Øyvind Eikrem:

– Jeg er ikke med i en popularitetskonkurranse

Av Julia Loge

Publisert 30. oktober 2018

Førsteamanuensis Øyvind Eikrem ble kalt inn på teppet etter et intervju med Resett. – En liten kommentar, og så havnet jeg i en nasjonal meningstsunami, sier han.

I lunsjen en dag i september ringte en skribent fra et nettsted og lurte på hva Øyvind Eikrem mente om et dobbeltdrap i hjembyen Trondheim. En afghansk tenåring hadde skutt to unge afghanere i en leilighet forvaltet av kommunen.

Fakta
  • Øyvind Eikrem (45) er sosialantropolog, psykolog og førsteamanuensis ved Institutt for for sosialt arbeid ved NTNU I Trondheim.
  • Er aktuell fordi han ble innkalt på instituttlederens kontor etter et invervju i den høyreorienterte nettavisen Resett. 
Samtalen var over på tre–fire minutter, men det var ikke omtalen av samtalen. For dagen etter at intervjuet ble publisert i Resett, ble Eikrem kalt inn på instituttlederens kontor. Han mente at han hadde skadet instituttets omdømme. Eikrem ble i første omgang sykemeldt, men fikk støtte fra rektor Gunnar Bovim i at ansatte har ytringsfrihet, også i Resett. Eikrem er sosialantropolog og psykolog og jobber som førsteamanuensis ved Institutt for sosialt arbeid ved NTNU. Nå lurer han på om faget i instituttets navn hører hjemme på universitetet i det hele tatt.

– «Vi forstår ikke konsekvensene av å åpne vårt land for mange unge menn fra mer brutale, patriarkalske kulturer», sa du til Resett. Skjønner du reaksjonene?

– Karakteristikken av afghansk kultur, som er preget av oppdragervold, den mener jeg er korrekt. Det viser UDIs egen «Landinfo om barndom i Afghanistan», og jeg kan finne etnografiske beskrivelser av afghansk barndom som ville sjokkere norske lesere.

– Resett bruker «politisk korrekthet» som emneknagg på artiklene sine om saken, er akademia for politisk korrekt?

– Spørsmålet er hva du mener med uttrykket. Hvis du mener at det finnes uuttalte, ikke-vitenskapelige normer som styrer hva du kan si og tenke, så er svaret mitt ja. Det er sterkere i noen fagområder enn andre. Jeg er tilsatt i psykologi, men i en del av helse- og sosialfagene er det stramme rammer for hva du kan mene. Det hindrer god, faglig meningsbrytning.

  • Nils Rune Langeland-saken, som snart skal for retten, handler også blant annet om ytringsfrihet i akademia. Les mer om den her. 

– Ja, du har blitt beskyldt for å bryte med verdigrunnlaget for faget sosialt arbeid?

– Det er ikke en psykolog som har kommet til meg og sagt at jeg tar feil. Barnevernspsykologer på mitt institutt sier at dette er det viktigste i deres fag og noe de jobber med å formidle: at oppveksten preger et menneske. Men det som er en selvfølge for noen, er en vederstyggelighet for andre. Så prøver de å trekke inn «verdigrunnlag», med respekt og rettferdighet. Men er verdigrunnlag et vitenskapelig begrep? Finnes det i biologi eller matematikk? Jeg må jo forholde meg til mitt eget fagfelt. Hva sosionomer måtte mene er rett, kan ikke jeg si noe om, og jeg er ikke nevneverdig interessert i det. Men hvis man tror vitenskapen handler om den gode smak og moral, da har man beveget seg langt bort fra gyldighetsbetingelsene som vitenskap dreier seg om.

– Men du har jo ikke forsket på innvandring, hvordan kan du uttale deg så bastant?

– Er innvandring et fenomen sui generis, som er atskilt fra andre fenomen i samfunnet? Du trenger ikke forske på innvandring for å kunne mene noe om det. Hvis du har sett på innvandringsforskningen, så ser du at den er lite sofistikert. Det er lite analyse, og jeg undrer meg over utvalgskriteriene og over sammenhengen mellom analyse og konklusjon. Innvandring og migrasjon er ikke mine kategorier, jeg er interessert i samspillet mellom menneskelig psyke og kulturell bakgrunn. Min kompetanse er på kulturell variabilitet i psykologiske prosesser. Det er relevant for å forstå mennesker, om de er flyktninger eller ikke.

– Hva er egentlig din tilnærming?

– Det var et vendepunkt for meg å lese Richard Nisbett, en amerikansk psykolog som har gjort presise eksperimenter på kulturell kognisjon. Han påviste at selv de mest elementære persepsjoner henger sammen med kulturbakgrunn. Det ville jeg formidle da Resett ringte, men vi kan jo konkludere med saken tok en annen retning, for det ble jo totalt sirkus.

– Du gikk også ganske rett på sak og sa at myndighetene hadde en «naiv hakkebakkeskogen-mentalitet». Du må jo ha vært forberedt på reaksjoner?

– Det var et ord jeg kom på i farten til en journalist, ikke noe jeg ville brukt i en presis vitenskapelig tekst. Hadde jeg blitt bedt om å snakke for et faglig publikum, ville jeg ha brukt et annet språk, men jeg snakket med en populær nettavis og prøvde å nå et publikum. Offentlige myndigheter må tåle å få kritikk. Jeg synes det er en pussig betrakting at jeg skulle holde tilbake hvordan jeg ser på ting, så ingen i kommunal forvaltning blir såret. Jeg er ikke med i en popularitetskonkurranse, jeg prøver å finne ut av ting. Og når noen ringer til meg, så prøver jeg å svare.

– Hva skjedde?

– Dette har vært en surrealistisk prosess. For meg var det en liten sak, for hvor mange lesere har egentlig Resett? Jeg prøvde å få fram et faglig poeng, at menneskers psykologiske side preges av kulturen. Det kan være en hovedfaktor for å forklare hvorfor ulike grupper som kommer til Norge, presterer så ulikt – som at noen er under- eller overrepresenterte i kriminalitetsstatistikken. Så jeg var dristig nok til å forsøke å komme med en forklaring, og jeg trodde verden var i stand til å ta dette.

– Men det er tre uker og over 40 avisoppslag siden, hvordan har du opplevd de ukene?

– Hvis ikke enkelte hadde slått på stortrommen den kvelden, så hadde dette blitt en liten Resett-artikkel og ingen hadde brydd seg. Noen har hatt motiver for å gjøre det til en kjempesak, for min del var det en liten kommentar, og så havnet jeg i en nasjonal meningstsunami. Det har sine komiske aspekt, men det har vært ubehagelig for min del. Og det har ikke vært en synderlig interessant faglig diskusjon, mer et oppkok av meninger.

– La oss her gå tilbake til det faglige: Hvordan kan to samfunnsfag komme til så ulike svar?

– Der forutsetter du jo at sosialt arbeid er et samfunnsfag, men det virker ikke som om selv en angivelig nestor i faget forstår at det er en forskjell mellom er og bør. Psykologien har kommet til mange opprørende og kontroversielle teorier om mennesker, men man har kommet fram til dem gjennom systematiske, empiriske studier. Det er vitenskap. Men hvis de skal begynne med verdigrunnlag, og trekke slutninger fra det, er det vitenskap?

– Du er ansatt ved Institutt for sosialt arbeid, og nå kritiserer du sosialarbeidere?

– Å mene i fullt alvor at norske lover skal settes til side for sosionomenes faglige regelverk, er et helt outrert standpunkt. Det er anti-akademisk. Og det virker som om flere som uttaler seg, ikke skjønner forskjellen mellom å jobbe i en behandlingsinstitusjon og som forsker. Hadde jeg jobbet som psykolog i kommunen, ville min uttalelse vært kontroversiell, men jeg jobber som forsker. Det står ingenting i kontrakten min om at jeg skal være lojal mot sosionomenes verdigrunnlag. Hvis det hadde stått noe sånt, ville det vært lovlig med ideologiske føringer for en som jobber på et universitet? Kan et universitet ha et institutt hvor personene er forpliktet til ideologiske dokumenter som ikke er norsk lov? Det hadde vært fint om dere kan avklare om forskere kan være styrt av ideologiske dokumenter.

– Vel, jeg regner med at du vet svaret?

– Ja, men jeg vet ikke om alle sosionomene vet det. Enkelte prøver å vinkle det som om jeg er en trassig gutt som skal få refs for å ha sagt noe slemt.

– Du prater deg ganske varm her?

– Ja, saken er opprørende. Men sånn er det her i livet, det handler om å ta de kampene man støter på.