Om aldring og omsorgssvikt
LUKK
Annonse
Annonse

Om aldring og omsorgssvikt

Av Tellef S. Raabe

Publisert 11. februar 2022

Runar Bakkens perspektiver er viktige, men i denne boken er han sterkere som debattant enn som forsker.

Memento mori og så videre – alle skal dø. Det er ikke like ofte man tenker på at man også eldes, og hva det innebærer. Dosent emeritus Runar Bakken (70) har fra Universitetet i Sørøst-Norge skrevet om aldring og alderdom i en årrekke. Nå er han – ifølge seg selv – i ferd med å bli subjekt i eget arbeid.

Fakta
Runar Bakken
I løvens gap – Om aldring og alderdom nå og i årene som kommer
Cappelen Damm Akademisk, 2022
206 sider
Veil. pris: kr 319

I løvens gap tar utgangspunkt i Bakkens erfaringer, og har som hovedintensjon å øke folks forestillingsevne for hvordan det er å leve som gammel i Norge. Slik er boken relevant for alle, selv om målgruppen oppgis å være studenter og ansatte i helsetjenestene, samt helseledere og politikere.

Annonse

Bakken skriver poengtert og personlig, og er en vital stemme i norsk offentlighet. Hans engasjement for eldres velferd og verdighet finner ofte veien til eksempelvis Morgenbladets spalter. Det er dog uklart hvordan Bakkens siste bokutgivelse skiller seg fra hans Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle, som utkom på Fagbokforlaget i 2018. Bøkene har nokså lik struktur, trekker på mye av den samme litteraturen, og bruker flere av de samme casestudiene. Ett kapittel har identisk overskrift. Dette kunne utledet i en generell diskusjon rundt selvplagiat – gjenbruk av eget materiale uten forklaring eller selvsitering – men det får Cappelen Damm Akademisk og Fagbokforlaget ta seg imellom.

En generell diskusjon rundt metodiske valg i fagbøker kunne også vært på sin plass. Det finnes nemlig ingen forklaring på hvordan Bakkens egen empiri er innhentet eller analysert. Faktisk er ikke «metode» nevnt én eneste gang gjennom bokens 187 primærsider. I løvens gap bærer preg av å bygge på løse samtaler med eldre, eksplisitt konstruerte kasus, diskusjoner med studenter, og sekundærlitteratur. Også utdrag og sitat fra kulturpersonligheter som Bjørn Eidsvåg, Anne B. Ragde og Dylan Thomas og vies mye plass. Dette behøver ikke være problematisk, men gjør at I løvens gap oppleves mer som en debattbok enn et selvstendig forskningsarbeid. Bakken gir flere steder uttrykk for at det siste er tilfelle.
Det første Bakken drøfter i I løvens gap er aldring og helseulikhet. Her presenteres en håndfull aldringsteorier som kunne passet godt som pensum dersom gjengivelsene var grundigere. Mer interessant er det når individualisert ansvar for helse og klassebakgrunn diskuteres. Bakken benytter Pierre Bourdieus begrepsapparat når han beskriver arbeiderklassens motstand mot «helseatferdens firkløver» – «den livsstilshypotese som massemedier, helsepersonell og mange helseforskere har omfavnet og som hevdes å være av avgjørende betydning for folkehelsen: røyking, drikking, mosjon og kosthold». Det er engasjerende å lese Bakkens argumentasjonsrekke om at arbeiderklassens aversjon mot å «ape» etter kulturelitens sunne livsvaner kan forstås som en form for integritetsbevarende motstand. Påstanden hadde vært enda mer interessant med empirisk belegg.

Bakken får uansett tydelig frem at folks helse påvirkes av mer enn (u)sunt konsum og kroppslig (in)aktivitet. En «klasseløs» forståelse om at helse primært handler om livsstilsvalg overser for eksempel belastninger knyttet til arbeid, dårlige boforhold, og lav inntekt. Det skisseres dog få løsninger på denne konkrete klasseproblematikken utover å respektere enkelte eldres konsum av pjolter og pipe.

De videre kapitlene drøfter blant annet medikalisering (sykeliggjøring av alderdom), new public management, aldersdiskriminering, og kjønnsproblematikk. Bakken er gjennomgående normativ i sin beskrivelse av disse temaene. Den argumenterende tonen virker tidvis unyansert. For eksempel skriver Bakken at helsemyndighetene «ikke opererer med at det er en vesensforskjell på å produsere lamper og å ivareta gamle mennesker».

Det oppleves likevel som forfriskende når Bakken blir konkret i å skissere løsninger, som å øke grunnlønnen for helsearbeidere til nivået for ansatte med tilsvarende utdanning i privat sektor, og å systematisk rekruttere flere menn i omsorgssektoren. Disse tre sidene utgjør en god kronikk.

Til slutt har Bakken inkludert tre kapitler som «titter inn i glasskula». De er bokens svakeste. To av dem trekker i stor grad på Lena Lindgrens Ekko (2021), mens kapittelet om selvbestemt død tildeles seks knappe sider. Halvparten vies til «Peder» – muligens en konstruert kasus – som siteres direkte. Det ville vært mer interessant om Bakken gikk i dialog med relevant litteratur, som Ole Martin Moen og Aksel Braanen Sterris Aktiv dødshjelp – Etikk ved livets slutt (2019). Den nevnte boken siteres, men bare for å fastslå at 75 prosent av Norges befolkning er positive til ulike former for eutanasi.

I løvens gaps bidrag er i all hovedsak et øyeblikksbilde av norsk eldreomsorg. Jeg tror at beslutningstagere har større nytte av å følge Bakken i avisspaltene enn å lese denne boken.

Les også: