Publisert 27. oktober 2021 kl. 08:19
– Det ble et gigantisk byks etter nobelprisen. Når du får en nobelpris, får du også forpliktelser som strekker seg ut over egne forskningsinteresser. Jeg ble langt på vei en slags utenriksminister for instituttet, sier Edvard Moser, hjerneforsker ved NTNU og nobelprisvinner i medisin.
Han snakker om hvor mye han reiste før koronapandemien: i snitt to ganger i måneden. Reisene gikk primært til andre steder i Europa og USA, men også Kina og Japan.
– Plutselig var jeg ikke bare en forsker, men en ambassadør for norsk toppforskning. Det er forventet at jeg bruker av min tid til å gi råd til beslutningstagere om hvorfor de må satse på forskning. Det er ikke så lett på Zoom.
I tillegg til rollen som forskningsambassadør, blir Moser ofte invitert til å holde såkalte keynote lectures, altså hovedforedraget på konferanser. Men med koronapandemien ble det bråstopp.
I løpet av ett og et halvt år med reisestillstand, har det slått Edvard Moser:
– Jeg har merket at vi blir isolerte. Trondheim og Norge er ikke sentrum i verden. Isolasjonen vil ikke være bra for forskningen på lang sikt. Jeg ser fram til å møtes fysisk igjen, sier han.
Men nå strammer universiteter og høyskoler inn. Flere har endret eller er i ferd med å endre reisereglene.
For eksempel:
(Se faktaboks).
I tillegg la Solberg-regjeringen opp til reisekutt for universiteter og høyskoler i sitt siste statsbudsjett.
– Vi regner rett og slett med at mange flere møter kan gjennomføres digitalt, sa tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) til Forskerforum.
Med redusert reiseaktivitet, anslår forhenværende regjering, vil det være mulig å redusere årlige utgifter med fem prosent fra 2022. I forslag til satsbudsjett foreslo de å kutte bevilgningene til universiteter og høyskoler med 74 millioner kroner for neste år.
Budsjettet skal snart opp til behandling i Stortinget. Det er uklart hva som blir utfallet.
Er den avgåtte regjeringen inne på noe? Har ett og et halvt år med pandemi endret reisevanene våre?
Edvard Mosers spådom er at det vil bli litt færre flyreiser.
– Grunnen til det er at vi har vi lært å bruke digital teknologi i mye større grad. Men jeg tror også det handler om at folk i løpet av ett og et halvt år har blitt mer bevisst på klima og hva vi kan gjøre, sier Moser, og fortsetter:
– Men jeg sier litt, fordi det er noe som Zoom ikke kan erstatte, og det er det uformelle. Forskning utføres av mennesker, ikke roboter. Det gjelder særlig i den tidlige fasen på forskningssamarbeid, der man tenker ut ideer og vil rekruttere talenter. Da er ikke Zoom veldig effektivt.
– Jeg tror først og fremst folk vil ha tilbake sine gamle liv, sier Kristian Gundersen, som erprofessor i biologi ved Universitetet i Oslo (UiO) og kjent for å ta til motmæle mot overdreven detaljstyring.
Gundersen legger seg på samme linje som Moser: Han spår en moderat reduksjon i antall flyreiser, med fysiske møter der det er nødvendig, og digitale møter ved etablerte samarbeid.
– Ja, fordi noen reiser kan erstattes med digitale møter. Men jeg tror reduksjonen blir begrenset. Det er både dyrt og tidkrevende å reise. Jeg tror ikke det har blitt reist så mye unødvendig, sier han.
Klimaforsker Tor Eldevik, som er professor og instituttleder for Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen (UiB), legger lista litt høyere:
– Jeg håper vi kommer opp i femti prosent reduksjon. Men det er bare et inntrykk og et håp, sier han.
– Det kan hende folk blir mindre restriktive når de praktiske utfordringene nå gradvis forsvinner. Men ut fra den oversikten jeg har, så forventer jeg en vesentlig reduksjon. Vi har fått lov til å tenke på dette i nesten to år. Jeg ser en innsikt blant flere: Vi kan ikke fortsette å reise i den grad vi har gjort.
Like før koronaviruset kom til Norge, skrev han og en kollega et innlegg i Khrono. Der tok de til orde for en «organisert nasjonal nedrustning»: Færre møter betyr færre reiser og lavere klimaavtrykk, mente de. Han sier de like gjerne kunne skrevet innlegget i dag.
– Vi har i stor grad vendt oss til det digitale. Jeg forventer at regelmessige møter i styrer og utvalg, og i etablerte forskningsgrupper, i stor grad vil fortsette digitalt, sier Eldevik.
Men klimaforskeren tar også noen forbehold når han snakker om redusert reiseaktivitet. For det handler ikke bare om CO2-utslipp. Det handler også om tidsbruk, hvor i karriereløpet du er eller om noe står på spill.
– Hvis jeg først kan rettferdiggjøre at jeg skal fly til Oslo, så må jeg innrømme at jeg gjør det med lett hjerte, men da må reisen være viktig nok.
– Hva med forskningskonferanser?
– Jeg tror vi i mindre grad vil reise til møter på andre kontinenteter. Men da blir tidsforskjell en utfordring. Så hvis du er en ung forsker som virkelig har noe å vise fram, så kan det være verdt flyreisen. Kaffen i pausen, eller ølen og middagen på kvelden har vi ikke klart å erstatte digitalt, sier Eldevik.
Ved UiO er en arbeidsgruppe i ferd med å ferdigstille en klima- og miljøstrategi, som har mål om at utslipp fra flyreiser skal reduseres med sju prosent hvert år. «Symbolpolitikk» ifølge Kristian Gundersen. Han er opptatt av at akademikere ikke skal skille seg fra samfunnet ellers.
– Jeg ser ikke hvorfor man skal ha andre reiseregler hos oss. Vi driver med forskning og undervisning. Det må vi ta på alvor. Jeg går ut fra at andre virksomheter også tar sine primæroppgaver på alvor.
Han påpeker at alternativene til flyreiser ofte er dårlige. Da han nylig var på en konferanse i Stockholm, kunne han gjerne valgt noe annet enn fly:
– Jeg elsker å reise med tog.
Men med få avganger, synes han ikke toget er noe godt alternativ, hvis man skal få noe ut av arbeidsdagen.
– Det er tilsvarende når du skal hjem igjen. Det er vanskelig å tilpasse det til timeplanen til konferansen. De fleste har familieforpliktelser, og vil kjapt hjem.
– Kan UiO ta noen grep, slik at det blir enklere for de ansatte å ta miljøvennlige reisevalg?
– Det er ikke UiO som skal gjøre noe med dette! Det er storsamfunnet som driver med dette. Vi skal ikke ha vår private avantgarde-politikk på klima.
– Som å kutte bevilgningene til alle statlige virksomheter, fordi antagelsen er at det vil bli reist mindre, slik Solberg-regjeringen foreslo i sitt siste statsbudsjett?
– Ja. Det er fint. Det er helt greit.
Både UiB og NTNU iverksatte tilsvarende regelverk for reiser like før pandemien. De rakk ikke å være operative særlig lenge før grensene stengte. Klimaforsker Tor Eldevik har likevel noen tanker om klimastrategiene universitetene etablerer.
– Du kan ikke detaljstyre for mye, for på et eller annet tidspunkt så havner du i rød sone for de konkrete instituttene og aktivitetene, men det kan også bli for vagt til at man klarer å oppnå det institusjonen og samfunnet har som mål. Det er en nøtt, sier Eldevik.
– Har du en løsning?
– Nei. Det er aldri lett å få til kvalitativ endring. Men det vinduet vi har med korona nå, det må vi åpenbart utnytte. Vi har blitt tvunget til å bli mer digitale, og vi har sett hvor godt det fungerer.
For Edvard Moser har det hele tiden vært viktig å forsøke å reise effektivt.
– Hvis det er aktiviteter som er nær hverandre i geografi, så kan det ofte kombineres. Hvis jeg er i Tyskland, så tar jeg kanskje også en forelesning i Nederland. Jeg var bevisst på å effektivere flyreisene også før pandemien, slik at jeg ikke reiser i skytteltrafikk hele tiden.
– Men da må mye klaffe?
– Det er derfor timeplanen ser ut som et slags lappeteppe med alle slags farger og bokser. Det er en utfordring å prøve å få ting til å henge i hop.
– Kan du noen ganger kjenne på dårlig samvittighet?
– Jeg ønsker å legge igjen et minimalt klimaavtrykk, samtidig som jeg forsøker å gjøre jobben min, slik jeg tror min arbeidsgiver ønsker det. Jeg synes også vi må se dette i sammenheng og på kost-nytte. Forskningen er internasjonal, så hvis du helt slutter å fly vil det ramme forskningen.
Færre flyreiser er en måte å bidra til klimaregnskapet på, men slett ikke den eneste, påpeker Moser. Og så kommer det an på hva slags jobb man har.
– Alle skal ikke reise like mye. Men jeg mener jeg kan stå for reiseaktiviteten slik rammene var før pandemien. Når samfunnet kommer i gang igjen er rammene endret og mer kan gjøres digitalt. Men en viss grad av reising er rett og slett en del av jobben, sier Moser.
– Jeg tenker at man må være bevisst på det, og gjøre så godt man kan. Men svaret i mitt tilfelle vil ikke være å slutte å reise.
