Av Belinda Eikås Skjøstad (hovedtillitsvalgt) og Katerini Storeng (styreleder), Forskerforbundet UiO
Publisert 29. oktober 2020 kl. 08:52
Tapt tid ved nedstengning i vår grunnet koronapandemien har gitt store utfordringer for unge forskere ved UiO. Våre medlemmer varsler om store forsinkelser som skader både forskningen og den enkeltes forskerkarriere.
I møte med UiOs ledelse har vi gjentatt at dette må UiO som arbeidsgiver håndtere. UiO må garantere at stipendiater, postdoktorer og midlertidig ansatte forskere som har tapt og taper tid grunnet pandemien gis nødvendig forlengelse slik at de kan ha en mulighet til å komme i mål med sine prosjekter.
Forskningsrådet lovte i sommer å kompensere forsinkelser for kandidater som hadde seks måneder igjen av sin kontrakt da koronatiltakene ble iverksatt i mars. Ved UiO fikk fakultetene en frist til 26. august for å melde hvilke kandidater dette gjaldt. Det var ulikt hvordan fakultetene håndterte dette, og om de valgte å innhente informasjon fra sine berørte stipendiater og postdoktorer, eller om de selv fant frem til hvem dette gjaldt.
Noen fakulteter valgte også å ta imot søknader fra stipendiater og postdoktorer som de selv finansierte, mens ved andre enheter kom det aldri informasjon om hvordan stipendiater og postdoktorer skulle forholde seg til sine forsinkelser.
Vi valgte derfor å informere våre medlemmer, og flere fikk dermed søkt innen NFR-fristen, men hva med de øvrige? Usikkerheten blant de som ikke var berørt av avtalen med NFR økte. Hvordan skulle deres forsinkelser kompenseres?
UiO har vært tydelig på at vurdering av søknad om forlengelse skal skje på individuelt grunnlag. I retningslinjene står det tydelig at: «Forlengelse vil bli vurdert etter en individuell, konkret, saklig og helhetlig vurdering av om stipendiaten/postdoktoren reelt sett har blitt forsinket i sin forskerutdanning.»
Likevel opplever vi til stadighet at det syndes mot dette, og det er store lokale variasjoner i hvem som kan søke og hvordan søknadene behandles og hva som vurderes som «reell» forsinkelse. Enkelte har fått innvilget tre måneder forlengelse, mens andre opplever at deres fakultet raskt gir avslag, og da på feil grunnlag.
Vi opplever institutter som avslår søknader uten behandling, fordi de etter deres mening kun skal vurdere forlengelse for de som skulle vært ferdig innen september i år. Ved andre enheter opplever vi avslag fordi arbeidsgiver mener kandidaten vil kunne ta igjen tapt tid. Denne typen svar kan ikke UiO være bekjent av!
UiO og sektoren risikerer å miste gode forskere med misnøyen som følger av den forskjellsbehandlingen vi nå opplever ved UiO. For noen har usikkerheten knyttet til forlengelse ført til at de har tatt delvis permisjon fra sin stilling for å tiltre en annen stilling utenfor UH-sektoren. Her er det fare for at de aldri fullfører. Andre har mistet viktig lab-tid og viktig grunnlag for videre forskning.
Alle som er forsinket etter gjeldende retningslinjer på UiO bør gis kompensasjon i form av forlengelse etter en individuell vurdering av sin søknad. Enhetene må følge opp og sørge for en god og rettferdig behandling av søkere. Det er helt avgjørende at UiO tar unge forskere på alvor, og gjør alt de kan for å sikre at de kommer i mål.
