Av Siri Lindstad
Publisert 11. oktober 2018 kl. 11:08
Mon tro hva Knud Knudsen ville tenkt om debatten for et par år siden rundt «monstermastene», eller de evig omstridte vindmøllene? Ville han sett skjønnheten i dem, storheten i alt hva mennesket får til? Ville han pakket drakjerra og slept med seg det omfattende fotoutstyret for å fange samspillet mellom natur og teknologi?
Knud Knudsen (1832–1915) var en pioner innen fotografering, og drev lenge et fotofirma i Bergen. I 2013 ble fotografiene og negativene som er bevart etter ham, inkludert i Norges dokumentarv. Og det var først og fremst landskap han tok bilder av. Knudsen var enormt fascinert av den teknologiske utviklingen som fant sted i løpet av siste halvdel av 1800-tallet, og viet mye tid til å fotografere alle de nye veiene som ble anlagt i denne perioden. Mange av bildene ble solgt som postkort, eller trykket i reisebrosjyrer.
«Veien, reisen, landskapet» er da også undertittelen Torild Gjesvik har gitt boka si om Knudsen. Hun er kunsthistoriker, med en doktorgrad fra før om nettopp veier i norsk 1800-talls kunst.
Gjesvik har formet boka hun har skrevet, som et kaleidoskop, der hun for hvert kapittel henter fram nye bilder, men også går tilbake til tidligere viste bilder og diskuterer dem fra ulike innfallsvinkler, gjennom bruk av kunst- og kulturhistorie, fotohistorie, samferdselshistorie og landskapsteori. Og det er når Gjesvik setter Knudsens bilder inn i en kunsthistorisk sammenheng, og trekker linjer både bakover og framover i tid, til andre kunstnere og andre idealer, at boka er på sitt beste.
Les også: Bokanmeldelse: Når alles mening om innvandring er like mye verdt
Levd liv er selvfølgelig aldri kjedelig å lese om, og det er greit nok å høre om Knudsens karriere som fruktdyrker og etter hvert som innehaver av et fremgangsrikt fotofirma. Det er bare det at arbeidene hans er enda mer interessante. Ved andre gangs lesing av boka tar jeg meg derfor i å skumme utålmodig gjennom det innledende biografiske kapitlet, for jeg vil heller ut på veiene, og inn i bildene. Veiene gjorde landskapet tilgjengelig, og skapte utsiktspunkter som landskapet kunne oppleves fra. Men de var også i seg selv en del av den estetiske opplevelsen, påpeker Gjesvik.
I ryggen har Knudsen hele den romantiske perioden, der naturen var svimlende storslått og mennesket lite og langt på vei prisgitt naturen. Men synet på natur er i endring, og troen på menneskets evner har vokst. I Knudsens bilder går natur og ingeniørkunst hånd i hånd, slik tidsånden tilsa. Vi befinner oss i optimismens høytid, der naturen og det moderne livet i alle fall tilsynelatende er på lag.
Nærødalen i Sogn. Foto: Billedsamlingen UiB/ Knud Knudsen
Jeg kjenner da også på en uventet entusiasme overfor alle disse avbildete, svingete veiene som skjærer seg inn i landskapene, som et ornament, for å bruke Gjesviks uttrykk. Skjønt, «skjærer seg» … Slik de framstår i Knudsens bilder, føyer veiene seg inn i landskapet snarere enn å med vold tvinge seg fram. I en billedserie fra for eksempel 1880-årenes Nærøydal, der E16 går i dag, danner fallet i fossen en slags overraskende harmoni i møtet med den nylagte veien. Det er som om det alltid var meningen at de to – veien og fossen – skulle møtes akkurat her. Gjesvik hjelper oss å lese bildene, noen ganger som selvstendige verk, andre ganger som deler av en kunsthistorisk dialog med for eksempel romantikkens malere. Mange av Knudsens bilder viser motiver som andre kunstnere også har vært fascinerte av. J.C. Dahls maleri «Fra Stalheim», med mektige fjell og store stup, regnes for eksempel som en av romantikkens fremste eksempler på hvordan det sublime, oversanselige, nesten skrekkinngytende synet på natur gjorde seg gjeldende. I Knudsens avbildninger fra det samme området er naturen langt mindre mektig og overveldende. Mennesket har vokst nok til å kunne sette tydelige spor, i form av veien som sirkler seg ned gjennom dalen, og som også blir et dominerende motiv i bildene.
Eide i Stavanger. Foto: Billedsamlingen UiB/Knud Knudsen
Det er for øvrig gøy å lese om hvordan idealer for veibygging endret seg mot slutten av det 19. århundret. Fra ca. 1760 til 1850 rådet det såkalte «franske prinsipp», der veiene ble lagt i mest mulig rette strekker. Det fungerte bra så lenge terrenget var flatt og fint, men resulterte i noen heidundrandes stupbratte veier rett opp og ned i de mer krevende områdene, for eksempel Kvamskleiva i Valdres.
Så endret idealene seg, og man begynte å ta mer hensyn til terrenget. De slyngede veiene ble snart det de traktet etter, både ingeniørene og estetikerne, det være seg i parkanlegg eller i fjellheimen. Det er disse buktende uttrykkene for en ny tid som Knudsen har fanget med kameraet. Nettopp det vakre ved veiene er det som blir så tydelig i bildene hans. Det er vel også derfor vi fortsatt sender postkort med bilde av Trollstigen.
