På dannelsesreise

På dannelsesreise

Av Julia Loge

Publisert 17. oktober 2021

Marte Mangset tar med seg forskningsprosjektet og datteren til Paris. Å reise til utlandet for å forske kan være et eventyr for hele familien, men også en nødvendighet for karrieren.

Høsten 1984 kjørte en norsk boble ut fra Bø i Telemark og nedover mot Europa. I bilen satt ni år gamle Marte Mangset og moren. Sammen dro de til Strasbourg, der moren skulle jobbe som sendelektor i norsk ved universitetet. Det første halvåret var det bare de to sammen i Frankrike, før broren og faren kom.

– Det var en viktig, fin og definerende opplevelse i mitt liv, forteller Mangset.

Annonse

Frankrike har vært med henne hele veien siden. Hun søkte seg tilbake som utvekslingselev, utvekslingsstudent, doktorgradsstipendiat og mens hun jobbet som postdoktor. Nå er hun førsteamanuensis, og forskningen hennes er komparativ og handler om Norge og Frankrike.

Funnet balansen

De siste ni årene har ikke Frankrike vært mer enn et ferieland. I 2012 fikk Marte en datter, hun har vært alenemor helt fra starten, og de harde 30-årene, der man skal etablere både karriere og familie, har stoppet nye utenlandsopphold.

– Det har vært litt uvant for meg å ikke være i Frankrike i de årene.

Nå er Mangsets datter like gammel som hun selv var da hun dro til Frankrike som barn. Og nå har hun funnet balanse, overskudd og finansiering. Det er Mangsets tur til å ta med datteren til Frankrike for et år.

Fakta
Marte Mangsets reiseråd:

*Ikke bare på utenlandsoppholdet som bare en anledning til å være i fred fra undervisning og mas hjemme, men som en anledning til å få nye faglige
impulser.

*Skal du ha med barn, vær der
lenge nok.

*Forbered dem mentalt god tid i forveien, snakk det opp. Finn noe de ønsker seg, som de kan få gjennom å gjøre dette, som å dra på Eurodisney

Dermed gjør hun det Kunnskapsdepartementet, Forskningsrådet og Universitets- og høyskolerådet ønsker seg: Hun bidrar til å gjøre norsk forskning mer internasjonal ved å flytte på seg og så komme tilbake til Norge med nye kontakter. Forskermobilitet har blitt et av de viktigste målene for internasjonalisering.

Det er ikke alle som har mulighet til å pakke sammen og reise til utlandet, men det byr også på eventyrmuligheter. Mangset gleder seg til så mye at entusiasmen hennes forklarer hvorfor frankofil faktisk er et ord.

– Det blir et familieprosjekt, ikke bare et forskningsprosjekt, sier Marte Mangset, sammen med datteren
Helene. Foto: Erik Norrud

– Jeg elsker det franske språket og å være i det, og jeg skal treffe venner jeg har hatt i 20 år. Det er så mye ved det franske samfunnet jeg elsker: maten, de lever mer utendørs og sosialt enn det nordmenn gjør, med sosiale sammenkomster med barn og voksne sammen. Det gleder jeg meg til. Jeg liker at det er middag to ganger om dagen, og gå på kafe, og gå på markedet. Det vokser grønnere grønnsaker der enn her. Det er også mer urbant i en større by, og mer internasjonalt, flommer det ut fra Mangset.

Internasjonale nettverk

Mangset reiser selvsagt ikke bare for å gå på kafé i mer urbane omgivelser. Hun leder et prosjekt med støtte fra Forskningsrådet og skal jobbe med hvordan skattejurister i Norge og Frankrike oppfatter rollen sin i krysningsfeltet mellom juss og politikk.

Fakta
Forskningsrådets støtteordning for utenlandsopphold:

• Dekker etableringskostnader og merutgifter
• Gjennomsnittlig lengde: 4–5 måneder
Reisemål
• 95 utreisende forskere i 2020
o 23 var i USA
o 17 var i Storbritannia
o 10 var i Norden
o 31 var i andre europeiske land
o 14 var i andre land utenfor Europa

Hun gleder seg til å snakke med venner som er forskere og delta i det franske fagmiljøet, der debattene handler om andre saker enn i Norge.

– De er mindre påvirket av en del trender i akademia enn oss. De er ikke så opptatt av tellekanter, de skriver fortsatt monografier. Det er andre koblinger mellom disipliner. Jeg synes det er faglig stimulerende.

At Paris er en større by og mer internasjonal, betyr også at det kommer flere internasjonale forskere dit enn til Oslo. Nettopp mulighetene til å bygge nettverk, både med nære kolleger og andre tilreisende forskere, er en viktig årsak til at forskermobilitet framheves. Nettverkene kan på sikt gi mer internasjonalt samarbeid i prosjekter og publikasjoner.

Marte Mangset er spent på hvordan datteren får det: – Jeg vil at det skal være en fin
opplevelse for henne. Foto: Erik Norrud

En undersøkelse Nifu gjorde i 2012, viser også at internasjonalt mobile forskere publiserer og siteres marginalt mer enn forskere som ikke bor utenlands. Men årsaksrekkefølgen er ikke klar, man vet ikke om det er fordi det er forskere med stort gjennomslag som reiser ut, eller om det er fordi mobiliteten fører til gjennomslag.

Praktisk i Paris

Tidlig om morgenen den siste mandagen i august startet reisen med en drosjetur til Gardermoen. Da kveldsmørket senket seg over Torshov lørdagen før, kom også roen til familien Mangset. Koffertene var omtrent ferdig pakket, koronatester tatt og mye av det praktiske var ordnet.

Nå kan Mangset se tilbake på hvor lite som var klart da hun og moren la ut på reisen til Strasbourg, verken leilighet eller skole var i boks. Selv har hun planlagt mye nøyere for oppholdet i Paris. Mangset har fått en venn til å gå på visninger for seg og funnet en leilighet i nærheten av universitetet, slik at hun skal rekke både jobb og familieliv. Hun har funnet en vanlig skole som har franskundervisning for fremmedspråklige, for datteren kan ikke fransk ennå.

– Helene skal gå på vanlig fransk skole, så det blir hardt for henne. Det blir slitsomt fram til jul, og så sikkert bra etterpå.

Det er Mangsets første råd til foreldre som vurderer å ta med ungene på forskningsopphold:

– Skal man dra med barn til utlandet, så bør man dra minst ett år. Man må være der så lenge at de får nyte godt av å komme over i den fasen der de mestrer språket og livet.

De fleste som reiser ut fra Norge, er borte mellom tre måneder og ett år. Slik kan internasjonal forskermobilitet deles i to grupper: de som flytter ut fordi de får stilling i utlandet, og de som reiser ut for en kortere periode og beholder jobben i hjemlandet. Det er studier som viser at korte opphold er det aller mest effektive for å øke forskningsproduksjonen, spesielt når man reiser til høyt rangerte institusjoner i større, forskningsintensive land. Som for eksempel USA.

Førstereisfamilien

I en typisk amerikansk gate, i et høyt og smalt hus som ser ut sånn som byhus ser ut på filmer fra USA, på et lite kjøkken, gjør familien Delsett seg klar for en ny dag. Pappa Andreas Delsett skal ta med de to barna i dyrehagen som ligger like i nærheten. Dyrehagen er tilknyttet verdens største museum, Smithsonian i Washington DC. Denne høsten er også mamma Lene Liebe Delsett tilknyttet museet. Hun er paleontolog og skal forske på hvordan dyr kan utvikle seg likt, men uavhengig av hverandre, slik at fiskeøgler kan ligne på delfiner. Da er det godt å ha tilgang til en enorm samling hvalskjeletter som de har på Smithsonian.

Omar og Laura er med til Lene Liebe Delsetts arbeidsplass, den naturhistoriske samlingen ved USAs nasjonalmuseum Smithsonian. Foto: privat
Omar og Laura er med til Lene Liebe Delsetts arbeidsplass, den naturhistoriske samlingen ved USAs nasjonalmuseum Smithsonian. Foto: privat

– Jeg skal bli veldig god på hval! Og så gleder jeg meg til å være forsker på fulltid, sier Delsett.

Sammen har familien reist til et land Delsett aldri har vært i før.

– Det er veldig gøy. Og fordommene stemmer: Folk vi møter, er veldig hjelpsomme og hyggelige.

Fulbright-flaks

Alt begynte med en tweet for Delsett. Den var ikke engang hennes egen. Hvalforskeren Nick Pyenson ved Smithsonian tvitret at han kunne svare på spørsmål om den amerikanske utvekslingsordningen Fulbright for forskere fra Storbritannia. Delsett er ikke britisk og kjente ikke Pyenson fra før, men tok sjansen likevel, for hun syntes arbeidet hans er spennende.

– Så hadde jeg kjempeflaks. Han sa ja til at jeg kunne komme til hans gruppe, og han har vist seg som en veldig hjelpsom og inkluderende fyr.

Delsett søkte Fulbright og fikk 200 000 kroner i stipend. Siden i fjor vår har hun vært en del av Pyensons forskergruppe, og deltatt i seminarer, møter og skriving, selv om selve reisen ble utsatt på grunn av korona.

– Jeg har fått ekstremt mye ut av dette oppholdet allerede før jeg kom hit.

Nå ligger Smithsonians hvaler bare tre kvarters gange unna, i området som heter The Mall. I Washington er The Mall ikke et kjøpesenter, men parkområdet om strekker seg mellom de store landemerkene, fra Lincoln-monumentet til Capitol Hill, og midt mellom Det hvite hus og Kongressen ligger Delsetts nye arbeidssted.

– Det er monumentalt å skulle jobbe der, sier hun.

Praktisk i Washington

– Jeg har gledet meg i ett og trekvart år, sier Delsett.

Mens hun forsker i museets dype mage, skal også familien benytte seg av museene som kunnskapskilde. Tredjeklassingen Omar skal ha hjemmeskole, for i likhet med Mangset har de forstått at de første tre månedene på ny skole med et nytt språk er tøffe, og med et kort høstsemester ville de ikke rukket stort mer.

– Han ville fått oppoverbakken, men ikke flyten, sier Delsett.

Fakta
Lene Liebe Delsetts reiseråd:

*Dra et sted der du kan jobbe
med hyggelige og flinke folk.

*Forskerforbundets forsikring
dekker ikke lange uteopphold,
kjøp forsikring gjennom ANSA.

*Søk Fulbright-støtte. Oppfølgingen og hjelpen har vært
fantastisk.

Omar er skrevet ut fra skolen, og Delsett er overrasket over at de ikke har måttet dokumentere at de skal følge læreplaner mens de er borte.

– Det viser seg å være mer jobb å dra to dager i dåp på Vestlandet enn fire måneder i USA, sier Delsett.

Familien har likevel fått med seg mattebøkene, skal følge ukeplanene og regner med at han får fortsette i klassen sin når han kommer hjem.

Andreas har fått permisjon fra jobben og skal være heltidspappa, for barnehage er heller ikke aktuelt.

– Barnehage er avsindig dyrt her, forklarer Delsett.

Men også femåringen Laura har skjønt at det lønner seg å lære engelsk, for hun ble oppsøkt av andre barn på lekeplassen som vil skravle med henne.

Skal, bør, må reise

Målet med reisen til Washington er å jobbe med andre folk, med en annen samling og å lære mest mulig nytt. Men Delsett har også en annen grunn til å reise ut.

– En helt tydelig motivasjon, som ikke er så bra, er at det kreves for å få jobb.

Delsett mener at forventingen om internasjonal mobilitet har både positive og negative sider, og hun opplever at særlig innenfor naturfagene er mobilitet blitt et krav, fordi mange søkere har flere midlertidige stillinger i ulike land på cv-en.

Tiden etter doktorgrad er vanskelig for mange. Det er mange rekrutteringsstillinger ved norske universiteter, men ikke på langt nær like mange faste stillinger. Svaret for mange blir et lappeteppe av midlertidige stillinger. Etter at Delsett disputerte i oktober 2018, har hun jobbet 40 prosent som forsker med ulike prosjektmidler og kombinert det med administrative stillinger i og utenfor akademia.

Allerede før disputasen skrev Delsett om forventningene til nyutdannede, om å flytte fra land til land i ulike midlertidige stillinger, i bloggen sin på Forskning.no.

– Kravet om internasjonal mobilitet er sterkt, men vanskelig å få til. Det er særlig vanskelig hvis man har omsorgsforpliktelser. Jeg er heldig som har familie, arbeid og en økonomisk situasjon som gjør at jeg kan dra utenlands akkurat nå.

– Det er kjempegøy å være her nå, og det er en opplevelse for hele familien, men jeg kommer jo ikke til å reise videre til et nytt land i januar, og så nok en gang i 2023.

Med verden for sine føtter

I en leilighet på Lindern i Oslo sitter en familie og lurer på om de skal reise videre til et nytt land. I 2019 var hele familien i Argentina mens mamma Guro Nore Fløgstad var gjesteforsker ved universitetet i Buenos Aires i et halvår.

– Barna savner det faktisk. De spør om å reise og har lyst til å flytte ut igjen, sier Fløgstad.

Hun er lingvist og jobber ved lærerutdanningen i Drammen, men i Argentina var hun del av en gruppe som forsker på romfolk i Nord- og Sør-Amerika.

Guro Nore Fløgstad mener at både hun og ungene nøt
godt av Argentinas kulturelle tradisjoner, for eksempel
leste Fløgstads tredjeklassing den spanske klassikeren Don Quijote i
barneversjon. Foto: Erik Norrud

Fløgstad har tatt vare på noen av minnene fra tiden i Buenos Aires, og hun viser fram minnebøkene og skolebøkene som barna hadde med seg hjem. Siden pappaen deres er fra Argentina, snakket de allerede spansk, men nå fikk førsteklassingen sin første skriveopplæring på spansk, og tredjeklassingen nøt en skoletradisjon med mer litteratur, kunst og musikk, ifølge Fløgstad.

Ifølge Fløgstad er det ikke bare barna som vokste under oppholdet. Hun forteller at reisene har gitt henne mulighet til å se norsk akademia i et annet perspektiv, og som foreleser kom hun innenfor på en annen måte enn dersom hun bare hadde forsket.

Fakta
Guro Nore Fløgstads reiseråd:

*Du kan få det til uten
eksterne midler og full
forskningsfri.
*Ikke forvent å få hjelp til alt,
det krever egeninnsats og
kjennes på lommeboken.

*Du må skrive barna ut av
hjemmeskolen, men det går
helt fint. I bytte får du innpass i
foreldrenettverket på barnas
skole i utlandet.

– Man blir en bedre forsker og foreleser av å tre inn i en annen intellektuell tradisjon og se studenter som har annen bakgrunn og stiller helt andre krav til foreleser og pensum.

Selve reisen ordnet Fløgstad uten forskningsfri eller eksterne midler, men ved å rydde plass i undervisningskalenderen og ta noe digitalt. Arbeidsplassen hennes, Universitetet i Sørøst-Norge, bidro med å dekke reiseutgifter og forsikring. Hun beskriver universitetet i Buenos Aires med en glød de færreste ville brukt om sine hjemlige institusjoner.

– Det nærmest vibrerer i veggene av intellektuell kraft og oser av intellektuelt overskudd.

Nettverksvedlikehold

På kjøkkenet hos Fløgstad ligger en masteroppgave fra Universitetet i Bergen klar til gjennomlesning og noen papirer fra skolen klare til signering, på et bord står to bilder av besteforeldrene i Argentina. Fløgstad serverer bitter argentinsk mate-te i mummikopper og forklarer at hun begynte et liv med interesse for språk og reiser med utveksling til Uruguay da hun var 16. Siden har hun jobbet i Italia, skrevet doktorgrad om spansk i Argentina og vært gjesteforsker i Berlin og Beograd.

En artikkel i Research Evaluation fra 2020 som oppsummerer forskning om forskningsopphold i utlandet, finner at med tiden forvitrer nettverkene, på samme måte som minnene fra reisen blekner. Fløgstad tar vare på begge deler. Gruppen som Fløgstad jobbet med i Argentina, har fortsatt å samarbeide om artikler, prosjektsøknader og feltarbeid. Og når familien snakker om et nytt forskningsopphold, er det kanskje i Paris, for å fortsette å jobbe med forskergruppen hun jobbet med i Argentina.

Fløgstad har reist mye, men ikke for å være strategisk.

– En av grunnene til at jeg er akademiker, er muligheten til å reise. Det er et enormt privilegium, hele verden ligger for akademikeres føtter.

Les også: