DEBATT

NHO slutter ikke å overraske

Av Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo

Publisert 26. november 2014

Næringslivets kompetansebehov kan ikke avgjøre hvilke internasjonale studenter som får komme til Norge, skriver Ole Petter Ottersen. Han mener NHOs forslag er mer til skade enn gavn.

nho-slutter-ikke---overraske


– NHO bør heller tenke på hvordan vi kan få enda flere studenter hit, mener Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo.

Fakta

Lars Laird Iversen
Uenighetsfellesskap. Blikk på demokratisk samhandling
Universitetsforlaget, 2014
174 sider
Veil. pris 259,-

NHO slutter ikke å overraske med sine velmente men feilplasserte utspill om forskning og høyere utdanning. Tidligere i år var det mastersyken som var problemet. Nå er problemet at vi får så mange unyttige studenter fra utlandet. NHOs stemme er for viktig til at den bør skusles bort på denne måten.

NHO representerer en stor del av Norges næringsliv og er en viktig dialogpartner for Universitetet i Oslo (UiO). Omtrent halvparten av kandidatene vi utdanner, går til norsk næringsliv. Vi ser det som en viktig del av vårt samfunnsoppdrag å forske og utdanne til det beste for både offentlig og privat sektor. Da er det viktig at vi har den samme virkelighetsforståelsen.

Det er ikke nødvendigvis slik at UiO eller sektoren sitter med fasiten i slike problemstillinger. De er jo  ganske så komplekse. Men at vi lider av mastersyke er det altså ingen evidens for. Tvert imot viser Salvanes-rapporten ganske entydig at avkastningen av høyere utdanning øker, til tross for at det også er en økning i tilbudet av kandidater. Etterspørselen holder tritt med tilbudet. Og Nifu dokumenterer at antallet mistilpassede akademikere i arbeidslivet er lavere nå enn for ti år siden. Er det slik at vi lider av mastersyke så er det i hvert fall ingen åpenbare symptomer på dette.

Og så kommer dette nye utspillet, der studentene fra utlandet skal siles slik at vi sitter igjen med de studentene som norsk arbeidsliv har et særlig behov for.

I en tid der politikken har vært å bygge ned barrierer og øke mobiliteten av studenter og talent på tvers av landegrensene, er dette forslaget å skru tiden tilbake. Forslaget lanseres omtrent på 15-årsdagen for signeringen av Bologna-erklæringen. Ved å harmonisere utdanningssystemene skulle man gjennom denne erklæringen gjøre det lettere for studenter å bevege seg mellom landene i Europa. NHOs forslag taler Bologna midt imot.

Men har ikke NHO et poeng, hvis man nå kun ser på den økonomiske siden av saken?

Bologna-erklæringen av 1999 sprang ut av erkjennelsen av at datidens utdanningssystem ikke tjente verken individ eller samfunn – og heller ikke Europas konkurranseevne. Ministrene som deltok i møtet på Sorbonne året før, «shared the view that the segmentation of the European higher education sector was outdated and harmful». Nå er ikke tiden for å gjeninnføre en segmentering av utdanningssystemet. Tvert imot bør vi øke mobiliteten, uavhengig av fagfelt.

Det er ikke uten grunn at universiteter og myndigheter verden over setter internasjonaliseringsarbeidet høyt. Et universitet er ikke et universitet dersom det ikke er mangfold på campus – faglig, språklig, kulturelt, geografisk. Det internasjonale perspektivet er viktig, ikke minst for studentene fra vårt eget land. Mange norske studenter reiser ikke ut for å studere. Men de kan dra nytte av «internationalization at home». Slik kan de bli bedre skodd for et internasjonalt arbeidsmarked. Og viktigere: Slik kan de videreutvikle en ansvarsfølelse som strekker seg utover våre egne grenser. Det internasjonale klasserommet her hjemme vil ikke fungere dersom det er kompetansebehovet for dagens næringsliv som avgjør hvilke studenter som kommer dit.

Men har ikke NHO et poeng, hvis man nå kun ser på den økonomiske siden av saken? Er det ikke mer effektiv bruk av våre ressurser å begrense opptaket til studenter som kan tilføre dagens næringsliv viktig kompetanse? Nå er det jo vanskelig å spå om fremtidens kompetansebehov, og norsk arbeidsliv har et behov for kompetanse som går langt utover det NHOs medlemsbedrifter representerer. Men selv om en siling skulle treffe «riktig», er jeg i tvil om dette ville gi en økonomisk gevinst.  

Skal man se på totalregnskapet ved rekruttering av studenter fra utlandet må man ikke bare se på utgiftene til høyere utdanning. Man må også ta i betraktning at de internasjonale studentene som forblir i Norge, har fått sin grunnutdanning betalt av sitt hjemland. Grunnutdanningen er «gratis», sett med norske øyne. Og alle studenter fra utlandet bidrar til norsk økonomi ved å bo og leve her. Men hva med de som drar tilbake til hjemlandet? Selv disse vil ha en stor betydning for norsk næringsliv. De fungerer som viktige ambassadører og nettverksbyggere for Norge lenge etter at de har forlatt norske universiteter.     

For vi må ikke glemme at studentmobilitet og akademisk samarbeid bidrar sterkt til bygging av tillit og forståelse mellom land. Kulturell og språklig forståelse på tvers av landegrensene har en egenverdi, men er også avgjørende for å holde det europeiske og globale markedet sammen – markeder vårt eget næringsliv er helt avhengig av. NHO bør ta hensyn til dette. Ingen er tjent med en for snever nyttetenkning rundt høyere utdanning. Ingen er tjent med å «snakke ned» humaniora og samfunnsfag. Ingen er tjent med å bygge nye barrierer i en verden som så sårt trenger den solidariteten og stabiliteten som den internasjonale kunnskapsutvekslingen er med på å bygge.  

I stedet for å identifisere hvilke studenter vi bør sile ut, burde NHO tenke på hvordan vi kan få enda flere studenter hit, til det beste for norsk næringsliv. Vi ser fram til en god og konstruktiv dialog om dette.

 

Dette innlegget ble først publisert på Ole Petter Ottersens blogg: Rektors blogg.