Av Bår Stenvik
Publisert 8. april 2022
Arkitekt Barbro Grude Eikseth (1.) i samtale med Bår Stenvik. Samtalen ble først publisert i Forskerforums februarnummer i 2022.
«Store bokser» er noe av det som er blitt kritisert hardt i debattene startet av det såkalte «Arkitekturopprøret» i fjor (2.) : Firkantede, pregløse bygg ble framholdt som vår tids svøpe. Barbro Grude Eikseth har valgt å møte oss i førsteetasjen av en stor firkantet bygning i Pilestredet 77 i Oslo. Men Eikseth mener at dette bygget, tegnet av Reiulf Ramstad Arkitekter, burde kunne appellere til både arkitekter og lekfolk. Selv om det er firkantet, er det ikke pregløst: Når man kommer nærmere, ser man at det er bygget i en spesiell type hvit teglstein, som kan sende tankene til gamle italienske klostre. Steinene er lagt i enkle mønstre som gir øyet noe å hvile på.
– Man kan kalle det moderne ornamenter i fasaden. Og selve teksturen i steinene er et ornament i seg selv. Jeg skal ikke si hva arkitekturopprøret savner, men det jeg ofte savner i nye bygg, er en omsorg i detaljeringa. At det ikke er industrielt klaska sammen, men gjennomtenkt. At man artikulerer overganger mellom dører og vinduer. At veggen ikke ender på en kjip måte i bakken.
– Hva betyr det egentlig?
– Ett eksempel er teglbyggene på Nygaardsplassen i Fredrikstad, som er tegnet av Mad arkitekter og vant Arkitekturopprørets hederspris i fjor. Der er vinduer og dører rammet inn med karmer av eik og trukket litt inn i fasaden, som gir varme og liv. Mot bakken avsluttes fasaden med en liten sokkel i naturstein.
– Det er interessant at du bruker ordet «omsorg». Når vi ser en detalj, så forestiller vi oss automatisk et menneske som har tenkt den ut. Så når detaljene forsvinner, forsvinner også sporene av det menneskelige?
– Ja, jeg tror det er det man savner: Menneskeligheten i omgivelsene.
Fjorårets opphetede debatt befinner seg i en lang tradisjon. Da Eikseth selv studerte arkitektur ved NTNU i 1990-årene, var det store stridsspørsmålet museumsutvidelsen på Tullinløkka i Oslo, også den gang mellom tilhengerne av modernistiske former og dem som foretrakk klassisk estetikk. Det fikk henne til å interessere seg for kløften mellom arkitekter og lekfolk.
– Hva er den store forskjellen på fagfolk og lekfolk? Jo, det er utdanninga. Som del av masteren min intervjuet jeg fire førsteårsstudenter da de begynte på skolen. Jeg spurte om hva de likte, og hva deres forhold til arkitektur var. De gjorde en oppgave der de tegnet en utstillingspaviljong. De første utkastene var veldig tradisjonelle med saltak, mange detaljer og enkeltelementer. Tre måneder senere gjorde de de samme oppgave på nytt, og jeg intervjuet dem en gang til: «Har du fått noen nye idealer? Har idealene dine endret seg?» Nei da, det hadde de ikke, sa de. Men de nye bygningene de hadde tegnet, så helt annerledes ut enn de fra semesterstart.
– Hvordan da?
– Formene var mye renere, mer kubiske. Man kunne se at de var opptatt av rommet og lys og bevegelse. De var ikke like opptatt av detaljene. Det var litt mer abstrakt.
– Så noen nye formidealer hadde sneket seg inn?
– Det er ikke sikkert at det i seg selv er formene fra modernismen, men vel så mye den innflytelsesrike tilnærminga fra Bauhaus (3.), om at man skal avlære seg konvensjonene. Tanken om «det nye».
– Men hvorfor skjer det ubevisst?
– Det som er spesielt med arkitektutdanninga, er at den er så handlingsbasert, det vi kaller studiomodellen. Vi jobber med prosjekter på tegnesalen, og får veiledning, der du får beskjed om at «Dette kan utvikles videre. Hva om du gjør sånn?». Men det er en del ting som blir liggende implisitt og ikke blir satt ord på. Om man blir sittende avsondret i sitt eget miljø med medstudenter og lærere, står man i fare for å utvikle litt egne normer. Man lærer hva man skal være opptatt av, hva som er de aktuelle diskusjonene.
– Sånn som form og rom og lys? I motsetning til de pene detaljene som brukeren bryr seg om?
– Når man jobber romlig, har man jo brukerens blikk med seg. Når man holder på for lenge uten å være i dialog med faktiske brukere, får man kanskje ikke testet om hypotesene er gyldige. Noen arkitekter jobber med det sanselige, med lys og tekstur, og andre er mer konseptuelle og fikse. De lager kanskje sånt som arkitekter liker, det er ikke vakkert, men faglig pirrende. Det er lurt å ha et bevisst forhold til at man som arkitektstudent har andre referanser enn andre.
– Ja, hvorfor er arkitekter så opptatt av å snakke om funksjon, og ikke hva som er pent?
– Jeg tror man er redd for at estetikk blir tolket som «pynt», et lag som skal ligge utenpå. Mens for oss er det en innvevd del av helheten: Du kan ikke lage en kasse med en pen fasade på, det er ikke arkitektur. En av studentene jeg intervjuet, prøvde å unngå hele temaet, fasadene skulle bare være et uttrykk for det som var inni. Det er en slags arv av et funksjonalistisk argument: «Funksjonen skal gi uttrykket.»
– Men de fleste menneskene som ser et bygg, har jo ikke noe forhold til innsida, de ser det bare utenfra?
– Det er et kjempeviktig poeng. Bygget skal romme en funksjon, men det er også en vegg i vårt felles byrom. Det er våre felles omgivelser, og det skal være en offentlig diskusjon. Og jeg er opptatt av at vi trenger en offentlig arkitekturkritikk. Det skal være ikke bare fra et smalt fagperspektiv, men hvordan ting fungerer i en bredere samfunnsmessig sammenheng.
– Men tror du ideen om arkitekten som en «nyskaper og kunstner» står i konflikt med det kollektive behovet?
– Jeg opplever at det kommer et skifte i faget der det absolutt ikke er noe motstridende. Nå blir det stadig færre nybygg og mer ombruk av det eksisterende. AHO (Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo) har et sterkt miljø for bygningsvern og transformasjon og det å gå i dialog med historien, som er populært blant kommende generasjoner.
En mulig måte å sette arkitektstudentene mer i kontakt med verden utafor på er «Live studio-prosjekter», som foregår i kontakt med faktiske oppdragsgivere og brukere.
– Det er blitt prøvd ut ved NTNU og AHO, men de som har lengst erfaring med det, er Bergen Arkitekthøgskole. Den ble startet som alternativ til de to statlige skolene, nettopp med tanke på å være mer menneskenær. Der begynner man studiet med å dra ut i øygarden og bygge sitt eget, og kjenner på elementene, vær og vind. De jobber mye ut fra kroppen og mennesket, gjør feltarbeid, og setter seg inn i lokal kultur og den vestnorske byggetradisjonen.
Et annet eksempel finnes under samme tak som arkitektutdanninga ved AHO, påpeker hun, nemlig designutdanninga.
– For å få inn råstoff til det de skal forme, lærer de masse om innhenting av informasjon, planlegging av feltstudier, observasjon og kvalitative studier. Det betyr ikke nødvendigvis å spørre folk hva de vil ha, men tolke seg fram til hva de bakenforliggende behovene er.
– Hva kan det bety i arkitektursammenheng?
– I et prosjekt Statsbygg hadde sammen med Statens hus i Steinkjer, ønsket de ansatte flere parkeringsplasser. Det viste seg at ønsket delvis var grunnet i behovet for egen bil dersom man skulle på eksterne møter i byen. Løsninga ble at driftslederen på Statens hus kjøpte inn lånesykler til de ansatte.
– Du har sagt noe lignende om Arkitekturopprøret, at når folk ønsker seg klassiske fasader, er det egentlig noe annet de er ute etter?
– Man må spørre seg hva det egentlig er ved det gamle bygget som gjør at vi liker det? Det handler om skala, høyde, rytme, proporsjoner, materialbruk, farge.
– Hva kan det bety i praksis?
– Den første jobben jeg hadde etter studiene, var som assistent under utforminga av St. Olavs Hospital i Trondheim. Da hadde jeg gått hele utdanninga og lært masse om arkitekturhistorie og konstruksjon og materialer, men jeg hadde aldri tenkt over noe som var viktig i det prosjektet, nemlig omgivelsespsykologi. Man satte pasienten, mennesket, i sentrum.
– Hvordan da?
– Sykehuset er brutt ned i mindre enheter, det ligger sentralt og er lett å komme til og fra. Man har sørget for at fra hvert rom har man utsikt mot noe grønt og natur. Man har omfattende utsmykning med kunst, det vi kalte «visuelle vitaminer». Og materialbruk som skal gi en følelse av at man blir tatt vare på, også av arkitekturen. Naturmaterialer. Tegl. Tre. Mye grønt. Rennende vann. Vi brukte forskning som viser at tilgang på natur demper stress og senker blodtrykk. Å lære mer om slik forskning vil være med på å berike arkitekturen, og et mer utvikla psykologisk språk kunne være et element for å bedre kommunikasjonen med brukere og entreprenører.
Også når det gjelder Arkitekturopprøret, ser Eikseth etter «bakenforliggende behov»:
– Jeg er personlig enig i veldig mye av det som Arkitekturopprøret ønsker. Men jeg er helt uenig i ideen om at det finnes en arkitektonisk maktelite som undertrykker tradisjonell arkitektur.
– Så hva er det egentlige problemet?
– Overalt ser vi eksempler på at bygninger løses billig og enkelt. Jeg tror det er det folk blir opprørt av. De ser at man sparer på gjennomføringa, det finnes ikke noe omsorg i detaljene.
Eikseth tar fram telefonen og viser fram bilder hun har tatt av en skole i Bærum. Hovedinngangen er en firkantet flate mellom firkantede bokser som ser ut som de er limt sammen. Og de er dekket av like firkantede vinduer dekket av hvite solskjermer.
– Den er jo ikke inviterende, akkurat.
Hun viser fram bilder av fasadeplater som er sprukket og ødelagt.
– Se på dette, på en helt ny skole? Plater som ikke tåler noen ting. Det er sjokkerende.
– Hvorfor blir det sånn?
– Det absolutt største problemet, og det som ligger bak trøkket som Arkitekturopprøret har skapt, er at arkitektene ikke får fulgt ideene sine helt fram til realiseringa. Jeg ser jo at skolen har noen kvaliteter som det ligger tanker bak, for eksempel hvordan den er lagt i terrenget. Men så har det skjedd noe i prosessen.
– Hva da?
– For å få til god arkitektur må man ha en byggherre som ønsker kvalitet, som tilfører samfunnet opplevelser utover det rent pragmatiske. Man må ha en entreprenør som sikrer at arkitektenes intensjoner blir gjennomført. Men overalt i samfunnet er kvalitet og tid under press. Sånn som det er nå i byggebransjen, kan det ende med at arkitekten følger et prosjekt fram til et visst punkt, og så sier oppdragsgiveren stopp, vi trenger ikke arkitekten lenger. Dermed tar ingeniørene over, og de har ikke det samme kvalitetsblikket. Da ender det med at man bytter fra gode til dårlige materialer, og essensielle kvaliteter forsvinner.
– Og det er en realitet som studentene ikke er forberedt på?
– Jeg tror mange ferdigutdanna studenter opplever et «praksis-sjokk»: «Er det dette det handler om? Vi trodde at vi skulle lage fantastisk arkitektur, og så sitter vi bare bakerst i bussen og får ikke gjort så mye.»
Eikseth mener at det kan være interessant å lese Arkitekturopprøret som uttrykk for en sivilisasjonskritikk:
– At det handler om hvordan vi har rigget oss i dette samfunnet. Vi er ikke i middelalderbyen lenger, vi er ikke i det oversiktlige samfunnet. Ting er spesialisert og industrialisert. Byene er store, økonomien rår. Kanskje både byen og debatten er et bilde på hvordan samfunnet har utvikla seg. Og økonomien … tomteprisene gjør jo at man må reise høye bygg for å maksimere investeringa.
– Du mener at kritikken tar form av et angrep mot en tenkt elite, en gruppe mennesker, mens sinnet egentlig springer ut av andre samfunnstrekk, som høye profittkrav og valg i reguleringene?
– Nettopp. At det blir dårlige omgivelser skyldes ofte økonomiske og politiske prosesser, som utøves av andre aktører enn arkitekter. Jeg har jobbet i kommunen og erfart at der er det veldig mye som handler om økonomi og effektivitet. De myke verdiene blir fort skviset ut. Da mister vi det som gir kvaliteten i hverdagen, det vi trenger som mennesker.
– Men løsninga er vel ikke bare å fraskrive seg ansvaret?
– Det er viktig å jobbe fagpolitisk for arkitektenes stilling. Før jul kom et regjeringsinitiert innspillforum med råd om et «arkitektløft», der de blant annet foreslår større statlig ansvar og krav, og en funksjon som riksarkitekt. Om du får en sånn type trøkk fra det offentlige, som sildrer ned i systemet, da vil det bli lettere, da har faget en større plattform.
– Er det noe snakk om slike strukturelle trekk i akademia eller utdanninga?
– Det er et enormt samfunnsengasjement blant studentene. De vil gjøre verden bedre, og skape bærekraft. Men de trenger å trene mer på å forholde seg til samfunn og andre aktører i utdanninga, så de er tryggere på det når de kommer ut. Man skaper aldri arkitektur i et lukka rom.
Fotnoter:
1. Sivilarkitekt fra NTNU og ph.d. fra AHO med doktoravhandlinga «Arkitekter i emning. Profesjonsforståelser og brukerperspektiver i norsk arkitektutdanning 2009–2012». I dag jobber Eikseth som seniorarkitekt i Statsbygg med spørsmål om brukersentrert areal- og konseptutvikling i Statsbygg, med universitets- og høgskolesektoren som spesialfelt. Hun har nylig engasjert seg i debatten om «Arkitekturopprøret» og publisert en artikkel om arkitektutdanninga i boka Forankring fryder, som handler om brukermedvirkning.
2. En kampanje som i fjor blant annet ga Munchmuseet en pris for Norges styggeste bygg, og på sin nettside krever arkitektur med blant annet «en menneskelig målestokk», «orden og sammenheng», «omtenksom detaljering», «hus som respekterer stedet» og «tradisjonell form» i motsetning til «høybygg» og «glatte blanke fasader; naken betong; elementbyggeri; kantet omriss; vilkårlige form-påfunn.»
3.Tysk høyskole for arkitektur, design og kunsthåndverk grunnlagt av Walter Gropius, som senere flyktet til USA og via blant andre Arne Korsmo påvirket tankegodset i den norske arkitekturutdanninga.
Les også:
