Av Elin Rekdal Müller
Publisert 25. september 2015 kl. 13:27
Det nyopprettede Akademiet for yngre forskere konstitueres i slutten av oktober. Blant de tjue utvalgte medlemmene, er også akademiets første leder utpekt. Valget falt på biolog og epigenetiker Guro Elisabeth Lind (38).
Lind var ikke forberedt på utnevnelsen.
– Jeg ble overrasket. For meg var det aldri noen plan å bli leder, men man takker naturligvis ikke nei til en slik spennende utfordring. Det er hyggelig at komiteen har sett egenskaper hos meg som gjør at de ønsker meg som leder og jeg gleder meg til å ta fatt på oppgaven, sier hun til Forskerforum.
Lind er forskningsgruppeleder ved Avdeling for molekylær onkologi på Institutt for Kreftforskning ved Oslo universitetssykehus, samt professor II ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo.
– Man høster mye erfaring i prosessen med å bygge opp sin egen forskningsgruppe. Man lærer seg å stå på egne ben, sikre finansiering, ha personalansvar og sørge for godt arbeidsmiljø, i tillegg til selve forskningen. Det er erfaringer som er gode å ha for et slikt verv, sier Lind.
Les også: – Overveldende respons for ungt akademi
Hun har også hatt andre lederverv, blant annet har hun sittet to år på rad i ledergruppen ved Senter for kreftbiomedisin (CCB), et av sentrene for fremragende forskning. Vervet er forbeholdt unge forskere i senteret etter søknad og ekstern evaluering. I regi av CCB har hun bygget opp og leder et tverrfakultært kurs i avansert kreftbiologi for master- og ph.d.-studenter ved UiO. Lind har også mottatt prisen Early Career Award (2013) fra OUS for sin forskning på tarmkreft og har rukket å utrette mer enn de fleste på hennes alder i akademia.
– Jeg har vært veldig målrettet i alt jeg har gjort fordi jeg syntes forskning generelt og fagfeltet mitt spesielt er så spennende, sier Lind.
Alltid engasjert
Det unge akademiet skal bli en arena hvor yngre forskere kan uttale seg om ting som er viktige for dem innen forskningspolitikk, i tillegg til at medlemmene skal jobbe med forskningsformidling, særlig mot ungdom.
– Hvorfor søkte du om medlemskap?
– Opprettelsen av et norsk akademi har latt vente på seg – tilsvarende fora finnes allerede i flere av våre naboland. Da jeg endelig så utlysningen var jeg ikke i tvil. Ingen av oss driver forskning i et vakuum og vi må forholde oss til konteksten rundt med forskningspolitikk og -formidling. Det er flott med et formalisert akademi der yngre forskere kan bidra til dette, sier Lind.
Hun har i hele sin forskerkarriere vært politisk engasjert.
– Interessen for forskningspolitikk ble vekket da jeg ble leder av Forskerforbundet på Radiumhospitalet etter bare noen måneder som stipendiat. Da ble jeg kastet rett ut i det.
– Dette var i overgangsperioden da helseforetakene ble dannet. Det var nytt eierskap og man skulle forhandle fram ny overenskomst og lønnspolitikk innenfor helt nye rammer. Det ble en ilddåp for meg. Men i en slik situasjon skjønner man at det er en ramme rundt forskningen som det er interessant å ta del i og jeg ser fram til å bidra her også gjennom akademiet, sier hun.
Kos med langtidsplanen
Det er Det Norske Videnskaps-Akademi som står bak initiativet. Etter en innledende vurderingsrunde av en fagkomité, ble 36 søkere innkalt til intervju. Intervjukomiteen vektla i tillegg til faglig kunnskap hvorvidt kandidatene kunne formidle egen forskning eller fremvise kunnskap om forskningspolitikk. Komiteen, som også pekte ut lederen, bestod blant annet av tidligere kunnskapsminister, nå leder for forskningsinstituttet Cicero, Kristin Halvorsen. Hun var interessert i å vite om kandidatene kjente til langtidsplanen for forskning.
– Visste du om den?
– Jeg visste om den, men spørsmålet hennes var om vi hadde lest den. Det hadde ikke mange gjort. Det første jeg gjorde etterpå var selvsagt å slå opp detaljene i langtidsplanen og kose meg med at det som medlem av akademiet nå var en del av mandatet mitt å være oppdatert. For i en travel hverdag med forskning, undervisning, veiledning og familie er det ikke alltid man kan prioritere dette, sier Lind.
– Forskningsbevilgningene må opp
Hun gleder seg til å møte de andre medlemmene og ta fatt på arbeidet med å bygge akademiet.
– Først skal vi utarbeide et felles arbeidsprogram. Da har akademiet noe konkret som er omforent på tvers av fagdisipliner slik at vi kan jobbe mot et felles mål. Så jeg skal vokte meg for å trekke fram saker i forkant som ikke er forankret i medlemsmassen.
Hun har likevel de politiske ambisjonene klare.
– Jeg brenner for økte bevilgninger til forskning og synes ikke langtidsplanen for forskning er ambisiøs nok. Vi er dårligst i Norden på bevilgninger til forskning. Når Norge først lager en slik plan kunne man satset høyere. Vi kan derfor hjelpe med å dra i positiv retning for å få gjort den enda bedre, sier hun.
– Et av målene med akademiet er å skape engasjement for forskning, særlig blant ungdom. Vil det være en viktig del av ditt lederskap?
– Absolutt, forskningspolitikk og -formidling henger sammen. Vi er nødt til å formidle hvor betydningsfull forskningen er for samfunnet vårt, også i framtiden. Det er den som gjør at vi kan løse de store utfordringene vi står foran enten det er innen klima, matproduksjon eller enklere løsninger i helsevesenet. For å få til en satsning, må vi være mye flinkere med formidling enn vi er i dag. Da kan man skape engasjement slik at flere får lyst til å være med på et felles løft. Og ungdommen er hjernekapitalen vi har for tiden som kommer, sier Lind.
Ikke elitistisk
– Mange vil kanskje tenke at det er noe elitistisk over et vitenskapsakademi. Kun de flinkeste kommer inn og så lukker man seg om sine egne. Er det viktig å motarbeide den oppfatningen?
– Det har ikke falt meg inn å tenke på akademiet som en elitistisk gruppe. Kanskje kan det sies om vitenskapsakademier, der man inviteres inn som medlem. Men det unge akademiet er bygd opp med en søknadsprosess og man kan selv påvirke om man får være med gjennom engasjement og intervjuet som foretas. Jeg synes derfor det er en veldig åpen organisasjon, sier Lind.
– Det er likevel klart at akademiet må ha en viss faglig tyngde fordi vi skal fronte felt som forskning og høyere utdanning. Det krever også en viss sosial kompetanse, sier Lind smilende. Men det er mange som kvalifiserer til dette. Etter hvert som akademiet kommer i gang håper jeg mange synes det høres spennende ut og har lyst til å være med. Akademiet tar opp flere medlemmer underveis.
– Og ikke blir avskrekket av nivået?
– Det tror jeg ikke man blir. Det er stor variasjon blant de 20 medlemmene som er kommet med. Alt fra medlemmer som har fått professorater, til de som holder på med doktorgraden. Det er nok i kontrast til moderakademiet, hvor eksellens er tungtveiende, mens man her velges ut etter flere egenskaper.
– Er det et mål å påvirke moderakademiet til mer åpenhet?
– Nei, det er ikke en agenda i seg selv. Moderakademiet er en institusjon med lang historikk som har funnet sin form og det er flott at de tar initiativet til et ungt akademi. Vi har mye å lære av dem. Kanskje er vi blitt noe annerledes enn de i utgangspunktet så for seg, i og med at det ligger i våre vedtekter at vi skal være de unge forskernes forente stemme utad i forskningspolitikk og formidling. Hvis man hadde lagd en blåkopi, men for de unge, hadde det kanskje ikke vært så spennende. Mangfoldet vi får nå blir mye mer interessant, sier Lind.
Flere arenaer
– Hvis man som ung forsker er fornøyd med å få tak i litt forskningsmidler, men nå føler at man også burde vært medlem av et vitenskapsakademi for å holde mål, blir man kanskje litt matt?
– Hvis du ikke har et brennende ønske om å bidra så er kanskje ikke akademiet stedet for deg. Kanskje går det heller an å bidra i andre sammenhenger? Man kan synes formidling er spennende, uten å ha lyst til å være med og «dra lasset». Det går an å bidra ved å dra rundt å formidle til barn og unge, være med på Forskningstorget og vise fram funnene sine. Det er mange arenaer. Så hvis man tenker at å søke akademiet er en for stor utfordring som ligger utenfor komfortsonen, gi det litt tid og søk heller noen år senere.
– Man trenger ikke være med i det unge akademiet for å ha en fin forskningskarriere. Man må dessuten selvsagt bygge stein på stein, slik er det i akademia, sier Lind.
