Vårt anliggende er å peke på at det fremdeles finnes strukturelle utfordringer som ser ut til å påvirke kvinners karrierevei i akademia, ksriver Ingvil Hellstrand, Nettverk for kjønnsforskning, Universitetet i Stavanger og Marit Aure, Institutt for sosiologi, UiT – Norges arktiske universitet.

Kommer kjønnsbalansen av seg selv?

Kommer kjønnsbalansen av seg selv?

Av Ingvil Hellstrand og Marit Aure

Publisert 6. desember 2017 kl. 10:56

Vi vedgår at vi skulle vært mer presise, men slurver ikke med fakta for å overdrive kvinners underrepresentasjon.

Takk til professor Silje Bringsrud Fekjær for en grundig gjennomgang av tallmaterialet som vi viser til i vår kronikk om utfordringer for kjønnsbalanse i akademia 20. oktober 2017. Vi beklager at vi ikke har presisert at det er tall fra 2015 som ligger til grunn for vår påstand om at et klart flertall av kvinner disputerer for ph.d.-graden i Norge. Vi er enige i at siden vi gjør demografi til et utgangspunkt, så burde dette være utvetydig.

Store forskjeller mellom fag

Likevel vil vi løfte fram at vi i kronikken også nevner at det er store forskjeller mellom fagområder når det gjelder kjønnsfordelingen blant dem som har avlagt doktorgrad. Ifølge tall fra NIFUs FoU-statistikkbank, har kvinner vært i flertall innen medisin og helsefag siden 2000, i samfunnsfagene siden 2010 og innen landbruksfag de siste tre årene. Innen humaniora har det vært flere kvinner som har disputert siden 2012, med unntak av 2014, hvor det var 78 menn mot 73 kvinner. For fagområdene teknologi, matematikk og naturvitenskap er kvinner fremdeles i mindretall. Vårt innledende spørsmål – om kjønnsbalansen kommer av seg selv bare det er nok kvinner å ta av – mener vi derfor fremdeles er relevant: Det er helt tydelig at det i mange fagområder er nok kvinner å ta av, men at dette ikke nødvendigvis gjenspeiles i kjønnsfordelingen i faste, vitenskapelige stillinger.

Vårt anliggende er å peke på at det fremdeles finnes strukturelle utfordringer som ser ut til å påvirke kvinners karrierevei i akademia, og at telling alene ikke nødvendigvis gir et nyansert nok bilde av hva slags utfordringer det er snakk om. Fekjærs innvendinger til tallenes tale er i så måte en viktig påminnelse av at når det gjelder statistisk materiale om kjønnsbalanse, så er det kanskje mer hensiktsmessig å se på de respektive fagområdene ettersom det finnes store forskjeller mellom disse (Vabø et al 2012), og også innad i de ulike fagområdene, slik Cathrine Egeland og Cathrine Tømte (2016) viser i sin artikkel om historiefaget.

Tiltak kan påvirke tallene

Det er likevel en svært viktig diskusjon Fekjær reiser i forbindelse med rekruttering og rekrutteringsgrunnlag. Vi er selvsagt enige i at det tar tid å bli professor. Vi mener også at det er et godt poeng at antallet avlagte doktorgrader ikke automatisk utgjør det eneste grunnlaget for rekruttering til professorstillinger. Her vil vi trekke inn internasjonalisering og en økende grad av profesjonalisering i akademia som relevante faktorer det er verdt å studere nærmere. Men vi vil dvele litt ved Fekjærs argumentasjon om tid. I lys av Fekjærs anslag om at det tar om lag 22 år å bli professor, er det interessant å se på medisin og helsefag hvor kvinner har vært i flertall blant ph.d’ene de siste 17 årene. I 2015 er prosentandelen kvinner i professorstillinger 39,5. I den perioden som inngår Fekjærs egne beregninger har det også vært iverksatt ulike typer av tiltak og program for å øke kvinneandelen. Vi kan derfor tenke oss at uten disse tiltakene, ville tallene vært lavere.

Et eksempel er UiT – Norges arktiske universitet, som er velkjent for å ha satset på tiltak for å fremme kvinners karrierevei fram mot full professorstilling de siste årene. Her har kvinneandelen i professorstilling økt fra 19,5 prosent i 2007 (før tiltak) til 24,2 i 2010 og videre til 30 prosent i 2015 (tall fra Nifu Fou statistikkbanken). Her ser vi en relativt stor vekst på få år, og dette eksempelet kan tyde på at tiltak også har hatt en utslagsgivende effekt. Videre gir det en pekepinn på at det finnes et tilfang av kvinner i kvalifiserbare posisjoner som av ulike årsaker kan ha vært forhindret fra å kvalifisere seg tidligere.

Dagens tall for professorer er ikke bare et uttrykk for en situasjon som har kommet ’av seg selv’.

Telling er ikke nok

Poenget vårt er at dagens tall for professorer ikke bare er et uttrykk for en situasjon som har kommet ’av seg selv’, men også et resultat av tiltak for å øke andelen kvinner i professorstillinger. En kan derfor heller ikke ta utgangspunkt i tall som inkluderer resultatene av opprykksprosjekt og andre tiltak for å øke andelen kvinner for å argumentere for at kvinneandelen blant professorer ikke er skjevfordelt. For oss viser dette at det er vanskelig å få gode måltall på dette feltet, og at telling alene ikke er et godt nok grunnlag for å forstå hva som står på spill for kjønnsbalanse i akademia, eller på andre arbeidsplasser. I vår kronikk var disse tallene ment som et bakteppe for å rette søkelyset mot organisasjonenes rolle og ansvar. Vi vedgår at de skulle vært mer presise, men mener de likevel er et utgangspunkt for diskusjonen.

Tilnærmet kjønnsbalanse

I vår rapport baserer vi oss på spesifikke situasjoner på bestemte fagområder ved UiS, men vi mener å kunne identifisere noen overordnede felles organisatoriske utfordringer for kjønnsbalanse i akademia ettersom sektoren fremdeles har en vei å gå til tilnærmet kjønnsbalanse. I dette uttrykket, tilnærmet kjønnsbalanse, som Fekjær også trekker fram, legger vi en beskrivelse av det som defineres som en balansert fordeling mellom kjønnene i NOU’en Politikk for likestilling (2012), det vil si en 40–60 fordeling. I både Fekjærs tilsvar og Svein Sundbys kommentar (i samme nummer) antydes det at vi som forsker på kjønn og likestilling slurver med fakta for å overdrive kvinners underrepresentasjon. Dette er vi ikke enige i selv om vi altså erkjenner at vi kunne ha vært mer tydelige i kronikken på hvilket år det var flere kvinner som disputerte for doktorgraden.

For ordens skyld så er det altså kronikken som Fekjær går gjennom, og ikke rapporten, slik Sundby skriver. Våre 5 utfordringer for kjønnsbalanse i akademia er hentet fra vår rapport om barrierer og drivkrefter for kjønnsbalanse (2017), hvor ulik tidsbruk mellom menn og kvinner og ulike utfordringer knyttet til karriereutvikling/karrierestige er sentrale omdreiningspunkt. I vår kvalitative studie om kvinner og menns vurderinger og opplevelser av sine karrieremuligheter, er spørsmål om kvalifisering til professorstilling tett knyttet sammen med andre prosesser i livsløpet, og med spesifikke utfordringer i de enkelte fagmiljøene. Her forteller ikke tallene alt.

Les også: