Offentlig ansatte forskere taper lønnskampen. Kommer dårligst ut blant høyt utdannede.
LUKK

Offentlig ansatte forskere taper lønnskampen. Kommer dårligst ut blant høyt utdannede.

Av Lina Christensen

Publisert 26. august 2021 kl. 09:07

I perioden 2004 til 2019 har avstanden mellom lønnen til statsansatte forskere og andre høyt utdannede økt, viser ny undersøkelse.

– Hvorfor være midlertidig ansatt med usikre framtidsutsikter i en årrekke når du både kan få fast stilling og bedre lønn et annet sted? spør leder i Forskerforbundet, Guro Elisabeth Lind.

Statsansatte forskere tjener i gjennomsnitt mindre enn andre høyt utdannede i offentlig og privat sektor. I tillegg har avstanden mellom lønnen til de statsansatte forskerne og andre høyt utdannede blitt større siden 2004.

Det kommer fram i en rapport om lønns- og karriereutvikling blant høyt utdannede i Norge for perioden 2004 til 2019, som Institutt for samfunnsforskning legger fram i dag.

Rapporten har sammenlignet lønnsforskjeller mellom forskere og andre høyt utdannede. De har også sett på lønnsforskjeller mellom ulike forskergrupper, det vil si forskere ansatt i staten, i privat sektor og i helseforetak.

Av de seks undersøkte gruppene er det forskere i staten som har hatt den dårligste lønnsutviklingen. Disse jobber i hovedsak ved universiteter og høyskoler, men også ved forskningsinstitutter.

Forskere i privat sektor, som jobber ved private forskningsinstitutter og høyskoler, har imidlertid hatt størst prosentmessig lønnsvekst.

Det er Forskerforbundet som har finansiert rapporten.

Gjennomsnittlig timelønn (2015 NOK) i hver yrkeskategori (korrigert for sammensettingseffekter):

200420062019Prosentvis endring
Høyt utdannet, helse31137521 %
Høyt utdannet, offentlig26733124 %
Høyt utdannet, privat34840717 %
Forsker, helse46655619 %
Forsker, stat27732116 %
Forsker, privat30340734 %
Kilde: ISF

Sammensettingseffekter er individuelle kjennetegn som har betydning for timelønn.(f.eks. ansiennitet på arbeidsplassen, yrkeserfaring og lengde på utdanningen).

Lønnsgapet øker mellom privat og offentlig sektor

Undersøkelsen viser at forskere ansatt i helseforetak i den undersøkte perioden har høyest timelønn av de seks undersøkte gruppene, mens forskere og andre høyt utdannede i offentlig sektor tjener dårligst.

De siste årene har statlig ansatte forskere vært gruppen med lavest timelønn.

Ifølge rapporten er tendensen også at «lønnsgapet mellom forskere i privat sektor og helseforetakene på den ene siden og forskere i offentlig sektor på den andre øker sterkt i perioden 2004–2019».

 – Den relative posisjonen i lønn har forverret seg for de statsansatte de siste fem årene, sammenlignet med alle de fem gruppene vi har undersøkt. Unntaket er høyt utdannede i privat sektor. Der er forskjellen også høy, men den har vært stabil, sier Janis Umblijs, en av forskerne bak rapporten.

Tallene får Forskerforbundets Guro Elisabeth Lind til å reagere.

– Det er bekymringsfullt at forskerne har lavere lønn enn andre med tilsvarende utdanningsnivå. Det sender et sterkt signal, på en negativ måte, sier hun.

Mellom 2010 og 2019 øker forskjellen betydelig

Det er som sagt også forskjeller i lønn mellom forskere i privat og offentlig sektor.

Her har den prosentmessige lønnsøkningen vært sterkest for forskerne som jobber i private forsknings- og utviklingsinstitusjoner, mens forskere ved statlige universiteter og høyskoler har hatt en svakere lønnsvekst enn de andre gruppene.

Fakta
Lønnsgap mellom statsansatte forskere og andre høyt utdannede:

I 2004 hadde høyt utdannede i privat sektor i gjennomsnitt 30 prosent mer i timelønn enn statsansatte forskere, avstanden var omtrent den samme i 2019.

I 2004 hadde statsansatte forskere i gjennomsnitt fire prosent mer i timelønn enn andre høyt utdannede i offentlig sektor, i 2019 tjente de statsansatte seks prosent mindre. Her har har utviklingen gått fra positiv til negativ.

I 2004 hadde forskere i privat sektor i gjennomsnitt 11 prosent høyere timelønn enn statsansatte forskere. I 2019 hadde lønnsgapet steget til cirka 36 prosent. Her er forskjellen størst.

I 2004 hadde forskerne i helseforetakene rundt 60 prosent høyere gjennomsnittlig timelønn enn de statsansatte, dette hadde steget til cirka 80 prosent i 2019.

Kilde: Institutt for samfunnsforskning

– Når vi sammenligner ulike forskergrupper så er det enda tydeligere at forskjellen øker. Fra 2004 til cirka 2010 så er det tydelig at det vi kaller FoU-privat, altså forskning og utvikling i privat sektor, har mellom fem til ti prosent høyere gjennomsnittslønn enn dem som er ansatt innen forskning og utvikling i offentlig sektor. Det er ganske stabilt mellom 2004 og 2010, men mellom 2010 og 2019 øker forskjellen betydelig, sier Umblijs.

– Betyr det at de statlig ansatte forskerne kommer dårligst ut over hele linja?

– Ja, det kan man si. Når man sammenligner statsansatte forskere med forskere ansatt i det private, så er det tydelig at de alltid har hatt lavere lønn, men også at avstanden har økt.

Frykter for undervisningskvaliteten

Både politikere og institusjonsledere har et ansvar for å gjøre noe med lønnsnivået til forskere ansatt i staten, mener Guro Elisabeth Lind.

– Politikerne må se at det er nødvendig å få gjort noe med lønnsnivået for langtidsutdannede i staten. Det er helt tydelig at de ikke prioriterer en stor gruppe som er helt essensiell for samfunnet. Institusjonene må også ta dette inn over seg. De må faktisk trå til og begynne å betale sine ansatte riktig, sier Lind.

Hun fortsetter:

– Til syvende og sist dreier det seg om kvalitet. Hvis ikke lønnsnivået i akademia går opp, vil ikke studentene møte de beste foreleserne på campus.

Ønsker debatt om forskerlønn

Nå etterspør Lind en debatt om forskerlønnen.

– Noen vil kanskje innvende at yrket er så attraktivt i seg selv, at man kan leve med den lave lønnen. Men det er en myte. Forskere må kjempe i årevis for fast jobb, og de jobber lange dager uten å få kompensasjon for det. Så kommer dette på toppen. Det er totalpakka som bekymrer oss, sier Lind.

Hun legger til:

– Noe av det viktigste vi må gjøre framover, er å sørge for at lønn og karriereutvikling blir en del av den forskningspolitiske debatten. Sykepleierlønn og lærerlønn er en naturlig del av helsedebatten og skoledebatten, det må også forskerlønn bli.

– Du peker på kombinasjonen høy midlertidighet og lav lønn, kan dette påvirke rekrutteringen?

– Ja, jeg er bekymret for det. Vi vet allerede at kun halvparten av dagens unge forskere vil anbefale andre å bli forskere. Det er høy midlertidighet, og nå ser vi at de heller ikke får være med på lønnsutviklingen.

Lønner det seg å ta doktorgrad?

Rapporten har også undersøkt lønnsutvikling gjennom karrieren. Selv om utviklingen er relativt lik mellom de som har mastergrad og de som har doktorgrad som høyeste utdanning, kan det likevel se ut til at det lønner seg å ta doktorgrad.

Janis Umblijs, samfunnsøknomn ved Institutt for samfunnsforskning. Foto: ISF

– Ja, de med doktorgrad har gjennomsnittlig høyere lønn gjennom hele karrieren, sier Janis Umblijs og legger til at han med karriere mener antall år etter endt utdanning.

Rapporten viser også at menn i snitt har høyere timelønn enn kvinner i alle yrkeskategoriene. Her er forskjellen noe lavere i forskeryrkene sammenlignet med høyt utdannede i privat sektor.

– Når vi ser på lønn, kan vi si at i alle de kategoriene vi ser på, så finnes det et lønnsgap mellom kvinner og menn i favør menn, men at gapet har vært stabilt over tid i alle yrkesgrupper. Det finnes altså lønnsforskjeller, men det er ikke en økende trend, slik vi ser når vi sammenligner universitetsansatte og ansatte ved private høyskoler, sier Umblijs.

I tillegg kommer innvandrere lønnsmessig dårligere ut enn norskfødte i de fleste av yrkeskategoriene, viser rapporten.

 – I perioden 2004 til 2014 var trenden økende, men de siste fem årene har lønnsgapet mellom norskfødte og innvandrere avtatt, sier Umblijs.

Les også: