Elin Børrud: – Byutvikling kan ikke løses med fagkunnskap alene
LUKK
Annonse
Annonse

Fra klasserom til byrom

Elin Børrud: – Byutvikling kan ikke løses med fagkunnskap alene

Av Bår Stenvik

Publisert 29. juni 2023 kl. 11:08

Byrommet formes i møte mellom ulike krefter. De bør møtes allerede i studietida, mener Elin Børrud.

Dette intervjuet ble først publisert i Forskerforum nr. 2/2023.

Da Elin Børrud studerte ved Arkitekthøgskolen på 80-tallet, fant hun seg aldri helt til rette med skolens dyrking av de store arkitektene og deres bygninger. Hun var mer opptatt av det som foregikk mellom bygningene. Professoren ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) har selv foreslått å møtes til intervju i Oslo – i baren på Dansens hus på den gamle Vulkan-tomta. Industribygget i teglstein har fått store vinduer som gir direkte utsyn til snøen som virvler over Akerselvas mørke vann. Verneverdige Nedre Foss gård og Grünerløkka ligger på den andre siden av elva.

Fakta
Elin Børrud
Elin Bærrud er professor i by- og regionplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Merittert underviser siden 2020. Leder for SITRAP – Senter for integrert og transfaglig undervisning i planlegging. Sitter i redaksjonsrådet til Nordic Journal og Architectural Research og Nordic Journal of Urban studies. Forfatter av boka Prosjektbasert byutvikling sammen med August E. Røsnes.

Børrud forteller om historien bak dette området: Akerselva var grunnlaget for industrietablering og Oslos vekst på slutten av 1800-tallet, men ble allerede i 1916 vedtatt utviklet som parkdrag. Gradvis er området blitt omregulert og omdannet fra avstengte industriområder og møkkete vann til stadig flere park- og grøntområder med tilgjengelighet for folk flest. Endringene har skjedd gjennom konstante forhandlinger mellom kommunale planvedtak, behovene til eksisterende næringsaktivitet, verneinteressene som fikk innflytelse fra 70-tallet og framover, og etter hvert private utviklere som enten har kjøpt opp tomter fra nedlagt industri.

Nettopp byutvikling ble etter hvert Børruds hovedinteresse, med en doktorgrad om «møtet mellom privat eiendomsutvikling og offentlig byplanlegging». Interessen for eiendomsutviklernes rolle i byutvikling holdt hun fast på selv om hun nærmest ble oppfattet som «skitten på henda», som hun sier det.

– Jeg er nok mer pragmatiker enn idealist. Dersom bærekraftig byutvikling er å bruke arealer vi allerede har tatt i bruk, mer effektivt, må vi innse at det stort sett er grunneierne, offentlige eller private, som skal gjennomføre planene for byutviklingen, prosjekt for prosjekt, og at drivkraften deres er verdistigningen som kommer av at politikken gir aksept for en høyere utnyttelse i bærekraftens navn. Da må vi ha en praksis som kan imøtekomme denne drivkraften.

– Hva kan vi lære av det som er gjort med denne tomta?

– Her på Vulkan var det et spørsmål om hvordan den gamle lagerhallen kunne håndteres. Man fikk til en enighet med de antikvariske myndighetene om at man skar av et stykke av bygget for å få fram en forbindelse med brua som går fra Grünerløkka og Nedre Foss og hit til Mathallen. Det er et godt eksempel på tverrfaglig tenkning.

Fakta
Vulkan-tomta i Oslo
Vulkan-tomta er en gammel industritomt ved Akerselva i Oslo der blant annet Vulkan jernstøperi holdt til. På 2000-tallet ble den utviklet til nye formål og huser i dag blant annet mathall, boliger, konsertsted, hotell og Dansens hus.

– Fordi det er et kompromiss mellom bygningsvernet og at det skal fungere for byen og folkelivet, samtidig som utviklerne også fikk realisere planene sine og gjøre inngrep i bygningsmassen?

– Ja, og samtidig, om det ikke hadde vært noe vern på bygningen, da ville profitt-tenkningen sannsynligvis ført til at de rev det gamle og bygde noe annet med høyere utnyttelse. Kulturminnevern og naturvern er langsiktige perspektiv som er kjempeviktige for byen og bykvaliteten og demper de økonomiske drivkreftene.

Ved NMBU på Ås har Børrud vært med på å etablere SITRAP, Senter for integrert og transfaglig undervisning i planlegging, som nylig fikk tildelt status som Senter for fremragende utdanning. Senteret retter seg mot undervisning på tvers av ulike NMBU-utdanninger med studenter som i framtida kommer til å arbeide med planlegging og utvikling av landskap, byer og tettsteder.

– Målet med senteret er utvikle en fagdidaktikk for romlig planlegging som forbereder studentene på å håndtere så komplekse problemstillinger som eksempelet med Akerselva. Studenter fra landskapsarkitektur, eiendomsutvikling og planleggingsfag bør få lære seg å samarbeide i løpet av studietida.

– For de skal også møte hverandre ute i virkeligheten senere?

– Ja, og det er heller ikke entydig hvor de begynner å jobbe. De fleste utviklere jobber i private selskaper, men noen er også i Statsbygg eller i kommunens eiendomsavdeling. Planleggerne jobbet tidligere som oftest i det offentlige, men nå ser vi en tendens til at flere av dem ansettes på arkitektkontorer.

– Så disse studentene dine vil både møtes ute i verden som samarbeidspartnere og som representanter for ulike interesser?

– Ja, og vårt spørsmål er hvordan vi kan undervise på en sånn måte at de forstår hverandres ulike motivasjon og rolle og samtidig blir tryggere på sin egen kompetanse. Ta for eksempel landskapsarkitektene. Det er dessverre en tendens til at de andre aktørene bruker deres kompetanse sent i prosjektutviklingen for å lage planer for et nytt uteareal mellom bygningene. Men det er vel så viktig hvordan terreng og landskapskvaliteter i utgangspunktet kan gi føringer for plassering og utforming av bygninger. Landskapsarkitektstudentene må bli trygge på sin egen fagkunnskap, og studenter fra eiendomsutvikling og byplanlegging må kunne erfare at de trenger landskapsarkitektenes kompetanse også i den tidlige fasen.

Akerselva var grunnlaget for industrietablering og Oslos vekst på slutten av 1800-tallet, men ble allerede i 1916 vedtatt utviklet som parkdrag. Gradvis er området blitt omregulert og omdannet fra avstengte industriområder og møkkete vann til stadig flere park- og grøntområder. Foto: Erik Norrud

– Hvordan foregår dette i praksis, og hva er nyskapende med det?

– De møter studenter i andre fag og samarbeider om planoppgaver, i motsetning til på rene profesjonsutdanninger som arkitektskoler, der arkitektstudentene bare diskuterer med andre arkitektstudenter. De får aldri erfaringen av å argumentere for at grønne arealer er viktig, med en utvikler som sitter med Excel-arket sitt. I det emnet som jeg underviser, er jeg opptatt av at studentene skal lære seg å regne og tegne samtidig.

– Hva betyr det?

– Når de regner på en tomteutnyttelse, skal de også tegne opp dette for å utforske og evaluere den kvaliteten som utnyttelsen gir. En eiendomsutvikler tenker kanskje at det kan bygges x antall boliger som gir x antall kroner i kassa. Men her skal de også kunne argumentere for kvaliteten som de kronene gir – det som er mellom bygningene, og det som oppleves av menneskene som bruker arealene. Og de skal vise hvordan det som skal bygges, vil ta hensyn til eksisterende strukturer som for eksempel Akerselva eller en park som ligger like ved.

Fakta
Senter for fremragende forskning
Prestisjeutmerkelse fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse: «Status som SFU tildeles miljøer som allerede kan oppvise fremragende kvalitet og innovativ praksis i utdanningen, og som har gode planer for videreutvikling og innovasjon.» SITRAP er en arbeidsgruppe på åtte undervisere ved NMBU. De bygger på flere års arbeid med undervisning og videreutvikler metodene med de nye SFU-midlene fra tildelingen.

Børrud viser bilder av hvordan studentene hennes sitter sammen og jobber med virkelige tomter med utviklingspotensial. De to siste årene har oppgaven vært å utforske utviklingsmulighetene omkring stasjonene langs lokaltogstrekningen mellom Oslo og Ski. De samler ulik kunnskap, drar på befaring, snakker med folk, analyserer og visualiserer ideer og løsninger med tegninger og modeller, slik det ville foregått i en mulighetsstudie ute i praksis.

– I høst var det noen som fikk en tomt som var så bratt at de var i tvil om noe kunne bygges. Men de klarte å illustrere at de kan bygge fantastisk morsomme terrassehus som gir tilgjengelighet til et område ned mot Ljanselva som ikke har vært tilgjengelig før. Da er det utviklerstudenter som ser et potensial i et areal som landskapsarkitektstudenter har hjulpet dem å tolke.

– Opplever du at undervisning nå verdsettes ordentlig, med SFU og tiltak som undervisningspriser og merittering av fremragende undervisere, som deg selv?

– Jeg opplever at incentivene i UH-sektoren fortsatt går i retning forskning. Vi har fått SFU-en nå, og vi har blitt heia på av ledelsen, men det er interessant å erfare hvor vanskelig det er å få administrativ hjelp, sammenlignet med hvordan støtten til å skrive forskningssøknader til eksempelvis EU-midler er organisert. Såkornmidler til forskning er også ganske mye større enn det som settes av til innovativ undervisning.

– Dere kaller undervisningen deres transfaglig, hva betyr egentlig det?

– Jeg pleier å bruke operaen i Bjørvika for å eksemplifisere transdisiplinært. Den kanskje mest avgjørende fagkunnskapen for å lykkes med et operabygg er akustikk, eller vitenskapen om lyd. Men du kan ikke se akustikerens arbeid direkte, fordi den kunnskapen er transformert sammen med en mengde annen kunnskap, om funksjonalitet, sikkerhet, estetikk etc. Kunnskapen om lyd er integrert i utformingen av stolryggen, taket og sceneteppet.

– Og sånn er det også med byutvikling?

– Ja, ta for eksempel området rundt Akerselva her vi sitter – byutvikling og byplanlegging kan heller ikke løses med fagkunnskap alene. Det må også tas hensyn til politikk. Folks meninger, følelser og engasjement påvirker hvilke løsninger som velges. Også historien om Akerselva som parkdrag forteller om innflytelsen til grasrotorganisasjoner som Akerselvas venner og andre institusjoner. Det planfaglige arbeidet som gjennom en hundreårsperiode har sikret Oslos befolkning tilgang til et parkdrag fra marka til fjorden langs Akerselva, krever en transfaglig holdning og kompetanse.

– Hva er det motsatte av en transfaglig løsning?

– Noen sektorinteresser har veldig tydelige funksjoner som skal løses, som samferdsel. Der blir ofte løsningen gitt av trafikkfaglig kunnskap. Vi har et dagsaktuelt eksempel i Follobanen: De har bygd en gedigen stasjon midt i Ski som sikkert er funksjonell for på- og avstigning og togdrift. Men som byrom i Ski tilfører den nye jernbanestasjonen ingenting til stedskvaliteten. Det er et trist resultat av en så stor investering. Et annet eksempel som vi finner mange steder, blant annet lenger opp langs Akerselva, er Nydalen. Der er det bygget noen rundkjøringer som sikkert er riktig dimensjonert for å håndtere biltrafikken, men som skaper omveier for fotgjengerne og byrom uten særlige trivselskvaliteter.

Elin Børrud er professor på Fakultet for landskap og samfunn, Institutt for by- og regionplanlegging. Foto: Erik Norrud

– Og sånt kan bli bedre i framtida med mer transfaglig tenkning?

– Ja, vi må håpe det. I en SFU- tildeling ligger forventninger om endring, og det er viktig å kunne svare for prosjektenes «impact». Vi er opptatt av at læring skjer gjennom nivåer av påvirkning. Det innerste handler om at den enkelte studenten lærer, og av det følger at gruppen av studenter lærer. Vi som er undervisere, lærer også av dette, og dermed lærer også utdanningsinstitusjonene. Til sist vil forhåpentligvis det ytterste nivået, «Institusjonen planlegging», endre sin praksis gjennom denne integrerte læringsprosessen.

– Så i ytterste konsekvens: Om noen år vil noen lage bedre løsninger enn de rundkjøringene oppe i Nydalen fordi de har blitt påvirket av arbeidet til SITRAP?

– SITRAP handler ikke om hva som er rette løsninger, men mer om hvordan vi skal lære studentene å lære seg hva som må til for å finne de rette løsningene. Målet er at fagfolk skal se på hverandre med et mindre konfliktfylt blikk. Byplanleggingen er altfor preget av mistro til hverandres motiv: At man tenker at utviklere bare er griske og ikke vil andre vel. Eller at landskapsarkitekter bare skal pynte. Eller at arkitekter bare er håpløse modernister som ikke skjønner hva folk liker.

Og mistroen blir man kvitt ved å forstå hverandre bedre?

– Ja, men det handler også om å bli trygg på sin egen kompetanse. Jeg husker da jeg selv var ferdig utdanna, hvor lett det var å gå i forsvarsposisjon. Arkitekter blir ofte beskyldt for ikke å lytte. Og det kan jo ha sammenheng med at man er usikker på hva man egentlig kan. Det er et fag som består av mye taus kunnskap, som du har lært gjennom din praksis, men som du har vanskelig for å uttrykke verbalt. Når du møter motstand og ikke har ordene til rådighet, reagerer du spontant med irritasjon og aggresjon i stedet for å lytte.

– Mens studentene dine må formulere de prinsippene de er vant til å ta for gitt?

– Ja, landskapsarkitektene på kurset mitt blir tvunget til å argumentere for at det er viktig med grønne verdier – noe de aldri trenger når de jobber med andre landskapsarkitekter. Når de møter andre som ikke ser disse verdiene, må de finne argumenter og metoder for å avdekke og formidle det de andre ikke ser. De får en trening i å møte motstand.

– Blir det mye konflikt?

– Ja, det er veldig mye frustrasjon tidlig i semesteret, og vi ser at mange har det vondt. Men ved slutten er de ofte kjempestolte og har eierskap til hele prosjektet. Når det tverrfaglige prosjektsamarbeidet virker, har ikke studentene bare bidratt med hver sin fagkunnskap og satt sammen dette til en felles rapport, men faktisk skapt noe sammen. Når de presenterer for klassen, er det da ikke mulig å skjønne hvem som kommer fra hvilket studieprogram. Eiendomsutvikleren snakker like mye om de grønne verdiene som landskapsarkitekten, og planleggeren like mye om økonomisk som om sosial og miljømessig bærekraft. Da er det skikkelig transfaglig – når du ikke ser hvem som har gjort hva.

Les også: