Av Arne Skivenes, tidligere byarkivar i Bergen 1979-2017
Publisert 17. april 2023 kl. 14:58
Klassekampen forteller 3.april om Nasjonalbiblioteket som skal avvikle 100.000 digitaliserte bøker. I Forskerforum er det enda verre: I tillegg skal nydigitaliseringer bremses, det skal også bremses på mottak av samlinger og privatarkiver og kuttes på tilgang til utenlandske tidsskrifter. Alt for å iverksette et nedtrekk på 20 millioner kroner uten å si opp folk.
Og ennå er ikke dette det verste. Dette dreier seg ikke bare om kutt i digitale tjenester hos Nasjonalbiblioteket. Det dreier seg om ødeleggelser i kunnskapstilgang for hele nasjonen. Ringvirkningene for andre kulturinstitusjoner er ikke berørt i artikkelen.
Se for deg følgende scenario: NB kutter 100.000 digitale bøker. Hvordan? Trolig ved klikkmetoden: de fjerner alt som ikke er etterspurt eller lite brukt. Da må brukerne prøve å finne dette analogt andre steder: hos lokale bibliotek, arkiver, antikvariater og universitetsbibliotek. Og hva møter dem: Mange av disse har allerede kassert sine eksemplarer av disse publikasjonene. På grunn av innskrenkninger, flyttinger, omorganiseringer, omprioriteringer eller nedlegginger. «Det finnes jo digitalt hos NB, da kan vi kassere vårt ex.» Jeg vet om flere institusjoner som har halvert sine boksamlinger de siste årene. Antikvariater finnes knapt lenger. Bøker har etter hvert ingen verdi. Og hva er kassert lokalt? Det som er lite brukt, selvsagt, det samme som NB trolig kommer til å fjerne. Spesielt utsatt i en slik prosess er lokale utgivelser med små opplag, kunnskapsmessige skattkister innenfor lokalhistorie, kultur, skjønnlitteratur, lokale tidsskrifter mm. «The long tail» for å bruke Chris Andersons betegnelse.
I min studietid på 1970-tallet jobbet jeg noen perioder på Universitetsbiblioteket i Bergen. På Tidsskriftavdelingen der sa de ofte: «Tenk deg om to ganger før du tegner et abonnement, og tre ganger før du sier et opp.» Slik ansvarlighet og langsiktighet har nok dårligere kår i dag. Nå er det budsjettperioden som teller. Museer selger ut kunst. Biblioteker og arkiver kasserer mer enn de pleier. Og et universitet kan finne på å si at denne samlingen som vi har hatt ansvar for i 80 år vil vi ikke prioritere lenger.
NBs skjebne er et (trolig) uunngåelig resultat av flere ulike strømninger de siste decennier: ikke bare digitaliseringen i seg selv, men den spesielle formen dette har fått i Norge: i tillegg til å la digitale kopier erstatte analoge originaler, bygges gjennom budsjettpolitikk en nasjonal monopolinstitusjon omkring dette. Et NB med så store økonomiske muskler at det kunne presse andre aktører av banen. Å utsette slikt for et fragmenterende New Public Management-system som er ute av stand til å se ting i sammenheng er en risikosport. I stedet for et arkiv- og biblioteklandskap med bærekraftig aktivitet har vi fått et fagmiljø som abdiserer fra en rekke oppgaver og overlater dem til et monopol som har vist seg å stå på sandgrunn. I tillegg er det fremmet en klokkertro på disse kopienes bestandighet og tilstrekkelighet. I mitt virke som byarkivar har jeg slått tilbake flere forsøk på å kassere originaler når de var digitalisert. Nå har vi fått store statlige institusjoner som går i bresjen for et nytt konsept: digitalisering for å kassere. (Nei, det er ikke sant at det er billigere å oppbevare digitalt enn analogt). Dette er en katastrofe som venter på å skje.
Det er lov å håpe på at noen greier å stoppe disse tiltakene. Men i tilfelle ikke: en liten bønn: Ikke start med å kutte marginallitteraturen fra tilbudet. Start med å kutte digitalt det som enkelt lar seg fremskaffe analogt: det mange har fra før, som er trykt i store opplag, finnes på antikvariater og loppemarked. La masseopplagene av papirbøker bli en ressurs som kan avdempe dette desperate tiltaket!
Innlegget sto først på trykk i Klassekampen.
Les også:
