Publisert 26. januar 2021 kl. 23:54
Denne uken ble det innført nye strenge koronarestriksjoner. Enn så lenge må studenter og ansatte ved mange universiteter og høyskoler belage seg på stengte campuser og digital undervisning.
Det finnes heldigvis hjelp. Her har vi samlet en rekke tips fra tre eksperter på digital undervisning.
– Jeg er tilhenger av å gjøre ting så enkelt så mulig. Jeg bruker poll og breakout rooms i Zoom (inndeling i grupper red.anm.), men jeg gjør det ikke mer komplisert enn jeg trenger, sier Nils Seiersten, førstelektor ved Institutt for produksjonsdesign ved Oslomet.
Til tross for liten digital undervisningserfaring utenom «standardverktøy som word og excel», kåret Oslomet han til fjorårets beste digitale underviser.
– Det som gjorde at jeg fikk prisen, er at jeg prøver å se forbi det digitale. Digitale verktøy er bare verktøy til å kommunisere med studentene. Jeg prøver heller å nå fram til studentene, og ta hensyn til hvordan de har det i en litt håpløs situasjon, sier han.
Undervisningen handler ikke om oss, men om studentene, sier Malcolm Langford, jussprofessor og leder av CELL, et senter for fremragende utdanning, ved Universitetet i Oslo.
– Undervisning handler ikke først og fremst om å bli en glimrende foreleser, men om å skape et bra læringsmiljø og opplegg. Digital undervisning kan skape mer angst hvis vi er opptatt av prestasjon, men vi må heller konsentrere oss om det faktiske opplegget, og om studentene lærer av det, sier Langford som sammen med en kollega står bak Facebook-gruppen «Digital dugnad i høyere utdanning».
For å gjøre undervisningssituasjonen så alminnelig som mulig, forsøker Nils Seiersten å unngå rare skjermbilder.
– Prøv å normaliser bildet med fornuftig lyssetting og plasser kameraet slik at ansiktet og rommet du sitter i ser ok ut. Få kameraet opp i øyehøyde, så studentene ikke bare ser et tak, rett opp i neseboret, ellet et ansikt som er gjemt nedi hjørnet. Det kan virke som en selvfølgelighet, men jeg tror det er med å på å normalisere ting, sier Seiersten.
Magnus Hontvedt, som forsker på bruk av teknologi i undervisning, tror at terskelen for å ta ordet ofte er litt større digitalt.
– Ved større grupper, er vi enda mer avhengig av verktøy for å hente ut studentstemmene, sier han.
Ved store undervisningsgrupper bruker han derfor gruppefunksjonaliteten i Zoom, og nettressurser som Menti, der studentene kan svarer på spørsmål via mobilen, nesten som Kahoot, og Padlet, en slags virtuell korktavle der studenter og undervisere kan lage innhold i sanntid.
Ifølge Hontvedt har mange universiteter og høyskoler tilgang på slike verktøy.
– Ved mindre grupper, så snakker de fleste som i et vanlig klasserom. De fleste har kameraet på, og de tar ordet ved å skrive i chatten eller bruke rekke opp hånda-funksjonen. Da ber jeg de ofte ha mikrofonen på, sier han.
Ifølge Malcolm Langford viser all forskning på digital undervisning at man lærer best gjennom interaktivitet. Hans råd er å bryte opp undervisningen i flere biter.
– Det kan være gjennom øvelser eller diskusjon i «breakout rooms» eller å sette av tid til spørsmål. Et eksempel er å lese inn forelesningen på video i forkant, så kan man bruke hele forelesningen til å svare på spørsmål, eller de første 45 minuttene til å svare på forhåndsinnsendte spørsmål, og andre halvdel til live-spørsmål. Man kan også spille inn forelesningen på forhånd, og bruke forelesningen til å jobbe med caser og simuleringer, sier Langford.
Magnus Hontvedt foreslår mer samarbeid mellom studentene.
– Gi studentene meningsfulle gruppeoppgaver der de skal lage noen sammen, som dere senere kan diskutere i undervisningen. Sørg for at studentenes individuelle bidrag blir tydelig, slik at de opplever at den enkelte synes, sier han.
– Et eksempel, som jeg synes fungerte, var at studentene ble inndelt i grupper der de brukte en digital ressurs til å lage et tankekart knyttet til et begrep på pensum. Dette var god forberedelse til muntlig eksamen.
Ettersom studentene er frakoblet livet på campus er det kanskje ekstra viktig å følge opp studentene underveis:
– Jeg tror det er lurt å ha kortere undervisningsøkter, flere arbeidskrav og ting studentene skal produsere mellom forelesningene, og kanskje følge opp dette i større grad, sier Hontvedt.
– Jeg har for eksempel bedt studentene lage små videosnutter der de forteller om det de har lest. Da får jeg et inntrykk av hva som er vanskelig, og hva de forventer av økten som kommer.
Det har ikke vært nok oppmerksomhet på universell utforming i den digitale dugnaden, mener Malcolm Langford.
– Folk sliter med forskjellige ting. Noen kan slite med å høre hva som blir sagt, eller å se hva som står på en powerpoint. Vi står også overfor et digitalt skille: Noen har godt teknisk utstyr og internettforbindelse, andre har dårlig utstyr. Et mindretall av studentene sliter også sosialt og vurderer å droppe ut, sier Langford.
– For å ta hensyn til dette, er mitt tips variasjon. Noen liker å jobbe alene, andre liker å jobbe i gruppe. Med et blandet opplegg, så treffer man kanskje alle.
Nils Seiersten savner de små møtene og diskusjonene mellom kollegaer og studenter. Men det er mulig å skape litt hygge og småprat, selv via skjerm.
– Jeg pleier å åpne rommet omtrent en halvtime før forelesningen. Etter forelesningen så overlater jeg som regel host-rollen til en student, slik at studentene kan være i rommet så lenge de vil, sier han.
– Jeg legger også inn hyppige pauser. Det er utmattende å sitte foran skjermen for lenge om gangen. Hvis vi har en seanse over en hel dag, så legger jeg inn minst 1,5 time lunsjpause. Det er jo studenter som bor alene på en hybel, som skal lage mat selv og så vaske opp. Og så sier jeg at de skal gå seg en tur ut og bevege seg litt i frisk luft.
For Seiersten er digitale hjelpemidler bare verktøy «som en brødkniv er et verktøy, når du skal skjære brød». Det er altså ingen grunn til å være redd.
– Søk den opplæringen som finnes, enten ved egen institusjon eller på nettet for øvrig. Det er alltid noen med erfaring som har lagt ut ting på nettet, eller en kollega som kan hjelpe, sier han og fortsetter:
– Jeg er ingen superbruker, som kan alle detaljer, men jeg lærer meg de verktøyene jeg trenger, og de lærer jeg meg godt. Når jeg møter studentene for første gang, så vil jeg at de opplever meg som trygg, sier Seiersten.
Også Malcolm Langford oppfordrer til å søke hjelp. Alle lærer uansett noe nytt for tiden.
– Det vi har sett på en CELL-evaluering er at de som klarer mye, er de som har søkt mest hjelp, både teknisk og pedagogisk. Snakk med kollegaer. Vi må være ærlige på at ingen har den perfekte løsningen, sier Langford.
