Av Kjetil Vikene
Publisert 8. november 2019 kl. 10:43
Fortidig og fremtidig litteratur må sikres gjennom videreutviklingen av en rekke tiltak som overordnet kalles litteraturpolitiske verktøy. Det er hovedbudskapet til Helge Rønning, professor emeritus, og Tore Slaatta, professor, begge i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. De starter og avslutter boken med å understreke behovet for en «aktiv litteraturpolitikk i Europa». Etter en introduksjon til det forfatterne oppfatter som verdigrunnlaget for verktøyene, tar de for seg eksplisitt politiske, juridiske, økonomiske og infrastrukturelle verktøy som staten, kulturinstitusjoner, interesseorganisasjoner og private aktører er underlagt, kan ta i bruk eller er med på å utforme. Etter et kapittel om forfatterens vilkår avsluttes boken med en mer detaljert oppfordring om en aktiv litteraturpolitikk.
Helge Rønning og Tore Slaatta
Litteraturpolitikkens verktøykasse. Den norske modellen
Pax Forlag, 2019
146 sider
Veil. pris: kr 299
Boken gir et svært oversiktlig bilde av hele det litteraturpolitiske landskapet og hvordan de ulike delene får konsekvenser for alt fra forfatterens vilkår, bibliotekenes rolle, det norske språkets stilling i akademia og forlagenes inntjeningsmuligheter til spørsmålet om hvem som skal avgjøre kvalitetsspørsmål, tilgang til litteraturarven, opphavsrett og så videre. Det mest imponerende er at boken klarer å kombinere en traust katalogiserende gjennomgang av hele feltet med tidsaktuelle eksempler. Den konsise beskrivelsen av biblioteket Deichman anno 2018, en kortfattet sammenligning mellom Hamsuns Sult og Knausgårds Min kamp, en sjangerdiskusjon om brytningen mellom skjønnlitteratur og sakprosa illustrert med blant annet Maja Lunde og Åsne Seierstad. Rønning og Slaatta gjør effektiv bruk av slike eksempler for å illustrere de politiske og økonomiske rammene for forfattervirksomhet i Norge anno 2019, og gjør den knapt 150 sider lange boken svært leservennlig. En innvending mot boken er at den i for liten grad vektlegger hva som skjer når noen bryter spillereglene, for eksempel ved prissamarbeid mellom forlag eller klare brudd på royalty-avtaler. Men det er altså ikke den boken forfatterne har ønsket å skrive.
Det er ingen tvil om at en aktiv litteraturpolitikk er svært viktig i en tid da digitale muligheter endrer landskapet omtrent fra dag til dag. Det er også vanskelig å forutsi konsekvensene av ulike tiltak. Justeringen av pliktavleveringsordningen i 2018, som i utgangspunktet skulle gi oss større tilgang til litteraturarven, har fått Eirik Vassenden, professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Bergen, til å stille betimelige spørsmål på Facebook: De fire gamle universitetsbibliotekene skal ikke lenger motta eksemplarer av nye bøker, og for de digitale utgavene gjelder det at «kun fire personer (og inntil to studenter) kan lese dem samtidig, og kun åtte timer om gangen, og det er heller ikke mulig å reservere tid til å lese. Skal dette stoppeklokkeopplegget hjelpe oss til å forske mer eller bedre på norsk litteratur?» Som forfatterne Rønning og Slaatta skriver, er virkemidlene i litteraturpolitikken ikke tannhjul i en (stoppe)klokke, men verktøy i en kasse, verktøy som ikke helt friksjonsfritt komplementerer hverandre. Men nettopp fordi verden er i bevegelse, er det behov for en aktiv holdning som er åpen for justeringer i nåværende ordninger, både de som er velprøvde og de som er uprøvde.
