Annonse
Annonse

KRONIKK

Myten om de rike universitetene

Av Av Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo

Publisert 23. mars 2015

Finansieringen av universitetene er stort sett gjennomsiktig, hevder UiO-rektor Ole Petter Ottersen. Han avviser at de gamle universitetene har «en skjult milliardstøtte».

myten-om-de-rike-universitetene


Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo

myten-om-de-rike-universitetene


Den uforklarte andelen av institusjonenes budsjetter er 12,6 prosent, eller 18 prosent av basiskomponenten.

Kunnskapsministeren har varslet at det kommer en stortingsmelding om struktur i høyere utdanning rundt påske. I samme melding kommer også signaler om finansieringssystemet for universiteter og høyskoler. Det er en utbredt oppfatning at det er systematiske forskjeller i finansieringen av universiteter og høyskoler. Noen forskjeller eksisterer, men disse skyldes ulikheter i oppgaver og ansvar – ikke at samme oppgave finansieres ulikt.

Dagens finansieringsmodell beregner institusjonenes økonomiske rammer slik at tre av ti kroner bevilges på grunnlag av resultater innenfor forskning og utdanning. De resterende syv kronene er resultat av historikk og politikk – dette er den såkalte basiskomponenten. I april 2014 nedsatte kunnskapsministeren en faglig ekspertgruppe for å gjennomgå finansieringen av universiteter og høyskoler. Ekspertgruppen foreslår en ny finansieringsmodell med enkelte endringer når det gjelder hvordan resultatene måles, og med muligheter for tettere departemental styring gjennom såkalte utviklingsavtaler. I sum er forslagene ganske moderate. Men gjennomgangen av finansieringssystemet og forventningene om politiske grep har startet en debatt i sektoren.

Myten om de rike universitetene er klar for avlivning.

Mange ser basiskomponenten av finansieringssystemet som en «sort boks» som hindrer innsyn i de premisser som gjelder, og som derved gjør det vanskelig å argumentere for økte bevilgninger til den enkelte institusjon. Det hevdes at det er store forskjeller mellom institusjonene, og at noen mottar en større basisbevilgning enn andre. Her oppstår myten om de rike universitetene.

Debatten preges av tabloide oppslag der vi får høre at høyskolene er «absurd diskriminert gjennom skjevheter i fordelingen av basisbevilgningen», at «begrunnelsen for differansen i bevilgninger mellom institusjoner er overlatt til fantasien», og at de gamle universitetene har «en skjult milliardstøtte».

Vi har sett på påstandene og kan vise at boksen er relativt gjennomsiktig og langt fra ugjennomtrengelig.

Leser man de årlige statsbudsjettene og leter litt i Database for statistikk om høyere utdanning (DBH), finner man ut at basiskomponenten ikke er noen sort boks som kun er «overlatt til fantasien».

Av basiskomponenten går

  • litt over 15 prosent til forskerrekruttering
  • ca. 43 prosent til studieplasser
  • 22 prosent til arealkostnader
  • nærmere 2 prosent til drift av museer

Vi kan altså forklare om lag 82 prosent av basiskomponenten av sektorens budsjett (se tabell 1 lenger ned). 

La oss ta en gjennomgang:

Antall rekrutteringsstillinger. De gamle universitetene har av historiske årsaker mye av ansvaret for landets forskerutdanning og har brorparten og vel så det av alle rekrutteringsstillinger. Av sektorens 3053 øremerkede rekrutteringsstillinger i 2013 er tre av fire ved de fire største universitetene.

Antall studieplasser og fagsammensetningen av dem. Noen institusjoner har mange studieplasser; andre har færre. Noen har kostbare utdanningsløp, f.eks. medisinerutdanning, andre har en overvekt av billigere bachelorstudier. De dyreste studieplassene befinner seg ved universitetene. Samme type studium er imidlertid finansiert helt likt, uavhengig av institusjonskategori og inkluderer naturligvis også midler for den grunnleggende forskningen som er basis for den forskningsbaserte undervisningen som gis.

Antall kvadratmeter samt forvaltningsordning for bygningene. For arealkostnader er det slik at de gamle universitetene og noen vitenskapelige høyskoler er selvforvaltende institusjoner, mens majoriteten av sektoren leier sine bygninger av Statsbygg. Dette innebærer betydelige kostnadsforskjeller. Høyskolene og de nye universitetene har høyere arealkostnader – kostnader som de har fått finansiering for. De gamle universitetene har en nedslitt bygningsmasse. I stedet for skjulte milliardsubsidier har vi et vedlikeholdsetterslep på flere milliarder som det ikke finnes bevilgninger til.

Hvorvidt man har ansvar for museer eller ikke. Fem av universitetene har universitetsmuseer; øvrige institusjoner har ikke et slikt ansvar.

Disse komponentene forklarer en stor del av basisbevilgningen til universitetene. Dekomponert på denne er måten er den svarte boksen blitt ganske så gjennomsiktig.

Det uforklarte og det strategiske. Det er kun 18 prosent av basiskomponenten som vi ikke umiddelbart ser hvordan KD regner seg frem til – 13 prosent av det totale budsjettet for sektoren, når vi også inkluderer resultatinsentivene. Dette utgjør tre milliarder kroner av et budsjett på 26 milliarder kroner.

Er det de «gamle universitetene» som forsyner seg grovt av denne uforklarte delen av kaken? Nei, slik er det ikke. Av figur 1 ser vi at både Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo mottar mindre enn gjennomsnittlig av den uforklarte delen. De som mottar prosentmessig mest, er Samisk høyskole, Norges idrettshøyskole og Universitetet i Tromsø.

Av de seks institusjonene i Norge som har den høyeste uforklarte andelen basismidler, befinner fire seg langt mot nord, én driver med idrett og én har sitt utspring i primærnæringene. Ulik institusjonskategori (universitet/høyskole) er ikke en mulig forklaring på dette.

Den delen av rammebevilgningen som ikke er direkte knyttet til definerte oppgaver og ansvar, er kanskje den aller viktigste delen av vår rammebevilgning. Det er denne «uforklarte» delen som gir institusjonene fleksibilitet og strategisk handlingsrom. Det er fra denne delen av budsjettet vi skal hente ekstra ressurser for å støtte opp under fremragende forskningsmiljøer og fremragende utdanning, og det er herfra vi skal hente midler for å svare på myndighetenes marsjordre om å konkurrere mer effektivt om de forskningsmidlene som går gjennom Brussel. Myten om de rike universitetene er klar for avlivning. Det er flott at vi har fått en debatt om finansiering. Men denne debatten må være basert på fakta.

 

Institusjonenes basisbevilgning (tabell 1).

[wip4: photo=733268 width=512 align=middle]