Av redaktør Aksel Kjær Vidnes
Publisert 24. mai 2018 kl. 12:23
I fjor skrev vi om statens arealnorm og den voksende uroen i universitets- og høyskolesektoren, som nylig også var tema i NRK Brennpunkt. Saken er at staten i 2015 innførte en arealbegrensning på nye statlige kontorbygg på 23 kvadratmeter per ansatt, inkludert fellesområder. Konsekvensen er at det er vanskelig å bygge enkeltkontorer til de ansatte – man må i stedet belage seg i større grad på åpne kontorlandskap. Statsbygg har fått oppgaven å selge inn nye kontorløsninger som «aktivitetsbaserte arbeidsplasser», som svarer på arealkravet. I møte med universitets- og høyskolesektorens ansatte har de fått en vanskelig oppgave. De får lite hjelp fra departementshold. Både Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som står bak forskriften, og Kunnskapsdepartementet som finansierer nybygg i UH-sektoren, har vist begrenset villighet til å snakke om saken, og nærmest ingen villighet til å lytte.
Denne saken vekker sterke følelser. Og det kan virke som om det er en klassisk politisk sak, der flere parter har rett, men hvor konflikten oppstår på grunn av motstridende interesser. Det er statens oppgave å bruke skattebetalernes penger på en fornuftig, inntil sparsommelig, måte. Det er en god ting. Konsekvensen av en fornuftig pengebruk, i kombinasjon med miljøhensyn, er at man bør være forsiktige med arealbruk ved bygging av nye statlige bygg. Det ligger til disse hensynene at staten vurderer om det er mulig å organisere arbeidet på andre og mer hensiktsmessige måter. Da virker det som en god idé å se for seg at de ansatte kan forflytte seg i løpet av arbeidsdagen etter hvilke arbeidsoppgaver de skal utføre.
For de ansatte stiller saken seg annerledes. Det er jo de som i så fall skal forflytte seg til stadighet, og som vil miste kontorene sine. Det er helt enkelt ikke i deres interesse. Trekker vi inn at staten også er universiteter og høyskoler – der store deler av arbeidsoppgavene ikke handler om å jobbe i dynamiske team der beslutningene flyr over bordet, men å jobbe med tekst og analyse i fred, forberede forelesninger og ta imot studenter for veiledning – er interessekonflikten komplett.
Når forskningen som foreligger også tegner et ganske entydig bilde av at enkeltkontorer egner seg best for slike arbeidsoppgaver, er det lett å forstå argumentene til de ansatte. Da er det forunderlig å se statens representant, ved Statsbyggs direktør Harald Nikolaisen, hevde at «forskningen på dette området er på ingen måte entydig, men viser at det er mange variabler som påvirker hvordan en åpen kontorløsning fungerer». Da Forskerforum ved årsskiftet ba Statsbygg legge frem hvilken forskning som viser at åpne landskap og aktivitetsbaserte arbeidsplasser fungerer for konsentrasjonskrevende oppgaver, fikk vi følgende svar fra kommunikasjonsdirektør Hege Njaa Aschim:
«Det er ikke min oppgave hverken å ramse opp forskning eller å innhente forskning her, det kan eventuelt institusjonen bidra med. Mitt argument er at det er forskjellige syn på dette.»
Når Statsbygg ikke klarer å belegge med forskning at konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver lar seg løse like godt på aktivitetsbaserte arbeidsplasser som på et kontor med en dør, er det vanskelig å konkludere at arealnormen er tilpasset forskning og undervisning. Problemet med en rigid arealnorm, hvor enn forståelig den er når man skal bygge nytt regjeringskvartal, er at den umulig kan sies å være tilpasset alle oppgavene staten skal utføre. Statens argumenter er forståelige, men staten må også passe seg for å bli så kostnadseffektiv at folk ikke kan gjøre jobben de er satt til å gjøre. Det er et alvorlig signal at departementenes ellers lydige byråkrater også har begynt å røre på seg. Fagforeningene i departementene har lansert et opprop der de krever faste plasser til alle ansatte, ingen underdekning eller «clean desk», tilrettelegging for konsentrasjonsarbeid, og at arealnormen på 23 kvadratmeter per ansatt økes.
For Forskerforbundets del er det også stor aktivitet rundt dette spørsmålet. Det ble tydelig på landsrådet i mars at forbundet har medlemmenes støtte til å ta kampen om kontorene. Det har tatt tid fra innføringen av arealnormen i 2015 til ropertene har begynt å dukke opp, men nå ligger det an til mye bråk om denne saken. Spørsmålet er hvor mye bråk staten tåler før det går på effektiviteten løs.
