Av Ahmet Soylu (f. 1984), dekan for doktorgradsstudiene ved Høyskolen Kristiania og professor i informatikk.
Publisert 5. august 2025 kl. 09:21
Hvilken rolle bør Norge spille i en verden preget av konflikt, krig og økende spenninger? Spørsmålet er særlig relevant i lys av dagens debatter om språk, skolepenger, internasjonalisering, integrering og rollen høyere utdanning og forskning har i samfunnet.
Jeg kan ikke svare på dette med ideologi eller politikk, jeg kan bare svare gjennom mitt eget liv.
En gang ble jeg, i en samtale med en hodejeger, spurt hvorfor jeg – etter ti år i Norge – fortsatt ikke snakket flytende norsk, selv om jeg kunne lese og skrive det. Jeg forklarte at mitt profesjonelle liv som akademiker i informatikk nesten utelukkende hadde foregått på engelsk, i internasjonale miljøer. Likevel spurte hun videre: Levde jeg i en boble?
Spørsmålet traff. Jeg begynte å tvile på meg selv. Kanskje lå det noe i det. Men levde jeg virkelig i en boble? Jeg hadde bodd i fire land, arbeidet på tvers av språk, institusjoner og kulturer, og delt hverdagen med kolleger og venner fra utallige nasjoner og livssyn. Livet mitt var preget av møter som krysset grenser, ikke avskjerming.
Etter hvert forsto jeg at vi kanskje alle, på hver vår måte, både lever innenfor og utenfor bobler vi selv har skapt. Det er i dette mellomrommet, mellom språk, tilhørighet og grenser, at tenkningen våkner.
Jeg har tre språk: tyrkisk, engelsk, og norsk. De to siste er ikke morsmålet mitt, og jeg er begrenset i dem. Tyrkisk, derimot, har jeg ikke brukt i profesjonelle sammenhenger på mange år. Noen ganger føler jeg at jeg ikke helt hører hjemme i noen av dem, særlig når jeg forsøker å uttrykke dype, sammensatte tanker. Da føles det som om meningen eksisterer i et rom uten form, en slags før-språklig klarhet båret av intuisjon og følelse. Jeg søker etter det rette uttrykket, kanskje i et dikt, en kort tekst eller et bilde. Hver form blir et forsøk på å gi kropp til noe som er følt før det er forstått. Selv denne teksten ble først skrevet frem i en indre blanding av alle de tre språkene. Hvor jeg står, mellom grenser og kulturer, får bli et tankeeksperiment.
Meningssporet fører meg tilbake til hvorfor jeg i det hele tatt la ut på reisen, fra den lille hjembyen min til Istanbul, Belgia og til slutt Norge. Jeg visste det ikke da, men jeg forstår det nå: Det var en stille og vedvarende protest. Et nei til å bli gjort til et objekt, til å leve et liv formet av andres definisjoner. Bare tanken på det føltes som å bli presset under en uutholdelig, langsom vekt. Jeg ville heller oppløses i universet som en tanke som farer gjennom sinnet, eller en følelse som vokser i brystet. Det handlet ganske enkelt om å jage etter mening. Slik mange av oss gjør, på våre egne måter, med det motet vi har.
Verdiene vi bærer, eller fortsatt prøver å leve opp til, viser seg først gjennom levd erfaring. Det er også en form for meningssøk: å bevege seg, å la seg forme av usikkerhet. Det er valgene vi tar ved livets vendepunkter som avslører hvem vi er, og hva som virkelig betyr noe.
Jeg vokste opp i en familie preget av uro og sårbarhet. Allerede som 22-åring, rett etter bachelorgraden, tok jeg ansvar for både økonomi og omsorg. Det ansvaret bar jeg helt til min mor nylig gikk bort. I mange land er det nettopp slik: Å ta vare på foreldrene sine, og til og med barna sine etter at de er blitt voksne, ses som et moralsk ansvar – særlig der staten ikke strekker til. Dette er ikke ment for å glorifisere meg selv. Livet mitt har også vært fullt av bevisste feilvalg. Men for meg har det aldri vært en motsetning mellom å ta ansvar for familien og å søke mening. De henger sammen som en helhet, som deler av samme historie.
Og dermed er jeg tilbake til spørsmålet jeg startet med om Norges rolle. Sivilisasjon kan bare måles som helhet, og da etter hvordan det står til hos dem som har minst. Ingen nasjon kan kalle seg virkelig sivilisert så lenge ulikheten i verden består. Ansvaret er universelt, også for dem som føler seg mest fjernt fra det – som vi har sett med pandemi og klimaendringer. Kanskje er det nettopp fordi Norge har stabilitet og stillhet i en verden full av uro, at landet har et særlig ansvar, også for det vi ikke selv har ødelagt. Det finnes en sone der det ikke lenger handler om hvem vi er, hvor vi kommer fra eller hvilke merkelapper vi bærer. Det som betyr noe i denne sonen, er hva vi deler som mennesker. Her er det ikke identitet, men menneskelighet, som binder oss sammen. Norge har muligheten til å representere noe større enn seg selv, et intellektuelt og moralsk nivå menneskeheten desperat trenger. Det handler ikke om å snakke høyere, men klarere, forankret i tanke, verdier og prinsipper. Det er Norges viktigste oppgave.
Men ord må følges av handling. Vi må huske at fremtiden bygges i dag. Nå er tiden for å investere i menneskelig kapital – i kunnskap, vitenskap, kunst, kultur og teknologi, vevd sammen med universelle verdier. Jeg er selv et eksempel: Takket være stipender og gratis utdanning i Tyrkia og Belgia klarte jeg å bygge en akademisk karriere. Og takket være mulighetene Norge har gitt meg, har jeg vært professor og leder. Vi valgte å bli her, ikke fordi vi måtte, men fordi vi er glade i dette landet og dets verdier: likestilling, fellesskap, frihet og demokrati. Vi ønsker å bidra. Vi er takknemlige. Men hva med de andre som også ønsker en mulighet?
Nettopp fordi landet har denne historien med stabilitet, tillit og åpenhet, har Norge også ressursene, den økonomiske handlefriheten og den kulturelle bevisstheten til å ta et større ansvar. Norge har potensial til både å bevare og fornye det det står for, og til å bli et hjem for internasjonale hoder og samvittigheter. Framfor alt kan det gi en sjanse til dem som aldri fikk en. Jeg mener det er et universelt ansvar for alle nasjoner å bidra til å redusere ulikhet i verden.
Norge bør fortsette sin positive og inkluderende linje i spørsmål som gjelder språk og skolepenger, og unngå å falle for pekefingre eller populistiske reaksjoner, slik man har sett i flere andre land. Vi må huske at dette er komplekse og nyanserte temaer, som krever langsiktige perspektiver, ikke enkle og reaktive løsninger.
Og ja, vi med utenlandsk bakgrunn må delta mer i den offentlige samtalen, nettopp fordi våre erfaringer kan berike perspektivene som preger samfunnsdebatten. Det er en del av det vi skylder til landet. Men det krever mot. Å ytre seg offentlig når man skiller seg ut i navn, språk eller bakgrunn, gjør en både mer synlig og mer sårbar. Det er lett å bli misforstått eller redusert til en identitet fremfor å bli lyttet til for det man faktisk sier. Fallhøyden er ofte større for oss. Nettopp derfor er stemmen vår viktig.
Vil alt dette lykkes? Kanskje ikke. Men selv da vil det være en gnist. Den vil lyse opp mørket mens vi beveger oss fra støv til aske, og et øyeblikk belyse meningens ansikt.
Merk: Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.
