har lenge skrevet blant annet i Morgenbladet om disse nye tankene om mennesket. Hvor går grensene mellom oss og maskiner? Mellom oss og andre dyr? Og mellom hverandre?
Ingen av de store norske nettleksikonene har en definisjon av posthumanisme, påpeker Grue, og skriver allerede i de innledende setningene at det behøves en hel bok for å «oppnå en slags forståelse». Jeg er klar, jeg!
I den første teksten er rammefortellingen nyttårsaften på Rådhusplassen i Oslo idet 1999 blir 2000. 18 år gamle Grue er lenge en del av et stort «vi», en menneskemasse som venter på hva som mon vil skje når vi bikker over i et nytt årtusen. Begynner datamaskinene å leve sitt eget liv? Grue bruker blant annet filmen The Matrix som et eksempel på diskusjoner om hva et «menneske» egentlig er. Posthumanismen trekker veksler på andre post-retninger – poststrukturalisme, postkolonialisme og så videre – for å forstå konstruksjonen menneske. Selv får Grue kjenne på grensene da rullestolen hans blir veltet av den store menneskemassen, og han må få hjelp av andre til å komme opp igjen.
Transhumanismen vil kanskje «befri» mennesker som Grue fra rullestolen, eller vil de snarere befri verden fra slike som ham? I det andre essayet følger Grue en retning av posthumanismen som han stiller seg sterkt kritisk til: transhumanismen, ideologien der (bio)teknologien er veien, og det utvalgte, fullkomne mennesket er målet, ifølge Grue. I transhumanismen er mennesket på vei mot noe mer og noe bedre, lokket av et lengre, kanskje til og med evig, liv. Men hvem får bli med på den reisen, spør Grue. Selv har han liten tro på at han er blant dem.
Så langt har jeg trivdes godt i Grues selskap. Men så er det som om jeg mister ham av syne. I de siste fire tekstene vinkes det til teoretikere, forfattere, bøker og filmer i alle retninger, og jeg henger rett og slett ikke med. I stedet for at essayene er en innsirkling av begrepet posthumanisme, føler jeg at jeg er med på en snakkesalig utsirkling, med stadig flere sidespor som får meg til å kjenne meg som et forlatt barn i skogen. Særlig gjelder det essayet i midten, om «selvets virkelighet». Hånd i hånd med litteraturkritikeren James Wood, han alle andre kritikere hyller for tiden, tar Grue for seg forfatterne David Foster Wallace, J.M. Coetzee og Donald Barthelme som representanter for «tre posthumanistiske utfordringer til litterær realisme».
(Hvorfor akkurat disse tre hvite, mannlige forfatterne, av alle forfattere på jord?) De viktige observasjonene er der nok; det er bare det at de blir så mange at de slår hverandre ihjel. Om posthumanismen forholder seg til mennesket som nærmest en flytende, udefinerbar masse, ender denne boka i så måte som en legemliggjøring av nettopp det.
