Publisert 26. september 2019 kl. 10:20
I dag lanseres rapporten «Forskningsintegritet i kontekst». Rapporten er tredje og siste delrapport fra prosjektet Research Integrity in Norway (RINO) som har undersøkt forskningsetiske holdninger og praksiser ved norske forskningsinstitusjoner. Rapporten viser resultater fra den kvalitative undersøkelsen av prosjektet.
Selv om det kan være ulike oppfatninger om en praksis er rett eller gal, kan handlingen likevel innebære brudd på forskningsetiske retningslinjer. De to første delrapportene viste at det er ulike holdninger til såkalte diskutable praksiser.
– Rapporten viser at holdninger til blant annet medforfatterskap varierer, og at det er relativt stort rom for å tildele forfatterskap uten at kravene til forfatterskap oppfylles, sier Helene Ingierd.
Hun er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi og en av forfatterne bak rapporten.
– I jobben som sekretariatsleder har jeg fått mange henvendelser som gjelder usikkerhet om hvilke regler som gjelder og hva de betyr i praksis. Det kan for eksempel være spørsmål om hva stipendiater kan gjøre når veileder krever det de oppfatter som et urettmessig forfatterskap, sier hun.
Også forskernes egen arbeidshverdag kan føre til forskningsfusk. Gjennomgående rapporterer forskere om publiseringspress og konkurranse om forskningsmidler som årsak til problematiske praksiser og usunn forskningsintegritet.
– Publiseringspress kan påvirke antall medforfattere. Flere publikasjoner gir mer penger. Dette var det stor enighet om på tvers av institusjonene, sier hun.
Åpenhet er et stikkord for økt integritet, ifølge Ingierd.
– Institusjonene bør legge til rette for en åpen kultur, med lav terskel for diskusjoner om hva som er god forskningsskikk, sier hun.
Ifølge den nye forskningsetikkloven er institusjonene pålagt å tilby forskningsetisk opplæring. Likevel viste den første delrapporten at 60 prosent av respondentene enten aldri hadde fulgt et kurs i forskningsetikk eller at de kun har fått én eller færre dager med opplæring. Når institusjonene nå skal følge opp loven, opplever forskerne også at forskningsetikken byråkratiseres.
– Ansvaret for å organisere opplæringen delegeres ofte til administrasjonen, noe som oppleves negativt for forskerne vi har snakket med. Opplæringen er ikke godt nok faglig forankret og blir fjernere fra fagspesifikke utfordringer. Det er da en risiko for at opplæringen oppleves som irrelevant, sier Ingierd.
Kurs om generelle regler og retningslinjer er imidlertid ikke tilstrekkelig. Forskere lærer av hverandre, uavhengig om det er gode eller dårlige rollemodeller. Den uformelle opplæringen, som diskusjoner mellom kollegaer, er derfor også viktig.
– Vi har funnet at både formell og uformell opplæring er viktige, og at de kan forsterke hverandre. Institusjonene bør legge til rette for begge. En åpen kultur med god takhøyde nevnes av mange som en forutsetning for et godt læringsmiljø, sier Ingierd.
Rapporten presenteres på Forskningsetisk forum 26. september kl. 13.00.
