Sveiseblind Høyesterett
LUKK

Sveiseblind Høyesterett

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 3. januar 2017 kl. 09:41

Høyesterett har latt seg blende av forestillinger om prestisje. Men kanskje har universitetene fått et verktøy til å ansette flere fast.

756967.jpg

Aksel Kjær Vidnes, journalist i Forskerforum

Fakta
<
Januar er mørk og kald, blottet for førjulstidens lyse forventninger. Det er salg i butikkene, men pengene er brukt opp. Heldigvis har du kanskje en lyskilde nær deg: En nylig dom i Høyesterett har nemlig konkludert med noe førsteamanuenser og professorer har mistenkt lenge: De er forgylt og opphøyet, omhyllet av et skinnende lys, lik engler. Still deg inntil din nærmeste professor, og du vil snart kjenne deg piggere.

Les også: –  Stillingsvernet er svekt

Rett nok er denne fortolkningen av Høyesteretts beslutning fra slutten av november noe omtrentlig. Saken sto mellom Universitetet i Oslo og en ansatt forsker, representert av Forskerforbundet ved advokat Mariann Helen Olsen. Høyesterett skulle vurdere om forskere som blir oppsagt, har fortrinnsrett til stilling som førsteamanuensis dersom de er kvalifisert. Konklusjonen er nei.

«Retten har avviklet fortrinnsretten til denne stillingsgruppen uten at det lar seg lese ut av lovgivers vilje.»

I hovedsak dreier spørsmålet seg om hva som er en «annen passende stilling» for en fast ansatt forsker. Tjenestemenn i staten som står i fare for å miste jobben, har nemlig fortrinnsrett til noe annet passende. Men eventuell fortrinnsrett til førsteamanuensis- og professorstillinger skaper trøbbel for universitetene. Disse faste, prestisjefulle stillingene skal jo gå til de best kvalifiserte gjennom åpen utlysning. Av frykt for at forskere skal kunne hevde fortrinnsrett og «snike i køen» til et professorat, ender universitetene opp med ikke å ansette dem fast. Fortrinnsretten skaper dermed også problemer for mange ansatte: 70 prosent av forskere i kode 1109 (forsker med doktorgrad) har midlertidige kontrakter. Disse forskerne kan lettere sies opp dersom oppdragsinntektene forsvinner, uten at de har krav på «annen passende stilling».

Les også: Andelen midlertidig ansatte forskere øker igjen

Det er lett å si seg enig i at ingen skal snike i køen. Men hvem er det egentlig som sniker? Lagmannsretten var i denne saken klinkende klar på at arbeidsgivers behov sto tilbake for den ansattes behov, og at «arbeidsgiver ikke kan erstatte eksisterende ansatte med personer utenfra som vurderes som bedre kvalifisert». Det holdt at den ansatte var kvalifisert, og det var han. UiO hadde selv vurdert ham kvalifisert til tre førsteamanuensis- og professorstillinger. Han nådde bare ikke helt til topps.

Høyesteretts flertall kommer imidlertid til en annen konklusjon enn lagmannsretten. Hvorfor er ikke godt å si. Høyesterettsdommer Espen Bergh, som har ført pennen på vegne av de fire som utgjorde flertallet, skriver avsnitt etter avsnitt strippet for begrunnelser. Nærmest kommer vi i avsnitt 57, der han skriver at en stilling som førsteamanuensis, slik han ser det, er «av en annen karakter enn en stilling som forsker, selv om det vitenskapelige grunnkravet om doktorgrad er det samme. Ut fra det jeg har påpekt, er det naturlig å se det slik at for en forsker vil overgang til en stilling som førsteamanuensis innebære et avansement, selv om lønnen er den samme.»

Begrunnelsen er dommer Berghs forestilling om et hierarki – at førsteamanuenser er stilt over forskere, at det er noe særegent, selv om lønn og formelle krav er like.

Clement Endresen er den eneste av rettens fem dommere som tar dissens. Og dessverre begrunner han dissensuttalelsen bedre enn flertallet begrunner dommen. I tillegg er han kritisk til Berghs kortslutning: «Det er etter mitt skjønn ikke grunnlag for å plassere en stilling i en høyere stillingskategori enn en annen basert på en subjektiv opplevelse av at den ene stillingen er mer attraktiv enn den andre, eller at den oppleves å være forbundet med større prestisje», skriver Endresen.

Han vektlegger at arbeidet må være vesensforskjellig, som kontor vs. manuelt arbeid, for at det ikke skal være passende. Han mener også at spørsmålet for loven er om den ansatte kan gjøre jobben, ikke hva slags tittel man har. Der viser Endresen til en dom der en kantinejobb ble ansett passende for en sveiser, på bakgrunn av hans erfaring fra serveringsbransjen. I dette tilfellet skulle Høyesterett vurdere en forsker med ubestridt undervisnings- og forskerkompetanse på professornivå. At han er mer uegnet til å fortsette å forske enn sveiseren er til å servere, lar seg vanskelig begrunne i annet enn forestillinger om at førsteamanuenser og professorer er noe eterisk opphøyd.

Det er synd at Høyesterett ikke begrunner resultatet bedre. Dommen er ikke nødvendigvis til ulempe om den fører til at universitetene tør å ansette flere fast. Men retten har avviklet fortrinnsretten til denne stillingsgruppen uten at det lar seg lese ut av lovgivers vilje. I løpet av 2017 vil Stortinget behandle ny lov om statens ansatte. Det kan jo bli en anledning til å skrive en lov som står i stil med rettens mening … skulle det ikke vært omvendt?

Les også: