Av Ida Jahr
Publisert 6. november 2024 kl. 15:10
USA har, som Ketil Raknes påpeker i Hvit makt: USAs rasistiske historie, bare vært et demokrati i under en generasjon. Før den tid levde store deler av befolkningen i en voldelig apartheidstat. Raknes skrev denne boken for å sortere ut for seg selv hvordan han kunne ha vært så naiv å tro at valget av Obama ville være slutten på USAs rasistiske historie. Trumps valgseier er mindre overraskende dersom man regner USAs tid som fullverdig demokrati fra 1965 i stedet for fra 1776.
Historien Raknes forteller, er fokusert gjennom fire figurer: Først møter vi Frederick Douglass, som begynte livet i slaveri og ble en av USAs mest kjente anti-slaveriforkjempere, og som spurte så effektivt: Hvilken bruk har slaven for 4. juli? («What, to the Slave, is the Fourth of July?», Douglass, 1854). I del to er historien fokusert gjennom W.E.B. Du Bois, sosiologen som i 1903 skrev frem hvordan det føltes å ha en dobbel bevissthet, et konstant selv-observerende blikk – å se seg selv utenfra og innenfra på en gang, som amerikaner og som svart amerikaner, i et land der svart ikke var fullverdig amerikaner, verken juridisk eller kulturelt. Så gjenforteller Raknes historien om Martin Luther King, borgerrettighetskampens unge leder og martyr, som i ettertid er blitt fremstilt som en samlende figur, men som FBI anså som en av USAs «farligste svarte». Til slutt møter vi USA gjennom Barack Obama, presidenten som da likevel ikke signaliserte et håp om et post-rasistisk Amerika.
Dette grepet er effektivt for å få fortalt en historie som lett kunne ha flytt ut. Hvordan gjenfortelle hele USAs historie fra et annet perspektiv – med rasismen som fokuserende objektiv – på 200 sider? Dette er en voldelig og genuint grusom historie. Men Raknes får rom til å nevne alt som hører med av medisinske eksperimenter, bombinger, lynsjinger, mord, voldtekter og massakre, ideologisk omskriving av historien og rasistisk bruk av rettsapparatet: hele bakteppet for dagens nærsynte diskusjoner om hvorvidt man skal fjerne statuer (eller, som Alabama, gjøre det ulovlig å fjerne statuer), hvorvidt et militarisert politi er riktig instans til å bedrive samfunnskontakt, eller hvorvidt det er riktig eller ikke å gi hvite tenåringer «dårlig samvittighet» ved å få dem til å lese bøker skrevet om denne historien.
Ketil Raknes
Hvit makt: USAs rasistiske historie
Kagge forlag, 2024
207 sider
Raknes plasserer seg selv som leserens stedfortreder – vi er sammen om å skulle forstå «dette rare landet». Dette har lang tradisjon i norsk skriving om Amerika og har både fordeler og ulemper. Fordelen er at det er lett for Raknes, både som tidligere kommunikasjonsekspert og som tidligere «USA-ekspert», å se for seg hva en norsk leser trenger å få forklart. Ulempen kan være at «USAs rasistiske historie» blir noe utenfor og uten kobling til Europas rasistiske historie, at rasisme er noe vi plasserer der borte, på den andre siden av Atlanteren.
Dersom noen lurer på hvilken innvirkning såkalt strukturell rasisme har i amerikansk samfunnsliv, så finner de svaret her inne.
Innvendingene man kan ha mot denne boken, vokser dermed interessant nok ut av de samme grepene som gjør at den fungerer som en lettlest introduksjon. Å skape en slik strømlinjeformet historie, som likevel har med seg både oppdatert forskning og alt av viktig kildemateriale (som Raknes virkelig har fått til), gjør at man må ignorere alt som faller utenfor strømlinjene. For det første er dette en bok som handler om USAs lange historie med rasisme mot svarte. Det gjør at overgrep mot andre grupper, som folkemordet på den amerikanske urbefolkningen – den andre store grunnlagssynden i USAs historie – forsvinner fra begrepet «hvit makt». Det er også ironisk at bokens omslagsillustrasjon til en viss grad undergraver Raknes’ eget narrative grep. Noen i forlaget har oppdaget at Douglass, Du Bois, King og Obama alle er menn, så de har satt inn bilder av journalisten Ida B. Wells og aktivisten Rosa Parks ved siden av disse fire figurene. Både Wells’ og Parks’ arbeid mot den hvite overmakten er presentert i boken, men det er de fire mennene som er bokens fokuserende figurer og dermed bokens fokus. Det ser ikke slik ut på forsiden.
Man kan spørre seg om historisk beskrivelse er en årsaksforklaring i seg selv. Raknes ville bruke det å skrive denne boken som en måte å finne ut av hvorfor Trump kunne bli valgt. Dette er en god beskrivelse av historien og av situasjonen. Er det dermed en forklaring? Det er i alle fall en god sammenstilling av nyere akademisk konsensus om amerikansk historie og den rollen (anti-svart) rasisme har spilt i amerikansk historie og i utviklingen av amerikanske samfunnsinstitusjoner. Dersom noen lurer på hvilken innvirkning såkalt «strukturell rasisme» har i amerikansk samfunnsliv, så finner de svaret her inne.
