Publisert 7. februar 2021 kl. 22:52
I 2018 hadde 29 prosent av forskerne ved norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner utenlandsk bakgrunn, ifølge nye tall fra Nifu og Statistisk sentralbyrå.
Flertallet, rundt 80 prosent, var såkalt internasjonalt mobile forskere med høyere utdanning eller doktorgrad fra utlandet.
Ifølge Cathrine Egeland ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet, er ikke dette nødvendigvis et problem, men det er viktig å se på konsekvensene.
– Da tenker jeg ikke bare på hva som skjer med faglige prioriteringer og hvordan forskningsfinanseringen utvikler seg over tid, men også på forholdet mellom forskning og samfunnet ellers. Får vi forskningsinstitusjoner som befinner seg mer på siden av samfunnet fordi mange av dem som faktisk jobber der i liten grad er engasjert eller inkludert i norsk samfunnsliv og politikk? Hvordan skal vi sikre en god sammenheng mellom forskerne, forskningsinstitusjonene, forskningspolitikken og samfunnet for øvrig, spør Egeland, forsker på arbeidsliv og internasjonalisering i akademia
– Vi står overfor store samfunnsutfordringer, og da er det viktig at de som jobber som forskere kjenner seg inkludert, og som en del av samfunnet, og ikke bare som hardtarbeidende satellitter i midlertidige stillinger, sier hun.
Det er også i midlertidige stillinger at andelen internasjonale forskere utmerker seg; 48 prosent i 2018. Blant postdoktorene er andelen spesielt høy: Samme år var rundt 75 prosent av de mannlige postdoktorene og 66 prosent av de kvinnelige postdoktorene født i et annet land enn Norge.
– I mange tilfeller er det få, om noen, norske søkere til stillingene, samtidig som flere av de utenlandske forskerne som søker er toppkvalifiserte og gjerne professorkompetente. Siden mange kommer fra institusjoner med få faste stillinger og høy konkurranse er de gjerne svært godt kvalifiserte og kan da utkonkurrere norske søkere uten tilsvarende meritter, sier Egeland.
Les også:
