– Må jeg ha skjegg og være førti år for å bli tatt på alvor?
Annonse

– Må jeg ha skjegg og være førti år for å bli tatt på alvor?

Av Bår Stenvik (tekst) og Erik Norrud (foto)

Publisert 22. desember 2021

Selda Ekiz ble lei av at eldre menn skulle «mansplaine» henne grunnleggende ting innen fysikk. Hun valgte fysikkshow for barn istedenfor forskning.

Vitenskapsformidler Selda Ekiz i samtale med Bår Stenvik. Samtalen ble først publisert i Forskerforums marsnummer i 2021.

Rundt 2004 så en ung psykologistudent en episode av NRK-programmet Schrødingers katt. Den handlet om laboratoriet CERN ved Genève, der verdens fremste fysikere forsker på partikler. Denne studenten lot seg fascinere av strengteori, engasjerte seg i fysikkdiskusjoner på nett, og likte tanken på et fag som var «konkret og filosofisk på samme tid». Da det første året på psykologistudiet var omme, hoppet hun av og søkte seg i stedet til Institutt for fysikk og teknologi ved Universitetet i Bergen.

Annonse
Fakta
Selda Ekiz
Født i 1984, mastergrad i fysikk fra UiB. Vitenskapsformidler kjent for en rekke programmer på TV, som Newton, Alle mot en, Barn ingen adgang og Klassequizen. Vant Gullruten som beste programleder i 2013. I 2019 fikk hun pris av Mensa Norge for sin «evne til å senke terskelen for barns interesse for intellektuelle konsepter, og å inspirere barn til å la nysgjerrighet, vitenskap og forskning være en del av hverdagen deres.»

En del år senere skulle denne studenten ende opp som Norges (muligens) mest kjente fysiker. Ikke fordi hun søkte seg til CERN, men fordi hun fikk en jobb i NRK-redaksjonen ved siden av Schrødingers katt: Newton. Fra 2011 til 2013 var Selda Ekiz (se faktaboks) programleder og formidlet vitenskap til norske barn. Deretter fortsatte hun som populærvitenskapelig formidler i serien Barn ingen adgang, holdt live fysikkshow for barn rundt i landet, var programleder for reality-historieprogrammet Anno og gjorde eksperimenter på TV i spørrekonkurransen Alle mot en. Om du går inn på en Coop-butikk et sted i Norge, er det sannsynlig at du finner hennes Smartere med Selda!-bøker, rettet mot barneskoleelever som vil ha ekstra utfordringer i matte og naturfag.

Selv var hun en ganske «nerdete unge», forteller hun.

– Jeg tok ting lett, og hadde god selvtillit, men jeg var ikke noen «wiz kid». Jeg hadde ikke sekser i fysikk heller, men jeg hadde innstillingen at «Hvis andre folk klarer det, klarer vel jeg det også». Det er vel kanskje noe som egentlig er litt mer typisk for menn.

Da hun var i gang med fysikkstudiet, deltok hun også iherdig i det sosiale, var aktiv i fagutvalget og jobbet på linjeforeningsbaren H-bar (1). Parallelt var hun innom student-TV og holdt standupshow.

– Var universitetet med på å dytte deg inn i formidlingsfaget?

– I 2010 var det en stor greie fra regjeringa med at «realfag er dødsviktig og vi trenger ti tusen ingeniører». Sammen med andre studenter startet jeg «Fysikkshow Bergen» for skoleelever. Vi fikk finansiert prosjektet fra Universitetet, og kunne ha det som deltidsarbeid i stedet for å jobbe på Narvesen. Det var litt sånn «Wow – er det mulig å ha dette som jobb?»

Jeg tror det er mye kulere å se meg sprenge ting på en scene når jeg er 60 år enn når jeg er 48.

– Hva var det som gjorde at du valgte show-retningen framfor å fortsette faglig etter masteren?

– Jeg så jo at hvis jeg skulle forfølge en ph.d., måtte jeg jakte på midler – sammen med en veileder som kanskje må prioritere å skaffe midler til egne prosjekter. Det ble så mye mer enn bare å forske. Og selv om det var et fint miljø, var det også veldig mannsdominert og kanskje litt forgubba. Og så syntes jeg formidlinga med Fysikkshow Bergen var kjempegøy, og jeg merket både med det og med standup at «Dette er jeg faktisk bedre til enn å forske». Det er vel en del av en modningsprosess der man oppdager begrensningene og styrkene sine. Så ble jeg tipsa om jobben i Newton, søkte og fikk den.

– Vent litt, hva mener du egentlig med «forgubba»?

– Vel, da jeg skulle bygge detektoren til masterprosjektet (2) mitt, for eksempel, måtte jeg innom og forhøre meg om hvilken del jeg skulle bruke, og ofte fikk jeg en fysisk klapp på skuldra, og så var det «nå skal jeg forklare deg Ohms lov, lille venn». Det var sikkert velment, men det var også to timer med mansplaining mens jeg bare trengte å få den rette biten for å komme i gang med forsøket mitt. Og det ble litt sånn: «Orker jeg dette når det tar så sykt lang tid å høre på eldre menn som skal forklare meg ting som jeg lærte på bacheloren?» Det kan hende at det har noe med meg å gjøre – at jeg er liten og ser småfrekk og cheeky ut. Men det er jo også teit – må jeg ha skjegg og være førti år for å bli tatt på alvor?

Ekiz kaller seg selv en «pop-vit-klovn». Hun har brukt store deler av det siste tiåret på å underholde andre med å lage eksplosjoner og le høyt.

– Hva tenker du er viktigst å formidle, entusiasme eller fakta?

– Jeg synes det er veldig gøy å sprenge ting på scenen og oppleve reaksjonen fra barn. Bare fordi det er fett – å ha den opplevelsen sammen gir både publikum og meg mye. Liveshow er klart best, fordi det er så mye interaksjon og respons fra publikum. Det handler om å skape kollektive minner.

Egentlig var plan A å bli lærer etter masteren, Ekiz var bare nysgjerrig på å prøve ut TV-jobben i mellomtida. – Og nå er den mellomtida blitt ganske lang, medgir hun. Foto: Erik Norrud

Ekiz mener at entusiasme og faktaformidling er to sider av samme sak:

– Man plukker ikke opp fakta ved å pugge dem, men gjennom en følelsesmessig opplevelse – enten det er gøy eller skummelt. Det er rart, men det er mye jeg leste i Donald som faktisk stemmer og som sitter igjen som voksen – spesielt fra Don Rosa sine historier. For eksempel om gullrushet i USA eller gjemte byer i Sør-Amerika. Det var historietimer – selvfølgelig krydra med mye rart, men det som sitter, er at det var et gullrush på 1800-tallet i USA, og at det fantes en storhetstid før europeerne kom til kontinentet. Ellers husker jeg et sted der da Vincis vitruviske mann dukket opp, og at vingespennet vårt er omtrent like langt som høyden vår. Jeg husker jeg målte og målte da jeg var liten. Og det stemte jo!

– Hva er det du tenker at barna skal sitte igjen med fra dine show?

– Nesten alt handler om at «gass tar plass» – veldig basic, egentlig. Men også om å være nysgjerrig. Den entusiasmen man har mellom åtte og tolv år, jeg skulle ønske flere voksne hadde den. Man blir jo blasert allerede i ungdomsskoletiden, når alt dreier seg bare om popularitet og den sosiale strukturen og kjønn og hvor du er. Men jeg håper man kommer over den og tenker at «Fader, jeg var på sånn show med Selda da jeg var liten, det er jo litt kult med naturvitenskap – er det ikke rart at en meitemark kan fortsette å leve når du deler den i to? Har du hørt om planetarisk konjunksjon?»

– Noen mener at det er ekstra viktig med vitenskapsformidling nå når ungdommer risikerer å google seg fram til at jorda er flat?

– Det hender at jeg snakker med ungdommer som har lest sånne konspirasjonsteorier. Spesielt den med at månelandinga er en bløff, og så trur de at de har knekt en kode som vi ikke har skjønt. Jeg vet ikke om jeg har overtalt dem, men det viktigste er vel å vise at «den andre siden» også har tenkt over de samme spørsmålene. Vi diskuterte jo den månelandingsteorien på Reddit da jeg gikk på fysikk også. Det er bra å undre seg, så lenge man ikke lander på en konspiratorisk konklusjon.

Ekiz har ifølge sine kollegaer et talent for å stille de rette spørsmålene, heller enn å briljere med egen kunnskap.

– Når du formidler til barn, er det så klart ekstra viktig at du husker de elementære spørsmålene. Det er noe som heter «the curse of knowledge»: at du antar at andre veit det du veit. Men når det er sagt, har jeg ganske mange elementære spørsmål selv, også etter at jeg har gjort researchen min.

Hun liker godt å høre på noen som kan øse av sin kunnskap, samtidig som hun merker fort når folk begynner å «brife», noe hun tilskriver både personlighet og kultur.

– Jeg er veldig norsk, sånn sett, for den jantelov-greia eksisterer ikke i Tyrkia. Der kan du brife og skryte så mye av deg selv som du vil, uten at noen reagerer.

– Er du også en generalist, personlighetsmessig?

– Ja, jeg liker fun facts. Jeg liker å vite litt om mye, i stedet for ekstremt mye om et lite felt. Litt handler det om målgruppa mi, men også om at jeg synes alt er interessant. Jeg er lidenskapelig opptatt av sosiologi og politikk og av hvordan samfunnet er satt sammen. Og av hvordan vi oppfører oss, det var jo også derfor jeg studerte psykologi et år før fysikken, før jeg skjønte at «Uff, det her er bare for mange variabler, og mennesker er jo helt uberegnelige». Men samfunnspsykologi er kjempeinteressant.

– Hvordan fortoner akademia for deg nå, fra utsida?

– Det er jo litt rart at man ser de samme trynene fra akademia hele tida. Jeg synes for eksempel den jobben Bjørn Samset (3) gjør, er sjukt viktig, men jeg synes synd på ham når jeg leser kommentarfeltene der han blir intervjua. Det han sier, er det samme som 99 prosent av alle klimaforskere sier, så det er rart at han er den eneste som må formidle det. Samtidig er det jo også sånn at han er en av de flinkeste til det.

En artikkel blir godt belønna, men ikke formidling ut til folk flest av det som skattepenga deres går til.

– Hvordan skulle man fått et større tilfang av stemmer, tror du?

– Det handler vel om hvordan systemet er rigga for belønning. En artikkel blir godt belønna, men ikke formidling ut til folk flest av det som skattepenga deres går til. Så er det noen ildsjeler som tar på seg jobben. Det er en systemendring som må til, men den kommer ikke uten at forskerne selv hytter mer med neven.

I det siste har nysgjerrigheten ført Selda inn i et nytt felt: Hun har debutert som skuespiller i serien Norsk-ish, der hun spiller en norskfødt kvinne med tyrkiske foreldre – som også er hennes egen bakgrunn. Et av de temaene serien tar opp, er innvandrerbarns overrepresentasjon i akademia.

– Kjenner du deg igjen i at innvandrerforeldre har høye forventninger til barnas utdannelse?

– Mamma ville at jeg skulle bli elektriker: «Du tjener bra, du lærer noe praktisk. Alle har strøm, og det vil de alltid ha.» Hun har rett i det, det er jo det smarte, økonomisk. Når det er sagt, tror jeg det er en forskjell mellom norske foreldre og deres forhold til barna, og for eksempel tyrkiske foreldre og deres barn. At foreldrenes ord veier tungt, selv om det går mot det barna helst vil. Men sånn er det i mesteparten av verden – Norge er unntaket, mens Tyrkia minner mer om sånn som det er på kontinentet.

– Og i USA? Der har jo foreldrene mye å si om barnas utdanning, fordi de betaler for den?

– Ja, og der er det kanskje noe: Forventningen til utdanning er ikke direkte uttalt, men kommer som en følge av at foreldrene mine kom til Norge og jobba rævva av seg for å skape et bedre liv. Derfor føler jeg at jeg skylder dem å ta en god utdannelse og skape et godt liv. Det er et regnestykke som ikke er helt i balanse. Man føler at man skylder foreldrene sine noe, uten at det nødvendigvis er noe de trenger å si eksplisitt.

– Et annet tema, både i serien og i statistikken, er at det er jentene med flerkulturell bakgrunn som tar mest høyere utdanning?

– Den statistikken stemmer nok. Jeg kjenner flere i samme familie der jentene er kjempehøyt utdanna, og guttene ikke er det. Jeg og begge søstrene mine valgte å ta høyere utdanning. Det var ikke på grunn av press – mamma ville jo helst bare at vi skulle gifte oss og få barn. Men det var nettopp fordi vi ikke ville gjøre som hun ville. Ikke at det var noe tvangsekteskap i enden av tunellen, men på en måte var det de to alternativene jeg visste at jeg hadde: enten gifte meg og få barn og jobb, eller studere. Og det å ta høyere utdanning i Norge er ikke noe negativt. Det var et kjempebra alternativ opp mot et som jeg ikke ville ha, fordi jeg ville følt meg fanget.

– Med det i bakhodet, har akademia noen spesiell oppgave når de tar til seg kvinner eller andre fra minoritetskulturer? Savnet du noe?

– Jeg opplevde aldri at jeg var annerledes som flerkulturell norsk, for instituttet hadde jo folk fra hele verden. Institutt for fysikk og teknologi i Bergen er gode på mangfold – det vil si, ikke nødvendigvis når det gjelder kjønn, men det er mer faget sin skyld, og ikke instituttet.

– Kommer du til å fortsette som vitenskapsformidler eller satse mer på skuespill framover?

– Jeg kommer nok til å prøve meg mer som skuespiller og samtidig gjøre den formidlinga jeg føler er relevant. Jeg kan ikke endre den grunnleggende personligheten min: Jeg følger nysgjerrigheten. Så blir jeg jo eldre også. Jeg tror det er en periode i livet, mellom 40 og 55, når folk ikke appellerer til barn på en scene. Jeg tror det er mye kulere å se meg sprenge ting på en scene når jeg er 60 år enn når jeg er 48.

– Du snakker om ca. det samme aldersspennet som når folk selv har små barn?

– Ja, er ikke det rart? Jeg tror kanskje barn vil se noen på scenen som ikke ligner på foreldrene sine mens de sprenger ting. De vil se noen de enten kan identifisere seg med – eller er lengre unna dem?

Selda ser også noen likhetstrekk mellom den praksisen hun har hatt som akademiker og formidler, og den hun går inn med i tv-seriene. Også serier kan være en slags laboratorier der ulike samfunnsmodeller og fysiske prinsipper utforskes. Hun ville elsket å få en rolle i en sci-fi-serie som The Expanse eller hennes egen barndoms favorittserie Star Trek.

– Da jeg var liten, visste jeg ikke hva sci-fi var, men jeg likte Star Trek aller aller best av alt på tv. Sci-fi er jo alltid utforsking av en hypotese og hvordan det fortoner seg, i en alternativ verden eller i framtida. En fascinasjon over de lovene og reglene som finnes i dag, og så se i hvilken retning man kan ta det.

Hun er stille et øyeblikk.

– Så oppdager man at naturen er helt sci-fi i seg selv.

Et øyeblikk til.

– Kanskje jeg bare fascineres lett, generelt.

Fotnoter:

1: Et nerdete ordspill som henspiller på Plancks konstant.
2: «A new approach to compound specific gas detection», fra 2011.
3: Samset er ansatt ved Cicero og figurerer ofte i mediene for å formidle klimaforskning. Ekiz og han hadde en podkast sammen i 2015–2016 som het Vitendate.

Les også: