Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 11. mai 2017 kl. 00:37
– Det var som om apokalypsen hadde inntruffet. Folk gikk rundt i en omtumlet tilstand. Folk holdt seg hjemme.
Apokalyptisk. En beskrivelse så erkeamerikansk som noen. Slik omtaler vitenskapshistoriker Ben Franta stemningen på Stanford universitet i California da det utenkelige hadde blitt virkelighet. Donald Trump, en vitenskapsfornekter og tilsynelatende komplett utilregnelig rikmann, hadde blitt valgt til leder av den (tidligere) frie verden.
Angst
Når Forskerforum ringer over Atlanterhavet, er stemmene som svarer, beherskede, men merkbart urolige. Som når folk opplever krise, men ikke har bestemt seg for hvordan de skal reagere ennå. Joanne Carney, direktør for myndighetskontakt ved The American Association for the Advancement of Science (AAAS), sier rett ut at det er mye angst blant amerikanske forskere om dagen. AAAS er en av de eldste og største tverrfaglige vitenskapsforeningene i USA. Carney mener USA står midt oppe i et kulturelt skifte. Både i ord og handling har Trump og hans politiske tilhengere begynte å hakke løs på forskningen. Ett motangrep så vi 22. april, da forskere verden over tok til gatene i demonstrasjonen «March for Science».
Det hevdes at forskning star bak halvparten av verdiskapingen i USA etter andre verdenskrig. Nå frykter kunnskapsmiljøene nedgangstider for forskningen og samfunnet. Foto: Erik McGregor/Sipa USA/NTB Scanpix
Les også: Forskere over hele verden tok til gatene. Se bildene her.
Snur seg i graven
Demonstrasjonen svarer på at forskningsmiljøene i USA på kort tid har sunket til knes i usikkerhet og motstand. I de første dagene etter innsettelsen begynte Trump-administrasjonen å slette forskningsrapporter og data om klimaforandringer fra statlige nettsider, samtidig som statlig ansatte forskere ble ilagt munnkurv. De omstridte innreiserestriksjonene er fortsatt en kampsak, men i ly av den debatten har spesialvisumet for høykvalifisert arbeidskraft, som inkluderer forskere, blitt endret. Der det tidligere kunne ta 15 dager å få visumet behandlet, vil det nå ta måneder. De administrative endringene er imidlertid småtterier sammenliknet med budsjettforslaget Trump la frem for Kongressen for en måned siden. Skulle det bli vedtatt, kan det føre til kraftig reduksjon i forskningsaktiviteten, og oppsigelser ved universiteter og forskningsinstitutter.
Historisk sett vinner vitenskapen til slutt.
Den fryktede apokalypsen fra de første dagene etter valget har begynt å ta form av noe mer konkret.
Når Det hvite hus heller ikke har utnevnt en forskningsrådgiver, som presidenter flest holder seg med, sender det et tydelig signal om at forskning ikke er viktig. Lincoln ville snudd seg i graven – presidenten som opprettet vitenskapsakademiet National Academy of Sciences nettopp for å kunne be om uavhengige forskningsbaserte råd.
– Det er stor bekymring i det vitenskapelige miljøet. Det foreslåtte budsjettet legger opp til et drastisk kutt. Det kommer virkelig til å ta livet av en enorm mengde forskning, sier en av USAs mange fremstående forskere, Martin Chalfie. Han vant nobelprisen i kjemi i 2008. Til daglig er han professor ved Columbia universitet i New York, der han deltok i vitenskapsmarsjen med sin kone, som også er forsker.
Les også: Profilerte akademikere: – Derfor marsjerer vi for vitenskap og kunnskap
– Det finnes mennesker med makt som vil ignorere informasjon. Vi må alltid kjempe mot det, sier nobelprisvinner Martin Chalfie.
– Forskningsmiljøet har visst i mange år at det gjøres forsøk på å sverte vitenskapen, men i stadig større grad begynner folk å ta til motmæle. Mobiliseringen for denne marsjen er bra, sier Chalfie.
Avgjørende finansiering
De fryktede kuttene i Trumps budsjettforslag er svimlende. 50 milliarder kroner tas fra National institute of health (NIH) og 13 milliarder kroner fra Environmental Protection Agency (EPA). I tillegg foreslår Trumps administrasjon å kutte Energidepartementets forskningsprogrammer med nesten 17 milliarder kroner.
– Vi og mange andre organisasjoner har uttrykt bekymring for hva vi ser på som et kortsiktig syn på investeringer i forskning og utvikling. Det er tydelig at Trumps holdning til klimaforskning er veldig forskjellig fra konsensus i de vitenskapelige miljøene. Budsjettet viser også at klima ikke er prioritert, sier Joanne Carney i AAAS.
I motsetning til hva man kanskje kunne tro om amerikansk forskningsfinansiering, er den i stor grad basert på føderale midler. Carney anslår at rundt 60 prosent av universitetenes forskningsfinansiering kommer fra staten, og sier at både NIH og EPA har avgjørende betydning for tildelingen av forskningsmidler i USA.
Hvordan kunne det skje?
Peter Agre er direktør for Johns Hopkins Malaria Research Institute, og vant nobelprisen i kjemi i 2003. Han tror det kan ta tiår å rydde opp i det Trump kan forårsake i løpet av en valgperiode.
– Vi bør gjøre en bedre jobb med å dele kunnskapen vår, uten hybris, sier nobelprisvinner Peter Agre.
– Vi vet ennå ikke rekkevidden av vanskelighetene budsjettkuttene kan skape. Jeg vil ikke krisemaksimere, men Trump har initiert et budsjettforslag som vil skade amerikansk forskning alvorlig.
Han understreker at hans eget forskningsinstitutt gjør det godt i konkurransen om både statlige og private forskningsmidler, men at budsjettkuttet til NIH kan få ringvirkninger også for dem.
– Jeg håper vi vil overleve, men det kan hende vi er nødt til å redusere vår virksomhet. Det vil i så fall forsinke våre fremganger i malariaforskningen, og liv blir satt på spill.
Tonen er dyster, og Agre blir ikke lystigere av å tenke på alle små handlinger Trump foretar seg som kan få store og langsiktige konsekvenser. Å ansette klimafornektere til å lede nevnte Environmental Protection Agency, ja, det er som å sette reven til å passe hønsehuset, sier han. Nylig godkjente EPA under sin nye ledelse et insektmiddel, chlorpyrifos, som Obama-administrasjonen ønsket å forby. Det er brukt på 40 000 gårder i USA, til tross for at det kan føre til hjerneskader. Frykten blir til alvor hvis giften når drikkevannet til folk.
– Miljøødeleggelser kan ta tusenvis av år å gjenopprette. Hvis grunnvannet blir forurenset, er det for overskuelig fremtid, sier Agre.
Han sier folk er motløse i møte med Trumps politikk.
– Hvordan kunne en kunnskapsrik kandidat tape mot en skuespiller som spyr ut nonsens? Hvordan kunne dette skje på et så sent tidspunkt i amerikansk historie, spør Agre.
Hvordan kunne dette skje på et så sent tidspunkt i amerikansk historie?
Vitenskap og tro
På Stanford sitter den unge forskeren Ben Franta hakket mindre undrende over akkurat det. Han er utdannet fysiker fra Harvard og er nå doktorgradsstudent i vitenskapshistorie.
– Selv vokste jeg opp i et veldig ruralt område i Iowa i Midtvesten. Jeg kjenner mange som stemte for ham, selv i min egen familie. Jeg var ganske opprørt, men ikke sjokkert.
Franta forsker på klimapolitikk, og ser konflikten om klimaendringene som et godt eksempel for å forstå hva som skjer med vitenskapens stilling i USA nå. Han anser at vitenskapelige oppfatninger har kommet i konflikt med sosiale oppfatninger. Mens vitenskapelige oppfatninger er gjenstand for den vitenskapelige metoden, er sosiale oppfatninger ideer som uavhengig av om de er sanne, deles av en gruppe mennesker. Når slike konflikter oppstår, går det gjerne ut over vitenskapen, og som vi ser nå, kan politikere bruke konfliktene til sitt eget formål.
– Den vitenskapelige oppfatningen om klimaendringer er ikke ny, men da den entret den offentlige sfæren, kom den i konflikt med sosiale oppfatninger, som ideen om uregulerte markeder, sier Franta.
– Og som vi vet, troen på det frie markedet er en oppfatning som har veldig sterkt grep om den amerikanske kulturen, og som ble forsterket av den kalde krigen, sier Franta.
22. april marsjerte forskere verden over til støtte for vitenskapen. Her fra New York. Foto: Erik McGregor/Sipa USA/NTB Scanpix
Noen må dø
Han viser til to studier av akkurat dette konfliktfylte forholdet mellom aksept av klimaendringer og troen på det frie markedet. En studie av Heath og Gifford (2006) og en studie av Levandowsky, Oberauer og Gignac (2013) konkluderer at tilhengere av det frie markedet oftere vil avvise klimaendringer. Sistnevnte studie går i tillegg et hakk videre og finner at markedsliberalister i større grad tviler på andre vitenskapelige konklusjoner også, som at Hiv forårsaker Aids eller at røyking forårsaker lungekreft.
Konflikten oppstår på grunn av en slags kognitiv dissonans, mener Franta. Dersom man tror på menneskeskapte klimaendringer, må konsekvensen være strengere reguleringer. Det er vanskelig å akseptere for amerikanske markedsliberalister, så i stedet for å ta konsekvensene av vitenskapsmiljøenes konklusjoner, fornekter de dem.
– Det er veldig interessant. Men det er ikke første gang vi ser denne konflikten mellom vitenskapen og sosiale oppfatninger, sier Franta og viser til da heliosentrismen (den etter hvert ganske så anerkjente vitenskapelige oppfatningen av at jorden roterer rundt solen og ikke omvendt) og autoritetene i den katolske kirken kom i konflikt på 1600-tallet. Aksepten vant frem etter hvert, men det tok lang tid.
– Det er jo deprimerende, for det kan ta generasjoner før en sosial oppfatning endres og kommer på linje med den vitenskapelige oppfatningen, sier Franta.
– Hva betyr det for dagens vitenskapskonflikter?
– Jeg vet ikke. Men historisk sett vinner vitenskapen til slutt. Men det er en utfordring at folk ikke vil tro på vitenskapen når vitenskapen motsetter seg folks oppfatninger. Folk endrer veldig sjelden oppfatning når det gjelder hvordan de ser verden. De dør, og så har barna deres litt endrede synspunkter. For eksempel ser vi at unge republikanere i større grad enn eldre tror på klimaendringer. Det er håpefullt.
– Men noen må dø først?
– I bunn og grunn, ja.
Få flere nyheter og kommentarer om forskning og høyere utdanning: Følg Forskerforum på Facebook.
Også i Norge tok forskerne til gatene. Her fra markeringen utenfor Stortinget. Foto: Jørgen Svarstad
Den store frykten
For mange amerikanske forskere har i så fall døden aldri sett lysere ut. Men bak dette skjøre håpet for fremtiden lurer den store frykten: At Trump ikke bare er noe som skjer her og nå, men noe som vil føre til uopprettelig skade. At alt han representerer, ikke bare skal forgifte naturen, men grunnvannet i vår kultur.
Vi må søke rettferd i stedet for å opptre som en interesseforening for våre egne særinteresser.
På en telefonlinje til en spansk landsby får vi tak i den argentinske vitenskapshistorikeren Silvio Funtowicz. Han er professor II ved Universitetet i Bergen, og er best kjent for å ha introdusert begrepet postnormal vitenskap i 1990 sammen med Jerome R. Ravetz. Begrepet beskriver mye av dagens forskning som foregår under et særskilt sett av forutsetninger: usikre fakta, konflikt mellom grunnleggende verdier, mye som står på spill og at det haster med å ta beslutninger. Konflikten om klimaendringer passer godt inn, men der Ben Franta tror at vitenskapen vinner, er Funtowicz mer avmålt.
– Jeg ville ikke vært så optimistisk. Du må forstå dette: Vitenskapen har blitt forandret.
Funtowicz anser at det har eksistert to former for legitimitet i de vestlige nasjonalstatene: demokrati og vitenskap, eller verdier og fakta. Tidligere fungerte disse to ideologiske innfallsvinklene godt sammen, og samspillet førte til store fremganger for selv små nasjoner.
Men noe har skjedd etter andre verdenskrig. Vitenskapen har fått stadig større definisjonsmakt, og folks verdier har blitt underminert av vitenskapen. Det er ikke nødvendigvis bare bra, mener Funtowicz. Han tror Brexit og Trump er politiske svar på denne utviklingen, der stadig flere vanlige folk oppfatter at vitenskapen ikke er der for dem, men er der for seg selv. Ja, for hva hjelper det at vi lever lenger når robotene tar jobbene våre?
Les også: Politidirektoratet var ikke fornøyde – ville endre forskningsrapport
Skjør sivilisasjon
– Nå ser vi forskere som marsjerer for vitenskapen og tar politisk stilling, men i hovedsak forsvarer de bare visse privilegier. Problemet er bredere enn konflikten mellom vitenskapen og demokratiet. Det er en krise både i vitenskapen og i demokratiet. De to benene som holdt den moderne, siviliserte europeiske staten oppreist, skjelver, sier han.
Der forskere som Ben Franta, Peter Agre og Martin Chalfie støtter vitenskapsmarsjen og ønsker å nå ut til folk, satse på utdanning og kommunikasjon, mener Funtowicz forskere bør gå i seg selv, slutte å være nærsynte og gå i gang med de store samfunnsutfordringene.
– Første skritt er å løse problemene innenfor vitenskapen. Det beste forskere kan gjøre for å bidra til demokratiets levedyktighet, er å reflektere over hvordan vi havnet i de problemene vi har i dag. Vi må se på hvordan vi kan bli en mer integrert del av samfunnet som helhet, se på hva behovene i demokratiet er. Vi må søke rettferd i stedet for å opptre som en interesseforening for våre egne særinteresser.
Funtowitcz er kanskje den mest deprimerende personen å snakke med om dette. På spørsmål om vi har noe å frykte fra en vitenskapsfornekter som Trump, svarer han at vi har vel så mye å frykte fra vitenskapen. Hvis Trump truer vår sivilisasjon, er det sivilisasjonen som er skjør i utgangspunktet. Det var jo ikke helt det vi ville høre, men kanskje er det det som er sant. Vitenskapen vinner, men da taper vi kanskje alt.
– Vi kommer til å finne ut av hvordan vi skal overleve, sier Funtowicz trøstende: – Men vi må erkjenne at de fleste problemer ikke har løsninger, og at de fleste komplekse samfunn kollapser.
Så er det der vi er? Apokalypse, liksom? Nå?
– Dette er et viktig øyeblikk i vår sivilisasjons historie, sier han. – Men utfallet er åpent.
Kristin Vinje, stortingspolitiker (H) og forsker
– Nei, men jeg opplever ikke alltid samsvar mellom logikk og politikk. Man må utfordre politikere til å diskutere ut fra kunnskap, men det går også andre veien: Iblant sklir forskere over i synsing i stedet for å argumentere på bakgrunn av sin forskning.
Kristian Gundersen, professor ved UiO 
– Kanskje ikke kunnskapsforakt, men antiintellektualisme og mangel på respekt og interesse. Politikere er ikke interessert i kunnskap, men i den kunnskapen som tjener dem.
Elin Lerum Boasson, førsteamanuensis ved UiO
– Nei, mer kunnskapsforvirring. I klimapolitikken er det spørsmål om hvilken kunnskap som skal telle og ikke. Utfordringen er av et omfang som krever så dyptgående endringer at ingen vet hvordan det skal løses.
Les også:
