Kritikk | Bokanmeldelse
Gro Hagemann har gjennom 40 års virke preget en rekke fagdisipliner innen samfunnsforskningen, og har ved sin 70-årsdag fått sitt betimelige festskrift, med bidrag av høy kvalitet fra både inn- og utland. Blant de norske bidragsyterne finner vi – foruten redaktørene – navn som Knut Kjeldstadli og Ida Blom. Som festskrift flest er det før lesing vanskelig å vite hvem boken er for. I dette tilfelle kan jeg trygt slå fast at boken bør ha et stort nedslagsfelt, ikke minst blant forskere som er interessert i kvinnedimensjonen i samfunnsforskningen.
Som andre vellykkede festskrift er tekstene i denne boken i ulik grad knyttet til eller inspirert av den feiredes akademiske virke. Selv er jeg ikke veldig godt kjent med de mange fasettene av Hagemanns forskning, men boken bøter på det. En klok redaksjon har delt boken i fire tematiske bolker som speiler det vi må tro er fire pilarer i hennes forskning.
Bokens første del, Politisk medborgerskap, handler i stor grad om kvinners kamp for politisk medborgerskap, og viser hvilke mekanismer som inkluderte eller ekskluderte dem. I den andre delen, Det moderne gjennombruddets døtre, handler det om kvinners innpass i yrkeslivet. Den tredje delen, Fruktbare disipliner, handler om kvinners plass i vitenskapen. Og den fjerde delen har den selvforklarende tittelen Kapitalisme, lønnsarbeid og kjønnsarbeidsdeling.
Når redaksjonen i tittelen på boken har valgt å underslå kvinnedimensjonen i Hagemanns arbeid, eller i beste fall la den være implisitt, er det nok for å fremheve Hagemanns allsidighet: Hun er ikke bare kjønnsforsker, men også historiker, hermeneutiker, politisk forsker, kapitalismeforsker, akademia-kritiker og vitenskapsteoretiker. Jeg tilgir redaksjonen dette valget, men ikke uten å kommentere at, som bidragene viser, det er kvinnedimensjonen som uten tvil er det forenende prinsipp i både Hagemanns oeuvre og i festskriftet. Dét gjør ingen skade, og innsnevrer ikke kampsonen. All den tid kvinnen, i spennet på 200 år som bidragene dekker, alltid har vært en underdog – i historiefortellingen, på inntekts- og karrierestigen, som samfunnspåvirker – er kvinneperspektivet alltid også et alternativt perspektiv som parallelt drar med seg perspektiver på fattigdom, klasse og stereotypier. Med andre ord: alternative perspektiver på den rådende orden.
Og det er den rådende orden som er omdreiningspunkt for alle bidragene i boken. Bidragene i alle delene har også det til felles at det som oftest handler om veldig konkrete historier: Det er ingen rent teoretiske bidrag her, og Hagemanns innflytelse på de ulike bidragene viser seg som en vilje til gå inn i en spesifikk, men begrenset materie og uteske strukturer og samfunnsmekanismer fra materialet selv. Om det handler om italienske kvinners rolle i arbeidskonflikter i 50-årene, om svenske kvinnelige akademikeres status i mellomkrigstiden, om det ideologiske ordskiftet om jenters utdanning i Bergen på sent 1800-tall, eller om oppgjør med den moderne, liberale feminisme, så er alle bidragene tett på den verdenen de diskuterer.
Og skal jeg være ærlig, virker dessverre det meste urovekkende aktuelt: Mektige krefters diskreditering og usynliggjøring av underdogens perspektiv synes i mange sammenhenger fremdeles å være den rådende orden – i både forskning og samfunnsliv.
