Universitetene er i ferd med å bli høgskoler

Av Willy Tore Mørch, professor emeritus ved UiT

Publisert 31. mai 2018

Debatten om ex.phil. føyer seg inn i en adskillig bredere debatt om universitetenes rolle i samfunnet, skriver Willy Tore Mørch.

Examen philosophicum (ex.phil.) ble innført ved København universitet i Danmark-Norge på slutten av 1600-tallet som følge av at filosofi hadde vært en viktig del av universitetsutdannelsen så lenge universitetene har eksistert. Universitetet i Oslo videreførte ex.phil. og har hatt det som obligatorisk innføringsfag siden opprettelsen i 1913. Etter det har alle breddeuniversitetene fulgt opp denne tradisjonen inklusiv Norges arktiske universitet, UiT. Ex.phil. var opprinnelig ment å være overgangen mellom skoleformatet ved gymnasiet og universitet der studentene skulle få innsikt i grunnlaget for vår tenkning og forskning som ledd i en allmenn dannelsesprosess. Ex.phil. inneholder derfor sentrale emner som filosofi, vitenskapsteori, logikk og etikk.

I dag kritiseres ex.phil. først og fremst av studentene som må pine seg gjennom dette de første 6 månedene som universitetsstudenter. Temaene oppleves som irrelevante og demotiverende sies det. Kritikken synes å komme fra studenter ved de nye universitetene som inntil nylig har vært høgskoler, f.eks. Nord Universitet og Oslo Met men også fra breddeuniversitetene. De ønsker bare å studere temaer som er direkte matnyttige i forhold til det faget de skal spesialisere seg i.

Debatten om ex.phil. føyer seg inn i en adskillig bredere debatt om universitetenes rolle i samfunnet. Myndighetenes krav om at studentene skal bli ferdig på normert tid. Finansieringsordningen der betydelig deler av inntektene til fakulteter og institutter er basert på antall avlagte eksamener og det vitenskapelige personalets produksjon av vitenskapelige artikler i meriterte tidsskrifter. Næringslivets behov for spesialisert kompetanse og i den forbindelse Norges arktiske universitets strategiske speilbilde av disse forventningene om å være «en drivkraft for næringslivet i nord». Alt dette (og mere til) trekker i retning av økt effektivitet og en faglig dragning vekk fra universitetsidealene og mot høgskoletradisjonene og de praktiske fagene. Fusjonene mellom universitetene og de tidligere høgskolene over hele landet må vel sees i dette perspektivet; en akademisering av praksisfagene og minimering av de klassiske universitetsfagene. Universitetene er i ferd med å bli høgskoler.

At ungdommer kritiserer å måtte gjøre det de ikke har lyst til er ikke uvanlig. Minner fra den tiden jeg gikk på gymnaset er at vi ikke kunne begripe hvorfor vi måtte lære andre grads ligninger og integralregning, ei heller gammelnorsk og nynorsk. Dette fikk vi ikke bruk for mente vi. Ungdomshjernen er bygget for de spontane reaksjoner, ikke for refleksjon og fornuft. Det er dårlig med nevrale oppkoblinger mellom emosjonshjernen og logikkhjerne. Derfor unnskylder vi dem når de protesterer mot ex.phil. Men vi unnskylder ikke universitetsledere og professorer som støtter dem.

«Ex.phil. gir studentene en inngangsport til å forstå og bedre tilegne seg det man driver med på et universitet» skrev førsteamanuensis i filosofi Svein Anders Noer Lie i Universitetsavisa i mars i år. Han fortsetter: «For å «produsere» kunnskap av høy kvalitet trenger man bl.a. å utvikle egenskaper som selvstendighet, kritisk sans, formidlingsevne, evne til å sette ting i sammenheng samt fordype seg». For egen del vil jeg tilføye at grunnleggende kunnskap om forskjellige filosofiske retninger, etiske teorier og, ikke minst, vitenskapsfilosofi, utgjør den store forskjellen mellom å grunnleggende forstå det faget man senere skal spesialisere seg i, om det er sykepleie eller statsvitenskap, eller bare memorere det for karakterens skyld.

Ved Nord universitet vil man fornye ex.phil. ved å knytte vestlig filosofi til andre kulturer og se sammenhengen mellom filosofi, kunst og vitenskap. Ved Oslo Met skal man være «foroverlent, moderne og innovative» og lanserer tech.phil. med vekt på det fremtidige «digitale profesjonelle liv». Det er mulig det, men Aristoteles intellektuelle dyder og Kants kategoriske imperativer, for å nevne to filosofiske teser, hadde og har fremdeles betydning for vitenskapelig, politisk og etisk tenkning.

Som sensor ved en semesteroppgave i masterstudium i barns psykiske helse for noen år tilbake, der inngangsbilletten var bachelor eller tilsvarende i et helse- eller sosialfag opplevde jeg at de fleste studentene ikke var i stand til å redegjøre for de viktigste etiske teoriene men i stedet beskrev et eksempel på en etisk basert avgjørelse ut fra egen praksiserfaring. De kom fra en høgskole uten ex.phil. og hadde gått glipp av grunnleggende kunnskap om teoridannelse, logiske regler om premisser og konklusjoner og overordnet diskusjon om ulike teorier.

Universitetenes virksomhet blir stadig viktigere når vi nå er på god vei inn i kunnskapssamfunnet. Da må universitetene bremse kravene fra politiske myndigheter og næringsliv om effektivitet, markedsorientering av studiene og fjerning av tilsynelatende irrelevant kunnskap. Universitet kommer av latin: universitas som betyr helhet eller samfunn og er i dag en institusjon der det drives forskning og høyere utdanning basert på forskning. All kunnskap er derfor relevant på et universitet.

Innlegget er først publisert i Nordlys.

  • Les mer: