Våpenproduksjon, Nobelforskning

Lars Johan Materstvedt er professor i filosofi ved NTNU og tidligere medlem av Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag.

Fakta

Materstvedt introduserer leseren for sju normative etikker, beskriver både deres filosofiske grunnlag og demonstrerer deres anvendelse i ulike sammenhenger, med hovedvekt på forskning og politikk. Boken tar opp forholdet mellom vitenskap og moral, vitenskapelige normer, vitenskapens forhold til politikk, og forskningsetikk. Teknologi kunne med fordel vært tatt med i bokens tittel, for svært mye av teksten handler om nettopp dette, der atombomben – som også preger omslaget – er det mest pregnante eksempelet. Ellers diskuteres de etiske tenkemåtene ved hjelp av eksempler som ofte er hentet fra samtiden – fra norsk våpenproduksjon og bombing i utlandet, terroren på Utøya, forskning på waterboarding som forhørsteknikk, bruken av dyr i nobelprisforskningen til Moser og Moser, miljø- og innvandringsproblematikk, forskningsjuks og mer. En personlig favoritt er den korte refleksjonen rundt den amerikanske forfatteren Charles Bukowski, under overskriften «Bør man (ikke) være alkoholiker?»: Selv om alkohol er skadelig, er det ikke en logisk konsekvens at man ikke bør drikke. Man står – som Bukowski – fritt til å se det som etisk riktig å forgifte seg selv.

Boken starter og ender med filosofen Immanuel Kant og tar oss fra hans pliktetikk til hans refleksjon om «fornuftens gyldige bruksområde». Det er nettopp her – i en grundig utlegning av grensene for hva vitenskap, etikk og politikk kan og ikke kan brukes til – at boken gjør sitt viktigste arbeid. Materstvedt påpeker konsekvent hvor lett vi har for å gjøre logiske kortslutninger som i Bukowski-eksempelet, og han diskuterer svært godt hvordan vi kan avsløre denne typen tankefeil i det offentlige ordskiftet – blant politikere og forskere. En som forsker på klimaendringer, kan ikke uten videre felle en etisk dom over politikerne som fortsetter oljeutvinningen, til det er vitenskapens og politikkens «gyldige bruksområder» for forskjellige.

Underveis gis boken faglig historiefilosofisk tyngde ved å gi et kort overblikk over sentrale tanker om etikk fra antikkens filosofer til vår tid. Forfatteren klarer å balansere nesten perfekt mellom faglig formidling av hva etikk er, og hvordan etisk refleksjon over saker i samtiden kan forstås. Forfatteren selv mener ikke noe om sakene som diskuteres, men viser oss hvilke konsekvenser de ulike etikkene kan ha for våre betraktninger. Det gjør at jeg som leser får noen både hyggelige og uhyggelige overraskelser når jeg ser hvor forskjellig en sak kan vurderes. Jeg innrømmer ærlig at jeg etter endt lesing umiddelbart var bedre rustet til å innta en kritisk holdning til alle påstander i en tv-sendt partilederdebatt der både vitenskap, teknologi og etikk ble diskutert: Jeg forstod rett og slett litt bedre hvordan politikere jeg er negativ til, har kommet frem til sine holdninger og sine etiske feilslutninger.

Avslutningskapitlet gir leseren et kortfattet, men godt overblikk over sentrale problemstillinger innen forskningsetikken, og forfatteren har klart å skrive en bok som både kan fungere som en innføringsbok for laveregradsstudenter, og en bok som kan få høyeregradsforskere til å følge Trond Viggos oppfordring: «Du må tenke sjæl.»

Les flere bokanmeldelser her.