Publisert 15. mars 2024
– Her var det mye skjørt, sier drakthistoriker Janne Helene Arnesen.
Tekstilkonservator Hannah Vickers har akkurat løftet lokket av en stor, firkantet pappeske. Vi skimter konturene av en fordums gallakjole, inntullet i gammelt silkepapir. Sammen løfter de kjolen over på et stort, sterilt bord i Nasjonalmuseets lokaler for tekstilkonservering. En blågrå aftenkjole, ermeløs, med stram midje og stort skjørt, dekket av blonder brodert med sølvtråd og lysegrå plysjtråd. Vickers, som tar seg av håndteringen av tekstilene, må bevege seg rundt hele bordet for å vise hvor stort skjørtet faktisk er.
– Det er en kjempebredde. Tenk å danse i den! utbryter Arnesen.
Kjoleskjørtet måler totalt 7,5 meter i omkrets og er et av det største i Nasjonalmuseets tekstilsamling. Bortsett fra de lengste sømmene er alt sydd for hånd.
Drakthistorikeren lar seg begeistre:
– At noen har sittet og håndsydd dette …
Nasjonalmuseets tekstilsamling rommer mellom 20 000 og 25 000 tekstiler. Nå skal 950 av eskene pakkes om. Samlingen består av blant annet brudekjolen til Edvard Munchs mor, greske og egyptiske nasjonaldrakter og norske designperler. Det er dette konservator Hannah Vickers er i gang med å pakke om i nye pappesker. Pappen og silkepapiret i de gamle eskene inneholder syre og har opptil flere plagg i hver. Dårlig plass kan føre til bretter som i verste fall blir permanente.
– Vanlig papp inneholder syre som kan gulne tekstilene over tid, forklarer Vickers.
Hvis de er heldige, er plaggene i eksemplarisk stand, andre ganger må flere konservatorer trå til for å redde plagg som nærmest smuldrer opp mellom hendene deres.
– Vi vil ikke at de kommer ut av eskene i dårligere tilstand enn da de kom inn. Jo tidligere vi erstatter eskene, jo bedre, sier Vickers.
Før Vickers legger tekstilene i nye, syrefrie esker, tar hun mål. Slik vet de hvilken byste som passer hvis kjolen en gang skal stilles ut.
– Alle monteringer er på en måte skadelige. Så jo mer informasjon vi har nå, jo bedre. Vi vil ikke gjøre ti prøvemonteringer, sier Vickers.
I dag er mange av tekstilene registrert med svart-hvitt-bilder i museets database.
– Da er det vanskelig for kuratorene å velge disse til en utstilling. De vet ikke hvordan plaggene egentlig ser ut, sier Vickers.
Som del av ompakkingsprosjektet passer de på å ta detaljbilder både foran og bak som viser teknikken og tilstanden på materialet. Med gode bilder blir tekstilene synligere i databasen. Konservatorene sjekker også om informasjonen stemmer, eller om stoffene kalles noe annet i dag sammenlignet med forrige innpakking. Noen ganger oppstår det for eksempel følgefeil etter feillesning av en håndskrevet protokoll. Uten nøye registrering blir det vanskelig å søke opp tekstilene.
Janne Helene Arnesen peker på broderiene på 50-tallskjolen. Sølvtråden er brodert sammen med chenilletråd, en slags hårete, fluffy tråd som nesten ikke brukes lenger.
– Det er en utrolig sølvglans i trådene som er brukt på blomstene. Det er ikke alltid de er så glitrende etter 70 år, sier Arnesen.
– Det glitrer utrolig bra, og chenilletråden gjør det veldig skulpturelt. I kveldslys vil det være et fint spill mellom lys og skygge.
– Med bevegelse blir det sparkling. Så det var en overraskelse, kommenterer Hannah Vickers.
– Dere blir overrasket?
– Nesten hver gang, ler Vickers.
– Jeg hadde trodde den var smalere. Men nå ser jeg at den selvfølgelig er klokkeformet. Den leker med masse illusjoner, svarer Arnesen.
For det er særlig én ting som overrasker Vickers og Arnesen med kjolen. På fotografiet i kartoteket henger skjørtet rett opp og ned. Bildet får ikke fram den riktige silhuetten, mener de to, som er overbevist om at eieren har brukt et tyllskjørt under. Og eieren? Kate Leroy Beaulieu, svigerdatteren til industriherren og Hydro-grunnlegger Sam Eyde.
– Den gir nok mindre mening flatt. Veldig mye av broderiet vil aldri komme til sin rett, for eksempel, sier Arnesen, og forklarer at smale skjørt ikke stemmer overens med bilder fra de store motehusenes visninger på den tiden.
– Jeg tror ikke det er sannsynlig at en kunde på det nivået ville kjøpt kjolen og ikke hatt vett til å kjøpe med et underskjørt. Men vi har jo foreløpig ikke noe bildebevis på at hun gjorde det. Så hvis vi skulle vi stilt den ut, måtte vi gravd dypere, sier Arnesen.
«Pureté de ligne Molstad., – Oslo. E.N.S.», ser det ut til å stå på et håndskrevet merke som Vickers finner montert på innsiden av skjørtet. Molstad var en konfeksjons- og kjoleforretning i Oslo sentrum, som ifølge Janne Helene Arnesen stod bak «noe av det beste man fikk av skreddersøm på den tiden». Molstads skreddere reiste til Paris, dro på visninger, kjøpte rettigheter og reproduserte kjoler til sine kunder. Dette var en etablert industri i Norge på 1940-, -50- og -60-tallet.
– Molstad var på nivå med Paris, men de hadde ikke de store kolleksjonene og showene. Da kaller man det ikke haute couture – som det heter i Frankrike – det er en beskyttet tittel. De lagde Paris-modeller på lisens, forteller Arnesen.
På kundelisten stod ektefeller og døtre til velstående forretningsmenn, skuespillere og kongelige. Molstads kanskje mest kjente antrekk er dronning Sonjas brudekjole.
– Det var fru godseier og fru skipsreder og kvinner som i form av mannens yrke måtte representere. Dette var kvinner som var forventet å bli invitert til gallaer og fester, eller som på en eller annen måte hadde en grunn til å kle seg opp og hadde penger til det, sier Arnesen.
Et kjapt søk på «Pureté de ligne» forteller Arnesen at kjolen «kanskje er en Dior-modell». Men enn så lenge skal kjolen pakkes ned, og Hannah Vickers noterer at den er i god stand, men med noen tegn til bruk, som hun gjetter er svettemerker. Uansett har de stikkord som kan brukes neste gang museet er på utkikk etter en typisk kjole fra 1950-tallet eller ønsker å stille ut Molstad-design.
– Vi kan gå til Dior-kilder og se om det finnes en modell med det navnet. Finnes denne kjolen ved andre museer et eller annet sted i verden, undrer Arnesen.
Men esken rommer enda mer. Under kjolen med det store skjørtet finner Vickers nok et plagg, denne gangen en rutete kvinnedrakt fra 1860-tallet. Begge kjolene kom til Nasjonalmuseet i 1972, men ikke fra samme giver.
– Jeg antar at de ble pakket inn sammen fordi de tilfeldigvis kom inn samtidig, sier Vickers.
Drakten består av fire deler: ett skjørt og to overdeler – én til dagtid og én til kveldstid – pluss belte. Delene er separate av økonomiske grunner, ifølge Arnesen, som bruker ord som «flerbrukskjole» og «forvandlingskjole». På dagtid skulle man ha høy hals og lange ermer, på kvelden var det lov å vise litt.
– Et intelligent design, kommenterer Arnesen.
Kjolen stammer fra Valle gård på St. Hanshaugen i Oslo, der samme familie bodde i mange år. Utenom det vet verken Vickers eller Arnesen noe om kjoleeieren.
– Stoffene er ikke de aller dyreste, men det er klart at du jobber ikke i fjøset eller i hagen med dette. Du står ikke og koker det store måltidet til familien, sier Arnesen, som tipper på «anstendig middelklasse».
Men én detalj avslører noe om innehaveren: Kjolelivenes venstre side er polstret for å jevne ut for skjevhet i ryggen.
– Et optisk triks! Da blir jeg enda mer nysgjerrig på hvem som har eid den, sier Arnesen entusiastisk.
– Vi får liksom følelsen av kroppen som var der. Vi kommer så utrolig tett på mennesker som vi ikke vet hvem er. Allikevel kjenner vi hver detalj av kroppen deres, fortsetter hun.
Konservatoren og drakthistorikeren snakker om hvordan små hint av informasjon vekker nysgjerrigheten deres. At det ikke bare handler om galla, men at de også kommer på innsiden av kjoleliv eller får tilgang til strømpe- og undertøyssamlinger.
– Det er så personlig, sier Vickers.
Hun legger merke til at ermene har forsvunnet fra overdelen lagd for kveldsbruk, samtidig som hun gjenkjenner konturene av hvalbein inni kjolelivet. Poenget er å skape struktur, som et korsett, forklarer hun.
– Et auksjonshus ville kanskje kalt det dårlig tilstand når ermene mangler. Men på museet vil vi si at det er bevis på tegn til bruk, på historien til drakten. En helt perfekt tilstand uten tegn til bruk eller synlig historie er kjedelig, sier Vickers.
Les også:
