Når alles mening om innvandring er like mye verdt

Av Kjetil Vikene

Publisert 10. oktober 2018

Anmeldelse: En god håndbok om forholdet mellom forsker, forskning og formidling i en polarisert offentlighet.

Mette Andersson, sosiologiprofessor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, har gjennom bruk av sosiologisk metode samlet inn data fra et trettitalls forskere i migrasjonsfeltet i Norge – noe hun anslår utgjør ca. 25 prosent av den totale populasjonen. Eller: Mette har intervjuet en del folk som forsker på innvandrere.

Fakta

Mette Andersson

Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt

Universitetsforlaget, 2018

152 sider

Veil. pris: kr 429 (print on demand) / åpen tilgang på nett

Se, så enkelt var det å redusere professor Anderssons prosjekt, og med dette grepet prøver jeg å illustrere et av bokens mange viktige poenger: Det skjer noe med både forskningsspråket og forskningen når den skal ut i offentligheten, og for migrasjonsforskeren er dette ytterlige forvansket ved at metodikker som deltagende observasjon ofte fortegnes som «uvitenskapelig», og at temaet er både emosjonelt og politisk betent.

Boken tar for seg spørsmål om troverdighet, offentlighet, formidlingsidealer, polarisering og politisering, og tittelen gir en svært presis beskrivelse av innholdet: Det er verdt å merke seg at ordet «migrasjon» ikke forekommer her – og at boken i aller høyeste grad har gyldighet for en rekke «betente felter» i en tid der forskning er en journalistisk og politisk vare, og ord som «forsker» og «ekspert» stadig havner i miskreditt. Bokens styrke, sett fra en akademikers ståsted, er at den handler om forskeren mer enn om forskningen. Det må anses som en prestasjon – og jeg skriver dette helt uten ironi – å skrive en bok om migrasjonsforskning som bare noen ytterst få ganger i det hele tatt berører konkrete innvandringsrelaterte spørsmål eller gir detaljer om innholdet i det offentlige ordskiftet rundt migrasjon, enten det er av politisk, kulturell eller økonomisk art.

I stedet handler boken om hvordan forskerne i migrasjonsfeltet må forholde seg til den norske offentligheten og ulike politiske føringer, hvilke kommunikasjonsstrategier og hvilket publikum de velger når de skal presentere sine funn. Det handler om hvordan deres roller som forskere kan defineres av andre, om strategier som brukes for å utdefinere dem, hindre dem i å uttale seg, eller diskreditere dem – og om trolling på internett og akademiske dødslister. Migrasjonsforskerne er egnet til å sette spørsmål om forskning og formidling helt på spissen, for de «befatter seg i utgangspunktet med temaer som er verdibasert, og de skriver om temaer som ikke-spesialister ofte synes de vet en del om, av og til like mye som forskerne».

Direkte sitater fra intervjuer er nennsomt plukket ut og utgjør kun en liten del av teksten. I stedet bruker Andersson boken til å gå gjennom ulike teorier og forskning forskning, formidling og identitet, og syntetiserer sitt eget materiale for å gi disse teoriene konkret innhold og for å videreutvikle dem. Innimellom er det også nedslående lesning: Når medier og politikere aktivt er med på å bryte ned vitenskapeligheten i humanistiske og samfunnsfaglige disipliner, er følgen at mange forskerne trekker seg bort fra den offentlige debatten.

Personlig syns jeg boken er spesielt god når den beskriver og diskuterer hvordan ulike roller og metoder, både egne og andres, er med på å forme forskernes vitenskapelige identitet. På dette punktet er det mye å lære for enhver akademiker, tror jeg, uavhengig av vitenskapsgren: Den kan godt fungere som en håndbok for forskere som vil reflektere over sitt forhold til offentligheten, sin egen forskeridentitet – og hva det vil si å formidle.

  • Les også: