– Vi må bli flere. Vi må ut i samfunnet og formidle det vi kan.

Av Marlen Ferrer, førsteamanuensis, Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, OsloMet

Publisert 16. mars 2018

Marlen Ferrer lurer på om nettrollene og falske nyheter dukker opp når forskerne skygger unna og er mer opptatt av tellekanter enn av å formidle kunnskapsarven.

Jeg begynte min karriere i Niels Henrik Abels hus som historiestudent på midten av 1990-tallet, før jeg på 2000-tallet havnet i et kontor i tredje etasje, da som stipendiat i historie. Men så endte jeg i kjelleren, i underetasjen bestående av lange smale korridorer, bitte små vinduer hvor du av og til kunne skimte føttene til forbipasserende, og kontorer med slitent datautstyr. Også vi som fysisk og psykisk hadde havnet nederst i institutthierarkiet, var her: Stipendiater på overtid, underbetalte timelærere og annet løsarbeidende rask som satt der på instituttledelsens nåde og skrev søknader, forberedte undervisning eller prøvde å bli ferdig med noe. Jeg hadde nettopp disputert, pengene hadde tatt slutt, og jeg søkte UiO og Forskningsrådet om penger til prosjekter. Enn så lenge visste jeg ikke hvor brutal konkurransen var, og jeg ante ikke at jeg snart skulle ende opp på jobbklubb i regi av Nav. Der sto belærende motivasjonsguruer med messende stemmer og pekte på bokstavene S-M-I-L i powerpointen. Som om en som har skrevet en 500 sider lang doktorgradsavhandling om norrøn og iberisk middelalder trenger S for selvtillit, M for motivasjon, I for innsats og L for noe jeg har glemt hva var.

Dette sinnet, denne skammen – var jeg kanskje blitt lurt?

Fra jeg disputerte til jeg var i fast jobb, skulle det gå sju år. Og mens inkassokravene hopet seg opp, kjente jeg på det: Dette sinnet, denne skammen – var jeg kanskje blitt lurt? Jeg, som hadde vært en av klassens smarteste, som hadde gjort alt det riktige, satset på høyere utdanning hele veien: Hvorfor tjente jeg dårligere enn Kari som ble frisør, Johan som ble markedsansvarlig eller Petter som ble rørlegger? Mistanken ble bekreftet da Trine Syvertsen, dekan ved HF-fakultetet, slo fast at forskerutdannede ikke kunne regne med å få jobbe med det de var utdannet til. Syvertsen hadde vært med på å skrive en rapport som konkluderte med at selv om flertallet av stipendiater ønsker seg en forskerkarriere, er dette urealistisk: Bare 20 prosent kan forvente å forbli i akademia. Rapporten inneholder ingen forslag til hva slags annen karriere man skal søke seg til. Og det er et paradoks, med tanke på at den fastslår at 80 prosent av oss må finne noe annet å gjøre.

For det var selvsagt ikke slik at alle mulige jobber sto og ventet på oss forskerutdannede – tvert imot. Gjennom stipendiattiden var vi blitt oppmuntret til å bruke tiden på vitenskapelig publisering for å levere inn avhandlingen til normert tid: Gjennomstrømning og vitenskapelige poeng var viktigere enn å forberede oss på et yrkesliv utenfor UiO.

Det som senere skulle vise seg å bli særlig verdifullt for min del, var undervisningserfaringen. Helt siden jeg tok hovedfag hadde jeg påtatt meg en rekke oppdrag som timelærer for instituttet, faktisk langt mer enn vanlig for stipendiater (som jo ble oppmuntret til å bruke tiden på vitenskapelig publisering). Dessuten var jeg i et fagmiljø preget av en sterk tradisjon for formidling. De siste årene hadde det riktignok vært en del murring i korridorene over at det nye tellekantregimet ville bryte ned den lange formidlingstradisjonen i historiefaget, men fordi jeg på det tidspunktet ikke forsto hva det innebar, hadde jeg ikke satt meg så godt inn i det.

Så en dag i 2009 fikk jeg tilbud om å være med i selveste Gullrekka sammen med Anne-Kat. Herland og Dagfinn Lyngbø, i programmet Big Bang. Uten betenkning takket jeg ja, for jeg visste at dette var en enestående mulighet til å komme meg opp og ut av kjelleren.

Vi må våge å forlate vår akademiske snakkemåte for å nå ut til folk.

Jeg sugde til meg lærdom om hvordan man kan formidle fagstoff på en måte som ikke kjeder vettet av folk. For akademikere er ofte redde for å forlate det snevre forskningsfeltet sitt og uttale seg om saker de ikke har full oversikt over. Ja, det hender at akademikere blir overkjørt av media, at dybde og nyanser ikke etterspørres, og at det til og med redigeres bort. Men akademisk formidling er ofte preget av en kjedelig og lite inviterende «på den ene siden og på den andre siden»-sjargong og av omstendelige forklaringer. For selv om det er bra å være nyansert, må vi tørre å være tydelige: Vi må våge å forlate vår akademiske snakkemåte for å nå ut til folk. Og det finnes ingen bedre skole enn et tv-studio for å lære å formidle fagstoff effektivt.

– Det finnes ingen bedre skole enn et tv-studio for å lære å formidle fagstoff effektivt, skriver Marlen Ferrer som lærdom fra tiden i NRK-programmet Big Bang. Foto: Rubicon TV

En maikveld i 2010 sto jeg i min peneste kjole på den røde løperen. Vi var nominert til Gullruten. Tv-folk og andre kom bort til oss: «Det er så bra at dere som jobber på Blindern formidler kunnskapen deres til folket.» Jeg nikket, orket ikke å gjøre et nummer av at jeg var mer eller mindre arbeidsledig (eller frilans, som vi kaller det). Mens folk der ute verdsatte formidling, hadde universitetet andre prioriteringer. På dette tidspunktet var min eneste tilhørighet til Blindern ett og annet oppdrag som timelærer eller sensor, og jeg hadde knapt til smør på brødet. Fra før følte jeg meg lurt, og nå var jeg i tillegg med på å «glamourifisere» akademikerlivet. Burde jeg ikke heller være en ærlig naver? Burde jeg ikke kvitte meg med skammen over å ha gjort alt det rette, men likevel ikke lykkes? Kanskje jeg burde advare folk mot å tro at livet i akademia var en slags norsk idyllisk versjon av tv-universet Inspector Morse beveget seg i.

Etter hvert ble jeg, først og fremst takket være et par år i NRK, profilert som historiker og fikk flere bein å stå på, og til slutt fikk jeg fast jobb ved lærerutdanninga ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Det gikk opp for meg at kommende grunnskolelærere er de som virkelig skal forme framtidens hjerner, og kan jeg påvirke dem til å skape engasjement, refleksjon og kildekritisk sans hos framtidens elever, er jeg godt fornøyd med det. I den praktiske undervisningen erkjente jeg også noe vesentlig, nemlig at jeg som historiker måtte sette meg inn i en rekke emner jeg ikke har doktorgrad i, som bærekraftig utvikling, demografi og demokratiopplæring. Denne kunnskapen skulle jeg, med mitt blikk for historiske perspektiver, formidle til en kommende lærerstand.

Du kan kalle dem kjellerfolket. Du kan også kalle dem beredskapstroppen, eller kanskje samfunnets kunnskapsbank, slik jeg foretrekker.

Jeg kom meg altså opp av kjelleren før mange andre. For det finnes folk som blir der nede i mange år. Folk som ikke gir opp, som lever på ektefelle og løse oppdrag her og der. Slitere som lever fra hånd til munn i årevis, og som til slutt – om de er iherdige nok, klarer å kare til seg en fast ansettelse. Du kan kalle dem kjellerfolket. Du kan også kalle dem beredskapstroppen, eller kanskje samfunnets kunnskapsbank, slik jeg foretrekker. Det er både gjerrig og dumt å la all denne kunnskapen stå på bok: Burde vi ikke gjøre et uttak i ny og ne?

Før i tiden, da menn fremdeles brukte hatt og snakket langsomt på radio og tv, kunne man høre kåserier og foredrag om alt fra middelalderens arkitektur og amerikansk forfatningsrett til fortidens dyreverden. Kanskje var ikke alle professorene like morsomme, kanskje hadde de ikke spisskompetanse på alt de fortalte om, men de kunne noe og formidlet det uredd videre. Og folk lyttet. Man kalte det gjerne folkeopplysning.

I populærvitenskapelige tv-programmer i dag er det gjennomgående komikere som er paneldeltakere.

I populærvitenskapelige tv-programmer i dag er det gjennomgående komikere som er paneldeltakere; de kan ikke noe særlig og synes det er helt greit, for det er mest morsomt å svare feil: Når Live Nelvik spør om hvem som ble utpekt som hekser i NRK-programmet Historisk, er det festlige svaret at det er mødrene som går på juleavslutning med kjøpekake.

Samtidig bruker samfunnet milliarder på skole og utdanning, på forskning ved universiteter og høgskoler, på sånne som meg. Og vi som samfunnet bruker så mange ressurser på, er veldig forskjellige. Noen sliter med å få en fot innenfor, andre får det meste servert på et fat. Noen kan og må servere harde data, mens andre bruker fortellingen som virkemiddel. Skillet er nok særlig tydelig mellom realfagene og humaniora: Mens førstnevnte i større utstrekning har en umiddelbar nytteverdi og heies fram av politikerne, utgjør humanister og samfunnsvitere beredskapstroppen som trer inn ved uventede hendelser, alt fra terrorhandlinger, historieforfalskning og flyktningstrømmer til teknologiske nyvinninger som kunstig intelligens og annet vi ikke kan se for oss i dag. Vitenskapelig impact er vanskelig å forutsi, likevel er innsikt om mennesket i fortid og nåtid en viktig ressurs i samfunn preget av omveltninger.

De som lønnes for å drive med formidling er kommunikasjonsavdelinger og pr-arbeidere.

Men det høgskole- og universitetsansatte har til felles i dag, er at vi i økende grad blir drillet til å publisere så mye som mulig, og helst i internasjonale, velrenommerte tidsskrifter. Vi må selvsagt levere noe mer enn undervisning. Likevel ligger akademias samfunnsmandat, legitimiteten i at skattepengene bekoster vår virksomhet, i stor grad i formidlingen, i å vise at kunnskap er en verdi i seg selv, og at dette bør verdsettes langt bedre i systemet. De som lønnes for å drive med formidling er ikke de få ildsjelene som faktisk driver med det på frivillig basis, men kommunikasjonsavdelinger og pr-arbeidere. Det klassiske «mangesysleriet» mange akademikere holdt på med tidligere, som inkluderte både undervisning og formidling, synes å være forkastet til fordel for et ensidig fokus på vitenskapelig publisering. Taperen er ikke bare universitetet som «lærdomskultur», men samfunnet som helhet.

Gjennomgående uttrykker flere ledende figurer en snever forståelse av hva formidling er og burde være. Selv om rektor og viserektor ved UiO, Svein Stølen og Åse Gornitzka, hevder at formidlingsbegrepet må defineres bredt, koker det ned til det motsatte: De vektlegger at institusjonene skal legge til rette for at universitetsansatte skal bedrive forskningsformidling, og da særlig av egen forskning. Dette er en for snever fortolkning av formidlingsoppdraget i universitets- og høgskoleloven. Resultatet er at det legges mye vekt på å lære universitetsansatte å presentere egne forskningsfunn for offentligheten, gjerne i kronikkform etter avlevert doktorgrad.

Som faghistoriker kan jeg tilby et historisk blikk på en rekke emner som ikke berører mitt eget forskningsfelt direkte.

Hvor blir det av formidlingen av etablert kunnskap? All kunnskapen som er blitt og blir produsert ved de akademiske institusjonene er jo små og store innskudd på en felles kunnskapskonto som vi skal forvalte sammen. Som faghistoriker kan jeg tilby et historisk blikk på en rekke emner som ikke berører mitt eget forskningsfelt direkte. Jeg kan formidle mangfoldet i historien og dens annerledeshet i forhold til samfunnet i dag, samtidig som jeg kan være med på å forvalte den felles dannelsen og kollektive identiteten som er viktig i et velfungerende samfunn. Kan jeg formidle historie til folket, så gjør jeg det. Noen ganger fordi det er gøy, men først og fremst fordi jeg mener legitimiteten til faget og jobben min styrkes av det.

Dette er egentlig ikke en jobb for kommunikasjonsavdelinger og pr-rådgivere. Det er ansvaret til slike som meg. Og vi må bli flere. Vi må ut i samfunnet og formidle det vi kan, enten det handler om genspleising av bananfluer eller gravfunn fra steinalderen som viser at også kvinner gikk på storviltjakt. Vi må gjøre det i lærebøker, barnebøker, populærvitenskapelige publikasjoner, i avisartikler, som intervjuobjekter på tv og radio, som filmkonsulenter, tv-programutviklere og foredragsholdere.

Jeg lurer på om nettrollene og fake news dukker opp når vi skygger banen, når vi isolerer oss fra samfunnet.

For jeg lurer på om nettrollene og fake news dukker opp når vi skygger banen, når vi isolerer oss fra samfunnet. Når akademikere forholder seg til hverandre i de små lukkede rommene forskningsseminarer og tidsskrifter faktisk er, framfor å henvende seg til folk flest. Når tellekanter blir viktigere enn samfunnsmandat. For vi er viktige deltakere i kampen for å opprettholde respekten for kunnskap, i kampen for en kritisk offentlighet som lever og puster. Vi må formidle til studentene våre, til folk flest og til politikere at kunnskap er noe verdifullt i seg selv. For når alt kommer til alt er dette den viktigste grunnen til at mange av oss holder på med dette. Vi som engang satt der nede i kjelleren, og heldigvis karet oss opp i lyset.

Artikkelen er en forkortet versjon av Ferrers tekst i Nytt Norsk Tidsskrift 1/18, og er tidligere trykket i Klassekampen.

  • Les også: