– Mange eldre ønsker ikke at forskere skal rippe opp i fortiden, for det er altfor traumatisk

– Mange eldre ønsker ikke at forskere skal rippe opp i fortiden, for det er altfor traumatisk

Av Julia Loge

Publisert 5. februar 2021

Hvordan ser avkolonialiseringsdebatten i akademia ut fra Kautokeino? Samfunnet preges fortsatt av den harde fornorskingen samene ble utsatt for, sier rektor Susanne Vars ved Samisk høgskole.

For 35 år siden sang Mari Boine en appell til de høye herrer i Oslo om å få mer på sitt eget språk på radio og TV.

Fakta
Laila Susanne Vars
Rektor ved Sámi allaskuvlla / Samisk høgskole
Aktuell med: 6. februar er samefolkets dag
De siste årene har samiske artister blitt synlige i norsk populærkultur, men hvordan står det til med det samiske forskningsmiljøet? Minst tre fagmiljøer kan svare godt på det, både fra Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Sametinget og Samisk høgskole. Derfor spør vi Laila Susanne Vars, for hun har erfaring fra alle tre, pluss urfolksarbeid i FN og Norges institusjon for menneskerettigheter.

Lørdag 6. februar er samefolkets dag.

– Like etter at dette bladet kommer ut, kommer alle til å skrive Lihkku beivviin!* på sosiale medier, men hvor synlig er den samiske delen av Norge på universiteter og høyskoler ellers i året?

– Det er flott at 6. februar er blitt en dag som feires over hele landet, men samisk historie og språk burde vært mer synlig, særlig det samiske innholdet i alle profesjonsutdanningene på alle universiteter og høyskoler.

– Hvordan da?

– På Samisk høgskole får vi mange henvendelser fra andre om å bidra til det samiske innholdet i deres studier, for eksempel for lærere, i helsefag eller andre utdanninger. Før koronaen endret på alt, var det vanlig at det kom delegasjoner hit til oss i Kautokeino. Vi tar gjerne imot de som ønsker å lære mer om samisk historie og nåtid, men jeg skulle ønske at flere universiteter bygget opp egen kompetanse om samisk kultur. Aller helst burde alle kunne noe samisk historie, slik at man har kontekst og kulturforståelse. På Samisk høgskole driver vi med forskningsbasert undervisning på samisk lærerutdanning, i urfolksjournalistikk og høyere utdanning i samiske språk – men jeg mener at å bidra til mer kunnskap om samisk kultur og samenes tilstedeværelse i storsamfunnet også er et viktig samfunnsoppdrag.

– Dere er landets minste høyskole, vurderer dere fusjon?

– Nei! Nei. Samisk høgskole er unik, og vi bruker samisk i undervisning, forskning og administrasjon, så det er helt uaktuelt. Vi ser heller på hvordan vi kan samarbeide mer med andre, bli større og mer synlig, og hvordan vi kan rekruttere fagansatte og studenter fra Sverige og Finland som ikke har egne samiske høyskoler. Vi holder også på å diskutere flercampusstruktur, og mulighetene for campus utenfor Kautokeino.

– Apropos Kautokeino, hvordan ser avkolonialiseringsdebatten i akademia ut, sett derfra?

– Kautokeino er ett av ytterst få majoritetssamiske samfunn, og historisk har kolonisering også vært til stede her hvor samer er i flertall, men med en annen karakter enn i andre samiske samfunn, slik som i sjøsamiske områder ved kysten. Her ble det samiske språket bevart, mens det forsvant fra mange andre samiske områder. Perspektivet fra vår institusjon i Kautokeino er at man må se på de ulike formene kolonisering har og har hatt, det er fortsatt elementer og maktstrukturer i samfunnet som bærer preg av den harde fornorskingen samene ble utsatt for. Mange eldre lurer på nytten av sannhets- og forsoningskommisjoner og avkolonialiseringsdebatter, de ønsker ikke at forskere skal rippe opp i fortiden, for det er altfor traumatisk, men dette er under endring. Særlig yngre samiske forskere tør å utfordre etablerte sannheter og strukturer. De har sett hvordan diskusjoner om avkolonialisering i akademia har kommet langt i New Zealand og andre urfolksområder. I samisk akademia er vi fortsatt i startgropen, men jeg har et ønske om at våre fagmiljøer skal bidra mer inn i den diskusjonen. Å forske på samers kunnskap om Tana-laksen er også en form for avkolonialisering, ved å ta tilbake kunnskap som var i ferd med å gå tapt på grunn av fornorskningen, så jeg ser alle de ulike samiske forskningsprosjektene som små bidrag.

– Hvordan fungerer samisk som fagspråk? Er konkurransen fra engelsk like hard som for norsk?

– Det er interessant at du spør, for vi har akkurat hatt en samtale med høyere utdanningsminister Henrik Asheim om dette. Vi ønsker at den nye universitets- og høyskoleloven skal synliggjøre samisk som fagspråk fordi samisk er definert som urfolksspråk internasjonalt og nasjonalt. Alle universiteter og høyskoler har ansvar for å utvikle norsk fagspråk, men samiske språk er enda mer truet. Det er i det hele tatt få samiske forskere, og enda færre samiskspråklige forskere. Vår oppgave er å rekruttere disse og sørge for at de skriver på samisk, på alle samiske språk, gjerne også lulesamisk, sørsamisk og de små samiske språkene. Vi er avhengig av å ha forskere som publiserer på samisk, og må rekruttere folk som kan samisk, eller har ambisjon om å lære.

– Ja, jeg har sett at dere har ansatt en etiopisk førsteamanuensis som må lære samisk innen tre år, men dere ansetter også samer som ikke kan samisk?

– Ja, majoriteten av samer kan ikke språket. Det finnes ikke statistikk på hvor mange samer det er i Norge og ikke hvor mange som snakker samisk. Vi har hatt en stor satsning på voksenopplæring i samisk de siste tiårene. Sånn kan vi sikre oss at vi fortsatt hører samisk språk både hos oss og hos andre universiteter som driver samisk undervisning.

– Er det forskjell på forskning fra de med samisk bakgrunn og de uten?

– Det er en forskjell i perspektiv. Jeg opplever at samiske forskere er veldig bevisste og ønsker åpenhet rundt spørsmål knyttet til det å forske på eget folk, for det kan være utfordrende. Samtidig har de samiske forskerne store fordeler ved at de har den samiske kulturkompetansen som andre forskere bruker mye tid på å tilegne seg. De som kommer utenfra, har utenfra-blikket, og kommer sjelden helt innpå samiske samfunn, og kan oppleve samiske samfunn som lukket og ikke så åpne mot forskere. Mange har opplevd at forskning blir brukt mot samene. Samer har lenge vært objekter som forskes på, som ikke selv har fått definere hverken formålet med forskningen eller fått vite hva kunnskapen de bidrar med skal brukes til. Jeg tror vi trenger både samiske og ikke-samiske forskere innenfor samisk akademia. Så lenge forskningsetiske normer følges, er det bra at også andre enn samer forsker på samiske spørsmål.

– Hvordan er interessen blant unge samer for å drive med forskning?

– Vi har et generasjonsskifte på gang, mange av pionerene som sto på barrikadene og var med å etablere Samisk høgskole på slutten av 80-tallet, blir pensjonister. Så vi er opptatt av å rekruttere nye, yngre forskere. De er framtiden til samisk forskning, og det er kjempestor konkurranse om dem, de er ettertraktet over hele verden. Vår ambisjon er at de som er stipendiater hos oss kvalifiserer til videre løp. Vi trenger flere professorer innenfor alle våre fagfelt.

– Helt til sist, i presentasjonen av deg på høyskolens nettsider står det en hel rekke navn: Iŋguna Susánna Elle-Márjjá Láilá Susánna. Hva betyr det?

– Det er mitt samiske navn, det forteller navnene til oldefar, bestemor og min mor, så gjennom det får du vite hvem sitt oldebarn jeg er, og i et samisk samfunn plasserer jeg meg i en slekt. Denne navnetradisjonen forteller hvor viktig slektskap er i samfunnet her i Kautokeino. Det er en fin måte å synliggjøre at vår kultur er annerledes, og det er stas å være oppkalt etter min bestemor.

*Lihkku beivviin er nordsamisk og betyr gratulerer med dagen.

Les også: