Kan vitenskapen hjelpe oss med etikken?

Av Lars Johan Materstvedt, professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap, NTNU

Publisert 6. juni 2019

Kan vi slutte fra «er» til «bør»? – vitenskapene forteller oss hvordan verden er, men kan de også si noe om hvordan den bør være?

I Forskerforum har Heidi Rapp Nilsen og Sigurd Hverven en kronikk som tar utgangspunkt i en kort passasje i min bok Vitenskap, etikk og politikk (Fagbokforlaget 2018).

Ikke bare politikk

Rapp Nilsen og Hverven mener at noen av mine formuleringer, sammenholdt med enkelte utsagn i (den meget positive) bokanmeldelsen til Kjetil Vikene i Forskerforum, «kan leses som om vitenskapelig forskning på klima kun sier noe om rene fakta, mens normative vurderinger gjøres av politikere».

Mulig det, om man fokuserer på disse passasjene. Men et gjennomgangstema i boken er at forskning er nært knyttet til så vel etikk som politikk – derfor dens treleddede tittel. Således kan eksempelvis miljøetikk bidra med normative vurderinger. Rapp Nilsen og Hverven nevner selv miljøetikk, og skriver dessuten under avsnittet «Olje viktigere enn klima?» at denne problemstillingen «kan forståes ut ifra etisk egoisme, eventuelt nytteetikk». Det er en god måte å formulere kontrære hensyn på, og jeg drøfter kritisk både nytteetikk (utilitarisme) og etisk egoisme i kapitlet «Hva er etikk?» – der også følgende normative teorier gis samme «behandling»: Immanuel Kants pliktetikk (deontologi), etisk intuisjonisme, moralsk relativisme, dydsetikk og etisk altruisme.

Grunnforskning og oppdragsforskning

Kronikkforfatterne påpeker at «forskning foregår ikke i et verdimessig vakuum». Det kan synes selvsagt, men noen ganger er forskningens natur nettopp slik. I boken siterer jeg styreleder ved NTNU, den gang konsernsjef i Norsk Hydro, Svein Richard Brandtzæg som i en kronikk i Universitetsavisa skrev at kunnskap er «i utgangspunktet verdinøytralt, og det er vi – vår etikk, moral og verdier – som avgjør om det blir kunnskap i det godes tjeneste». Har han rett i det?

Både ja og nei, avhengig av om vi snakker om grunnforskning eller oppdragsforskning. Dette skillet, som ikke nevnes av Rapp Nilsen og Hverven, er viktig i kapitlet «Vitenskapens forhold til politikk». Et av mine eksempler er Albert Einstein, som etter sigende bemerket: «Grunnforskning er det jeg driver med når jeg ikke vet hva jeg driver med.» I så måte befant han seg i et verdimessig vakuum.

Det gjorde ikke atombombens far, Robert Oppenheimer. Han og fysikkollegenes forskning dreide seg om å utvikle kjernevåpen som ledd i USAs og de allierte maktenes strategi for å vinne andre verdenskrig: et stjerneeksempel på politisk styrt oppdragsforskning.

Norsk våpenproduksjon

Brandtzægs «i utgangspunktet verdinøytralt» treffer i tilfellet Einstein, men bommer på Oppenheimer. Det er heller ikke treffende for norsk våpenutvikling, der både IKT-utdannede og sivilingeniører er nøkkelpersonell i denne typen oppdragsforskning. Lille Norge er en gigant innen våpenproduksjon; i 2008 var vi verdens fjerde største våpeneksportør.

Og de våpnene Norge lager, er imponerende produkter militært sett. En artikkel i Teknisk Ukeblad har tittelen «Norske våpen dreper best», der det fremheves at U.S. Army er strålende fornøyd med en variant av Remote Weapon Stations (RWS), utviklet av Kongsberg, ettersom RWS blant annet «gir større dødelighet og flere drepte per ladning». Et annet eksempel er norske Joint Strike Missile (JSM), som er utviklet til kampflyet F-35. Norge har kjøpt 52 slike fly, og det internasjonale markedet for JSM er enormt.

I boken drøfter jeg norsk våpenproduksjon fra en etisk synsvinkel, og viser hvor komplekst temaet er. Mens mange er skeptiske eller helt avvisende til militær forskning, snur filosofen Kenneth Kemp det hele på hodet og argumenterer for at det finnes situasjoner der det er en forskers plikt som samfunnsborger å engasjere seg i militær forskning – og at det kan være etisk galt å ikke bedrive slik forskning. Og jeg ser norsk våpenproduksjon, samt Norges bombing under Libya-krigen, i lys av Kants teori om rettferdig krig og den såkalte doktrinen om den doble effekt.

Naturens egenverdi

Rapp Nilsen og Hverven skriver at «Materstvedt drøfter grundig dyrs moralske status i boka, herunder spørsmålet om dyrs egenverdi». Ja, i kapitlet «Forskningsetikk» tar jeg for meg spekteret fra Kant, som mener dyr har null egenverdi, til filosofen og vegetarianeren Tom Regan som argumenterer for at dyr bør tilkjennes omtrent samme rettigheter som mennesker. Rapp Nilsen og Hverven bemerker i neste setning: «Den øvrige naturens egenverdi er et tema vi mener også med fordel kunne vært tatt med i forbindelse med fossilt brennstoff og klimaendringene.»

Her erklærer jeg meg skyldig i nevnte unnlatelsessynd. Imidlertid var det et tematisk bortvalg drevet frem av ønsket om at boken, som inneholder et vell av tematikker, ikke skulle «ese ut» enda mer. Som enhver lærebokforfatter vet, må man beherske begrensningens kunst – med de kutt som følger derav.

Ved NTNU har vi en egen ex.phil.-variant for studenter innen naturvitenskap og teknologi. Våren 2019 foreleste jeg for flere hundre av disse studentene på campus Gløshaugen, og temaet vår behandling av dyr vakte et voldsomt engasjement. Det har nok også sammenheng med at NTNUs nobelprisvinnere May-Britt Moser og Edvard Moser benytter rotter i sin forskning. Da jeg viste et bilde på storskjermen i auditoriet av en av deres laboratorierotter med noe som ligner startkabler drevet inn i hodeskallen, fikk det virkelig start på studentene!

Fra vitenskap til etikk?

Et annet tema som erfaringsmessig engasjerer nevnte studentgrupper sterkt, er hvorvidt vitenskapene kan hjelpe oss i etiske spørsmål. For å si det med et sentralt spørsmål i kronikken til Rapp Nilsen og Hverven, og som har en prominent plass i min bok, det som kalles «Humes problem» (etter den skotske filosofen David Hume): Kan vi slutte fra «er» til «bør»? – vitenskapene forteller oss hvordan verden er, men kan de også si noe om hvordan den bør være?

I nevnte ex.phil.-variant kobles dette blant annet til tematikken «Evolusjon og etikk», og involverer den kjente adferdszoologen og evolusjonsbiologen Richard Dawkins’ klassiker The Selfish Gene (altså det egoistiske genet), samt synet til paleontologen og evolusjonsbiologen Stephen Jay Gould (som benekter at vitenskapen kan si oss noe om rett og galt).

Kampen mot vindmøller

«Det kan være en vanskelig øvelse å skille mellom ‘er’ og ‘bør’», kommenterer Rapp Nilsen og Hverven, og gir eksempler. Og tilføyer: «Noe for øvrig Materstvedt tematiserer i kapitlet ‘Kan vitenskapen svare på hva som er moralsk riktig?’.»

Den pågående kampen mot vindmøller på Frøya illustrerer «øvelsens» vanskelighetsgrad. Det er slik at disse store vindmøllene er stygge å se på, ødelegger uberørt natur, er en fare for fuglelivet og lager støy, sier motstanderne – og derfor bør utbyggingsplanene skrotes. Men det følger ikke, for her er flere verdier (flere «bør») på kollisjonskurs, og det spesielle i denne saken er at begge sider i konflikten argumenterer for at deres løsninger vil være klima- og miljøvennlige.

  • Les også: