Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania, Trondheim
Publisert 13. desember 2017 kl. 12:14
Oddveig Storstad
De kveldene du blir sittende litt for lenge oppe kaster sjelden noe fornuftig av seg. Men det finnes unntak. Jeg hadde en slik søndagskveld i begynnelsen av november. Helt tilfeldig ble jeg sittende å se på et TV-program med Einar Rasmussen – best kjent som en av verdens fremste padlere på 70-tallet. Rasmussen er en svært populær realfagslærer på en videregående skole. Han kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater på de eksamener elevene avlegger, og det uten å ha adoptert en eneste av de pedagogiske trendene som har kommet og gått de siste tiårene. Han sverger til tavleundervisning, gir elevene tilbud om ekstraundervisning i langfriminuttene og mener strengt tatt at elevene ikke trenger å lese pensum.
Ifølge Einar Rasmussen er det for mye «støy» i pensumbøkene, og hans jobb blir å rydde bort støyen for elevene slik at de lettere når inn til kjernen. Dra ut det de må forstå for å kunne beherske faget. Kan du det grunnleggende, er det greit å bevege seg videre. Gjerne på egen hånd. Det var noe i Rasmussen sin pedagogikkfilosofi som var umiddelbart gjenkjennelig fra egen erfaring.
Les også: – Å forberede en forelesning kan ta dag og natt. Det kan alltid bli bedre.
I likhet med Einar Rasmussen er jeg dyslektiker, og jeg har flere ganger sett påstanden om at dyslektikere finner sin egen måte å lære på. Personlig leste jeg knapt en eneste pensumbok da jeg studerte samfunnsøkonomi grunn- og mellomfag. Jeg fulgte forelesninger og noterte flittig. Etterpå renskrev jeg forelesningsnotatene og laget meg en regel om at jeg ikke skulle gå fra lesesalen før jeg hadde forstått alt som var gjennomgått på dagens forelesning. Karaktermessig fungerte det helt utmerket.
Men nå skal det være omvendt. Den siste trenden jeg har fanget opp er Flipped Classroom, eller omvendt undervisning på norsk. Det vil si at studentene har sett en videoforelesning før de møter opp til undervisningen, som ikke er undervisning, men ulike former for gruppearbeid og oppgaveløsning. Tanken er selvsagt at tiden man tradisjonelt har brukt til undervisning skal brukes til å veilede studentene i oppgaveløsning.
Les også: PowerPoint er en ulykke for undervisningen
Jeg forventer aldri at studentene skal ha lest pensum før de møter til forelesning. Jeg er til og med usikker på om det er hensiktsmessig at de har gjort det. Min jobb – tenker jeg – er å lose studentene gjennom pensum. Gi dem forståelse for begreper de møter i pensum, trekke ut hovedlinjene i stoffet og poengtere hva som er nødvendig å kunne for å forstå dagens tekst. Jeg bruker mye tid på å finne gode eksempler som letter forståelsen. På den måten søker jeg å gi dem knagger å hekte pensum på, når de – formodentlig – setter seg ned og leser på egen hånd.
Jeg opplevde også stor gjenkjennelse i John Peter Colletts tekst Taushetens ansikter i forrige nummer av Forskerforum, hvor han beskriver hvordan daffe studenter påvirker foreleseren negativt. Jeg spurte en gruppe av mine studenter hva det var som karakteriserte de gode foreleserne. Engasjement er det som oppsummerer svarene deres. Med andre ord: uengasjerte studenter og uengasjerte forelesere gir ikke god undervisning og derfor heller ikke god læring.
Personlig har jeg hatt mange gode lærere fra barneskole til universitet – de har vært engasjerte, dyktige formidlere med stor faglig kunnskap. Jeg er dem stor takk skyldig. Uten unntak har de brukt tavle og kritt. Kanskje er det ikke nye pedagogiske trender vi skal jakte på, men engasjerte formidlere som virkelig er motivert ut fra ønske om å lære bort? Men her uttaler jeg meg på tynt grunnlag – jeg har ikke et eneste studiepoeng i pedagogikk, kun min egen erfaringsbaserte kunnskap.
Les også:
