Polare kvinner: Oppgjør med polarisert historie
LUKK
Annonse
Annonse

Polare kvinner: Oppgjør med polarisert historie

Av Kjetil Vikene

Publisert 23. mars 2022

Med små grep og store fortellinger utvides kart og terreng i norsk polarhistorie.

Anka Ryall, litteraturviter og professor emerita i kjønnsforskning ved UiT Norges arktiske universitet, har flere bøker bak seg om tematikken kvinner og reiser. Denne boken skiller seg ut fra de tidligere ved at kildetilfanget først og fremst tar utgangspunkt i et arkivmateriale i biografiarkivet på Norsk Polarinstitutt i Tromsø. Møtet med det riktignok mangelfulle arkivet «snudde opp ned» på Ryalls forskningsplaner, og det å bli «oppslukt» av materialet har resultert i boken Polare kvinner.

Fakta
Anka Ryall
Polare kvinner. Norsk polarhistorie i kjønnsperspektiv.
Orkana Akademisk, 2022
320 sider
Veil. pris: kr 349

Foruten innledende og avsluttende vitenskapshistoriske (og personlige) betraktninger består boken av 15 kapitler som i hovedtrekk er biografiske profiler av kjente og mindre kjente kvinner. Utvalget er delvis avgjort av stofftilfanget, men Ryall «vier også plass til noen kvinner som nesten ikke har etterlatt seg spor, for mangelen på spor er jo ikke nødvendigvis det samme som manglende betydning». Bokens første kapittel er som en poetisk forskningsdetektivfortelling, der en arkivkonvolutt med en avisutklippet dødsannonse som eneste innhold leder til søk etter navn i lønnsutbetalingsoversiktene til Norges Svalbard- og Ishavsundersøkelser (NSIU, opprettet i 1928). Men kvinnen – Victoria Bakkevig – forblir usynlig: «På sin indirekte måte fungerer konvolutten med navnet hennes på som en anerkjennelse av den betydning hun har hatt – uten at materialet i den gir henne en egen stemme. Hun er fortsatt nesten taus, nesten usynlig», skriver Ryall, og hun er bare en av mange som ikke blir «navngitt eller nevnt» i de mannlige forskernes memoarer. I andre kapitler møter vi tydeligere og mer markante – men likevel underkjente – kvinner. De er hotelleiere, journalister, husmødre, kunstnere, fangstmenn (sic!), fotografer, forskere, geologer, piloter.

Annonse

Boken har et tydelig og uttalt mål om å skrive boken utfra et kjønnsperspektiv, og måten dette løses på, er ofte gjennom fiffige vendinger og rollebytter. Fangstkvinnen Wanny Woldstad skriver i sine memoarer «lite om husarbeid», ifølge Ryall, men Woldstad anerkjenner det som sitt ansvar. Dette «viser at hun i likhet med Henry Rudi mestrer alle sider ved overvintringslivet, også husmorrollen». I en enkel, men effektiv setning avslører Ryall hvor kjønnet selve ordet «husmorrollen» er. Kjønnsperspektivet i boken er andre ganger mer direkte og politisk hos kvinnene som beskrives. Noen ganger handler det om kampen for anerkjennelse, for å skrive sitt navn i historiebøkene, for å bli oppfattet som jevnbyrdig, men gjennomgående handler det mest om å kartlegge de hvite flekkene i polarhistoriens kart.

I beskrivelsene av kvinnene i boken, og de nye nettverkene som beskrives i det kjønnede samspillet mellom dem og de betraktelig mer kjente mennene, trer større samfunnsmessige strukturer frem, strukturer som gir oss en bredere forståelse, ikke bare av kvinnenes roller, men av norsk polarhistorie overhodet. Kanskje kan jeg innvende at det innimellom handler mer om at kvinnene gjorde, og mindre om hva de gjorde, men det understreker kanskje aller mest behovet for boken; en slik etterlysning demonstrerer at disse fortellingene mangler i tidligere etablerte fortellinger i norsk polarhistorie. Boken er både i innhold og utforming svært lesverdig, og de mange bildene og illustrasjonene – hentet fra de profilerte kvinnenes egne liv – levendegjør dem ytterligere.

Les også: