Publisert 12. mars 2021 kl. 00:41
– Grepene vi nå tar, vil oppleves som en belastning for mange, og de vil få store konsekvenser i det norske samfunnet. Men dette er en dugnad som vi er nødt til å ta i fellesskap og på vegne av fellesskapet, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie torsdag 12. mars.
Pandemien har rammet ansatte ved universiteter, høyskoler, museer og andre forskningsinstitusjoner hardt. Undervisere har skiftet ut forelesningssalen med Zoom. Mange er bekymret for studentene, som er fanget i en hybeltilværelse som går på psyken løs. For stipendiater og postdoktorer, som er prisgitt sine tidsbegrensede kontrakter, renner tiden ut. Museene har på sin side slitt med lave besøkstall, og mange har tidvis holdt stengt. Både ved museer og forskningsinstitutter har ansatte blitt permittert. Felles for de fleste ansatte i disse kunnskapsyrkene er at arbeidshverdagen har blitt helt annerledes. I denne saken har vi samlet historiene til tre enkeltmennesker fra året som har gått.
Hvem: Kikki Flesche Kleiven
Tittel: Klimaforsker og førsteamanuensis ved Institutt for geologi, Universitetet i Bergen
Selv om Kikki Flesche Kleiven elsker å undervise, har undervisningen tatt nesten all tid det siste året. Det skulle hun gjerne fått litt mer applaus for.
Jeg er vanligvis mye rundt og formidler og underviser. Jeg tror mange tenker at den kombinasjonen, «det er liksom Kikki». I tillegg holdt jeg Aarebrot-forelesningen* 17. januar, som ble en digital produksjon. Her var det mange gode tips å ta med seg videre. Men jeg må være såpass ærlig og si at dette har vært et år der undervisning har gått utover mye annet. Hvis jeg har stått helt alene om et kurs, har kvelder og ettermiddager gått med til å prøve å komme fram til gode undervisningsopplegg. Jeg har liksom vært nødt til å finne opp hjulet på nytt. Mannen min er også forsker. All tiden vår har gått med til å tilrettelegge for undervisning. Det er noe helt annet å være del av et undervisningsteam. Da har man noen å prate med.
Jeg føler meg egentlig ganske så hjelpeløs på Zoom i de store undervisningsgruppene. Det hjelper ikke å være en strålende formidler på åpen scene hvis jeg ikke er det fra skuldrene og opp. I geofag bruker vi mye hendene til å vise fram ting. Så undervisning på skjerm blir veldig platt, og det er tydelig noe som mangler. Jeg må være ærlig om at forelesningene blir dårligere. Jeg hadde nylig en forelesning med opp mot hundre lærerstudenter. Det gikk fint, og jeg fikk gode tilbakemeldinger. Men når jeg deler skjermen min med studentene, så ser jeg jo bare mitt snakkende hode og hundre andre svarte skjermer. Jeg kan verken vite om jeg snakker for fort eller for sakte, eller om det er noe vi bør gå ekstra igjennom. I dette tilfellet var det faktisk en student som skrudde på kameraet og stilte et interessant spørsmål. Det var en høydare for meg den dagen!
Jeg må være ærlig om at forelesningene blir dårligere
Ellers synes jeg det har vært litt for lite oppfølging, ros og tilbakemeldinger. På slutten av forrige semester ble det besluttet å gjøre alle eksamener digitale, og studentene skulle plutselig sitte hjemme hos foreldrene eller kjæresten sin og ha muntlig eksamen. Det gikk jo fint, men det er klart at det er en litt fremmed situasjon for studentene. Som underviser ble jeg bekymret for hvordan det skulle gå. Ved ett tilfelle gjorde jeg en gjesteforelesning på et annet fakultet, og da fikk jeg en blomst på døra som takk for innsatsen. I Bergen har vi et uttrykk som heter at man blir «månebedotten» – jeg ble helt sjokkert! Jeg mener ikke at det skal gå blomsterbuketter i skytteltrafikk for jobben vi gjør. Men en SMS med takk for innsatsen når du sitter der på kjøkkenet og føler deg ganske alene etter semesterslutt og en stor digital dugnad – det hadde vært fint.
Og nå sitter jeg nok en gang på kjøkkenet. Vi fikk avsluttet et litt rævva semester i vår, så fikk vi et opphakket semester i høst, og nå er vi i gang med et delvis digitalt semester igjen. Det var tungt. Da kjente jeg meg lite engasjert. Men fortsatt har vi ikke fått noe «lykke til med undervisningen!». Man skulle jo tro at meldingene om koronatiltak var skrevet av roboter.
Snart skal vi forhåpentlig tilbake til en vanlig arbeidsdag med tid til forskning og artikkelskriving bak lukkede kontordører. Det har ikke jeg hatt tid til. Kanskje jeg har brukt for mye tid på digital undervisning, kanskje jeg har hatt for mye samvittighet. Men til syvende og sist så handler det jo om hva studentene skal oppleve.
*Universitetet i Bergen holder en årlig Aarebrot-forelesning til minne om professor i sammenlignende politikk Frank Aarebrot. Forelesningen holdes ifølge UiB av en «fagperson som har utmerket seg med særlige kvaliteter som foreleser i en muntlig fortellerstil».
Hvem: Svenn-Erik Mamelund
Tittel: Pandemiforsker med spanskesyken som spesialfelt, leder for Centre for research on pandemics and society ved Oslomet
Det hjelper ikke å være forelsket i fagfeltet, når media ringer deg døgnet rundt. Telefonen har ikke stått stille for pandemiforsker Svenn-Erik Mamelund det siste året.
Det er ikke sånn at jeg gnir meg i henda, akkurat. Men som pandemiforsker så vet jeg at pandemier opptrer tre til fire ganger hvert hundrede år. Det var derfor ikke noen overraskelse at dette kom nå. Jeg ble derimot veldig overrasket over nedstengningen. Det finnes ikke holdepunkt fra historiske kilder på at det har skjedd tidligere. Det ble nærmest en dominonedstenging med Kina i front. Bildene fra Kina, med vakter og gjenspikrede dører, så dramatisk ut for oss i Vesten. Plutselig bevegde jaggu meg dominobrikkene seg ut av Kina og hit – ikke bare sykdommen, men også tiltakene. Verdens helseorganisasjon, vi pandemiforskere, alle ble tatt på senga. Selv om jeg forsker på dette, har jeg aldri drømt om en pandemi som skulle bli så ille. Allikevel har vi pandemiforskere hele tiden ropt at vi må forbedre beredskapsplanene. Jeg kan vel ganske trygt si at få har hørt på oss.
Det er ikke sånn at jeg gnir meg i henda, akkurat.
Jeg er ganske utadvendt, blid og hyggelig. Men selv for meg, som nærmest er forelsket i fagfeltet, har dette vært i overkant. Hvis du leter opp statistikk fra Folkehelseinstituttet fra den første koronatiden og treff fra Retriever over antall ganger jeg var i media, så tipper jeg medietreffkurven følger smittekurven så å si perfekt. Rundt 16. mars sa jeg noe om at pandemien kunne få uante sosiale konsekvenser. Alt av radio, tv og aviser, og plutselig også internasjonale medier, ringte meg i ukesvis. Det var helt bananas. Og alle ringte meg på likt. Jeg har aldri stått i en slik mediestorm før. Du kan spørre Espen Nakstad, Bjørn Guldvog eller Camilla Stoltenberg – de har stått i det samme. Men deres jobb er jo å svare på spørsmål og være ansiktet utad for Helsedirektoratet eller Folkehelseinstituttet. Jeg er en som skal forske og formidle og skaffe penger til senteret mitt. Jeg har ingen egen kommunikasjonsavdeling som kan sortere mediehenvendelser. Til slutt tok det sånn av at datteren min måtte ta telefonene for meg.
Hovedfeltet mitt er spanskesyken, familien min har sikkert hatt denne sykdommen opp i halsen i årevis. Men nå er det ikke lenger bare jeg som snakker om pandemier. Erna Solberg, kongen, naboer, venner og familie – alle snakker om det. Mange er redde for miste jobben eller for å bli syke. Mange blir også syke, og i verste fall dør de. Jeg står også i dette, men i tillegg har jeg det som fagfelt. Jeg slipper liksom ikke unna meg selv.
Hvis jeg ikke hadde hatt en så til de grader dyp lidenskap for fagfeltet og vært så trygg på det jeg holder på med, tror jeg ikke at jeg hadde turt å stå i en slik mediestorm. De tradisjonelle mediene kan ettergå meg, mens det i sosiale medier sitter «koronaeksperter» som bare venter på at jeg skal si noe feil. Jeg har fått mange telefoner og e-poster fra folk som prøver å korrigere meg. Det er godt at jeg hele tiden har vært så edruelig. Jeg er ikke politiker, og min oppgave er ikke å få plass på Dagsnytt 18. Jeg skal bare sobert fortelle hva jeg vet.
Det klassiske spørsmålet fra journalister er hva som skjer videre. Vanligvis går pandemier over av seg selv når det oppstår flokkimmunitet, enten ved at folk dør eller har fått sykdommen. Nå må vi satse på vaksiner.
Hvem: Elisabet Garcia Gonzalez
Tittel: Stipendiat ved Senter for flerspråklighet ved Universitetet i Oslo, der hun forsker på sammenhengen mellom kognitiv og lingvistisk utvikling hos flerspråklige barn
Et halvt år etter at Elisabet Garcia Gonzalez startet på doktorgraden, satte koronapandemien en stopper for datainnsamlingen hennes. Nå er hun bekymret, både for resultatet og jobbutsiktene.
I dag organiserte senteret jeg jobber på, et obligatorisk kurs om stressmestring. Det er selvfølgelig raust av dem, men som stipendiat er det vanskelig å håndtere stress og forventinger akkurat nå. Vi fikk tips om at vi må «velge hva vi skal bekymre oss for, og så skyve det andre vekk». Men jeg kan ikke bare si at jeg ikke har fått samlet inn data fordi en pandemi har hindret meg fra å gå på laben. Alle skulle selvfølgelig ønske at det bare var å slappe av, men akkurat nå er det enkelte ting det ikke er så veldig realistisk å være avslappet om.
Jeg kan ikke bare si at jeg ikke har fått samlet inn data fordi en pandemi har hindret meg fra å gå på laben.
Pandemien har i stor grad hindret meg fra å samle data, og jeg har vært nødt til å endre på den opprinnelige prosjektideen min. Jeg gjør eksperimentelle studier på lab, og jeg var godt i gang med forberedelsene da pandemien rammet oss. Laben ble stengt i flere måneder, og jeg måtte sette alt på vent. Planen var å bruke psykolingvistiske data fra eksperimentene, nå må jeg samle data på andre måter. Det vil åpenbart ha betydning for de endelige resultatene. Det kan bli bra, det også, men det blir ikke slik jeg hadde håpet, og jeg er redd for at jeg går glipp av en del ferdigheter. Jeg er takknemlig for at vi har fått innvilget to måneder forlengelse, men det dekker egentlig bare toppen av isfjellet. Jeg føler at jeg har blitt robbet for den tiden jeg skulle ha brukt til å skrive doktorgrad.
Etter doktorgraden må jeg finne en postdoktorstilling. Det bekymrer meg. Jeg er opprinnelig fra Spania, og jeg har bodd åtte år i utlandet. Jeg er vant til å tilpasse meg, men jeg tar det ikke for gitt at jeg vil få en stilling i Norge. En norsk stipendiat har gjerne tilgang til et bredere spekter av jobber og tenker kanskje at «jeg finner sikkert en jobb til slutt». Jeg klarer ikke å tenke sånn. Vi kan ikke dra på utenlandsopphold eller delta på konferanser og workshops – ting som er viktige for framtidige jobbmuligheter. Det arrangeres riktignok konferanser digitalt, men det viktigste på konferanser er jo å snakke med folk. Når du trenger samarbeidspartnere eller skal søke på en jobb senere, så vil nettopp det at du var på den konferansen, hjelpe dem med å huske deg. Dette er ikke noe som kan gjøres digitalt. Jeg mener det må snakkes mer om forlengelse for midlertidig ansatte.
Det er utfordrende i seg selv å skrive en doktorgrad på tre år. Så hvis en pandemi kommer i veien, er det klart det blir vanskelig. Jeg flyttet til Norge i august 2019. Jeg rakk derfor å være her i noen måneder før pandemien kom, så jeg har på en måte vært heldig. Alle sliter for så vidt med de samme restriksjonene, men de fleste kan besøke familie og venner. Det kan ikke nødvendigvis en internasjonal forsker.
Et annet tips vi fikk på stressmestringskurset, var å stoppe opp før man jobber for mye. Men det kommer nye restriksjoner hele tiden, alt er usikkert, og det er umulig å planlegge. Jeg vet ikke når jeg kan ta en pause, eller når jeg kan besøke familien min. Jeg tenker at jeg må vente med det til ting blir bedre. Så jeg pusher meg selv konstant. Det påvirker jo også hvor produktiv jeg klarer å være.
En lengre versjon av denne saken kan du lese i neste papirutgave av Forskerforum, som kommer 29. mars. Der får du også historiene til en smittesporer, en museumsansatt og en tillitsvalgt. Bladet legges ut i PDF-versjon her.
Les også: