Publisert 6. oktober 2021 kl. 08:00
Under det sentrale lønnsoppgjøret i vår hadde Unio stat mål om reallønnsvekst for sine medlemmer. Slik gikk det ikke. Og nå vil de ha endring.
Siden 2016 har det vært to hovedtariffavtaler i staten:
Men Unio stat er ikke fornøyd med uttellingen de har fått i samarbeidet med LO og YS. Derfor diskuterer forbundene i Unio stat om de skal bli med i tariffavtalen til Akademikerne.
Det er lett å gå seg vill i verdenen av tariffavtaler, lønnssamarbeid, lokale forhandlinger og internt fagforeningsprat. Her er svar på sju spørsmål du kanskje lurer på:
Hovedgrunnen er at Unio stat er misfornøyd med lønnsveksten til høyt utdannede. Siden 2004 har avstanden mellom lønnen til statsansatte forskere og andre høyt utdannede økt. Unio stat mener de har fått lite drahjelp fra LO og YS i lønnsforhandlingene til å rette opp i dette.
Dette kom særlig til utrykk under det sentrale oppgjøret tidligere i år. Unio var misfornøyde med:
Det er særlig LO som har gått i bresjen for å prioritere de lavtlønnede, som utgjør en stor del av deres medlemsmasse. Dette har de fått gjennomslag for. De som tjener dårligst, fikk i år størst lønnsvekst, mens de på de høyere lønnstrinnene kom dårligere ut.
Her er tallene: I år fikk alle en økning på 0,9 prosent. Ansatte på de laveste lønnstrinnene (under 461 300 kr) fikk i tillegg til dette 4000 kroner.
De på lønnstrinn 68 eller høyere (626 100 kr) fikk 0,9 prosent, men ikke noe ekstra. Mange i universitets- og høyskolesektoren tjener bedre enn lønnstrinn 68, så dette var ikke et oppgjør som var spesielt gunstig for dem.
Oppgjøret hadde også en lavtlønnsprofil i 2020. Kun de på de laveste lønnstrinnene (under 574 700 kr) fikk noe mer enn det generelle tillegget.
Les mer: Dette betyr lønnsoppgjøret for deg
Lønnsglidningen er et annet stridstema. Lønnsglidning betyr den lønnsveksten man får som ikke er avtalt i de sentrale lønnsforhandlingene. For eksempel når nyansatte får høyere lønn enn dem de erstatter eller lønnstillegg gitt ved lokale forhandlinger.
Problemet er at hva man får i lønnsglidning, varierer i de ulike delene av staten. Unio har kritisert Forsvaret for å stå bak mye av glidningen i staten ettersom det utbetales tillegg til forsvarsansatte etter NATO-øvelser. Mange statlige forsvarsansatte er organisert i Befalets Fellesorganisasjon og Norges offisers- og spesialistforbund, som er forbund under YS og LO. Det vil si at glidningen er større i tariffavtalen til Unio enn i Akademikerne.
I tillegg trekkes lønnsglidningen fra den sentrale lønnsrammen: Jo mer lønnsglidning det er i en etat, jo mindre penger blir det å forhandle om.
– Det eneste rimelige er at den høye lønnsveksten i Forsvaret finansieres på andre måter enn gjennom lønna til de øvrige statsansatte, har forhandlingsleder i Unio stat Guro Elisabeth Lind uttalt.
Både Unio stat/LO stat/YS stat og Akademikerne forhandler med staten om en økonomisk ramme for tariffoppgjøret, altså økningen i lønnskostnader fra et år til et annet.
I år ble den økonomiske rammen lik for begge avtaler, cirka 2,7 prosent.
Men det er én stor forskjell, nemlig hvordan pengene fordeles.
Unio stat/LO stat/YS stat opererer med en kombinasjon av sentrale og lokale tillegg. Akademikerne setter derimot av alt til lokale, kollektive forhandlinger.
Når Unio stat/LO stat/YS fordeler deler av potten gjennom sentrale tillegg, betyr det at alle er sikret et generelt lønnstillegg.
Problemet med årets lønnsforhandlinger, ifølge Unio, var at de generelle tilleggene ikke kom de høyt utdannede til gode.
Resten av potten fordeles lokalt på den enkelte arbeidsplass. Da sender medlemmene inn skriftlige lønnskrav til sine lokale tillitsvalgte. Deretter forhandler arbeidsgiver og tillitsvalgt om lønnsutviklingen. De lokale forhandlingene kan for eksempel veie opp for dårlig uttelling i det sentrale oppgjøret, slik Forskerforbundets hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Oslo har ambisjon om i år.
For Akademikerne er det viktig at alt fordeles lokalt. Det vil si at det er arbeidsgiver og tillitsvalgt på den enkelte arbeidsplassen som forhandler om lønnen til medlemmene.
De lokale partene kan bli enige om å gi alle ansatte et løft, eller de kan løfte grupper som av ulike grunner henger etter lønnsmessig. De kan også gi individuelle lønnstillegg til enkeltansatte.
Hvis et universitet eller høyskole sliter med å tiltrekke seg eller beholde forskere med ingeniørbakgrunn fordi lønna er høyere i privat sektor, kan de for eksempel forhandle fram høyere lønn for arbeidstakerne som har ingeniørutdanning. Argumentet er at det er de lokale partene som har best kjennskap til behovene ved den aktuelle arbeidsplassen.
Men dette betyr ikke at hver og en forhandler om sin individuelle lønn, slik leder for Akademikerne Stat Kari Tønnessen Nordli har understreket overfor Forskerforum:
– Lokalt kan partene bruke alle virkemidler – generelle tillegg, gruppetillegg og individuelle tillegg. Og det overveidende flertallet bruker generelle tillegg. Men de får kalibrert det selv, sa hun.
Kristine Nergaard er forsker i Fafo og ekspert på lønnsforhandlinger. Hun viser til at det er stor variasjon blant medIemmene i Forskerforbundet, med stipendiater, professorer, bibliotekarer og museumsansatte.
– Jeg vil tro at det er ulike oppfatninger om dette i Forskerforbundet. Det finnes ikke noe særlig statistikk på det, men Akademikerne mener de tjener på lokale forhandlinger og større innslag av individuell lønn. Det er sikkert en del i Forskerforbundet som mener de kan klare å få ut mer penger i en slik avtale, sier Nergaard.
– En ting er hvis du er professor i medisin ved Universitetet i Oslo, en annen ting er å være høyskolelektor eller museumsansatt. Det spørs hvor mye sikringer du vil ha i de sentrale forhandlingene, eller hvor stor tro du har på egen markedsverdi.
Unios innvending mot å kun ha lokal lønnsdannelse har vært at det ikke sikrer alle medlemmer lønnsutvikling, og at det på sikt vil føre til lønnsforskjeller. Akademikernes svar til dette er at lokal lønnsdannelse gir større frihet til å ta lokale hensyn i forhandlingene.
Hvis Unio samarbeider med Akademikerne, blir det den største tariffavtalen i staten.
Unio stat har rundt 34 000 medlemmer, mens Akademikerne stat har rundt 38 000. Til sammen organiserer de omkring 71 000 medlemmer, mens LO og YS stat har rundt 66 0000.
Det kan dermed bli et stridsspørsmål om hvilken tariffavtale som skal dekke lønna til de uorganiserte arbeidstakerne. Dette er ofte unge, nyutdannede og midlertidige ansatte. I dag følger uorganiserte arbeidstakere med i den «store avtalen» (LO/YS/Unio-avtalen). Det har betydning for de lokale lønnsforhandlingene ettersom dette er en gruppe som sjelden stiller lønnskrav. Da kan forbundene bruke pengene til å få opp lønna til andre medlemsgrupper. Det er imidlertid ikke skrevet i stein at det er den største avtalen som tar hånd om de uorganiserte.
Ellers er lokal lønnsdannelse et viktig prinsipp for Akademikerne. Det kan dermed hende de lokale forhandlerne i medlemsforbundene i Unio stat må skjerpe forhandlingsferdighetene sine.
Ekspert på lønnsforhandlinger Kristine Nergaard ser for seg fire mulige alternativer:
Hun har ikke noe tro på at staten er villig til å gå med på en tredje tariffavtale i staten.
– Det er krevende nok med to, sier Nergaard.
Hvis Unio stat skal gå over i tariffavtalen til Akademikerne, må de overtale alle de underliggende forbundene. De to største er Forskerforbundet og Politiets Fellesforbund.
– Jeg er ikke så sikker på om alle misfornøyde. Jeg tror Politiets fellesforbund hadde et godt oppgjør i 2021, sier Nergaard.
Akademikerne har sagt at de er positive til å gå i dialog om et mulig samarbeid.
I 2016 fremmet Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, som nå har flertall, forslag i Stortinget om å gå tilbake til en Hovedtariffavtale i 2018. Stortingsflertallet stemte forslaget ned. Hva en ny regjering med nytt flertall vil, er ikke klart.
Jo, Forskerforbundet og Presteforeningen gikk ut av Akademikerne i 2005. Begrunnelsen var nettopp at de ikke ønsket lokal lønnsdannelse, slik Akademikerne frontet den gangen, og slik de fronter det i dag. I stedet ønsket de en tredelt modell med generelle tillegg til alle, sentrale justeringer og lokale forhandlinger.
Kilder: Forhandlingssjef i Akademikerne Anette Bjørlin Basma, forhandlingssjef i Unio Klemet Rønning-Aaby, forsker i Fafo Kristine Nergaard, Forskerforum nr. 5/05.
