Av Agnetha Thormodsdatter
Publisert 24. juni 2025 kl. 13:19
Antisemittismen i Norge har vært uttrykt i mange former og vært begrunna med utgangspunkt i raseideologiske, nasjonale og religiøse ideer, og den har vært å finne i ulike politiske ideologier. Likevel er det viktig å huske på at den norsk-jødiske minoriteten hele tida har vært liten og oversiktlig, så antisemittismen i Norge har i liten grad sprunget ut av faktiske konflikter mellom jøder og ikke-jøder.
Vibeke Moe Bjørnbekk, Øivind Kopperud og Kjetil Braut Simonsen (red.)
Antisemittismens lange linjer. Jødefiendtlighet i norsk fortid og samtid
Scandinavian Academic Press, 2025
491 sider
Veil. pris: kr 449
Boka presenterer et bredt spekter tema knytta til antisemittisme i norsk fortid og samtid, fra 1814 til i dag. Forskningsfeltet er forholdsvis ungt i norsk sammenheng. I innledninga kan vi lese: «Først fra 1990-årene – og fremfor alt etter 2000 – vokste det frem et akademisk fagmiljø rundt felter som jødisk historie, antisemittismens historie og holocaust i Norge.» Fagmiljøene finnes på HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter), Jødisk museum, Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo og Oslomet. De ulike instituttene er representert i antologiens fjorten artikler. Redaktører for boka er Vibeke Moe Bjørnbekk, Øivind Kopperud og Kjetil Braut Simonsen.
Antologien har mange problematiserende og velbegrunna artikler. Jeg vil trekke fram «Den Gedigneste Sort Skakkerjøder» av Andreas Snildal. Artikkelen gir en nyansert framstilling av holdningene til jødene fram til opphevelsen av jødeparagrafen i 1851, og den peker også framover mot norske bidrag i holocaust. En annen artikkel føles skremmende aktuell: «Antisemittisk konspirasjonstenkning i Nasjonal Samling 1940–1945» av Kjetil Braut Simonsen. Når jeg leser den, blir jeg slått av hvor viktig det er å se vår urolige og polariserte samtid i sammenheng med tidligere tiders konspiratoriske retorikk.
Det skaper en opplevelse av en sammenhengende framstilling. Det liker jeg.
I artikkelen «Betydningen av et paradigmeskifte» av Cora Alexa Døving redegjøres det for framveksten av en komparativ forskning på antisemittisme. Artikkelen vender seg primært mot utviklinga av forskningsfeltet, men gir likevel perspektiver som er interessante for andre. Inntil nylig har det ikke vært vanlig «å løfte frem alvoret i fremveksten av muslimfiendtlighet ved å analysere den i lys av antisemittismens historie». Komparative perspektiver er ikke noe nytt i seg sjøl, «men bredden i aksepten for dem og måtene de behandles på, viser et tydelig skifte». Og dette har «påvirket den offentlige og allmenne debatten om (og forståelsen av) antisemittisme». Hovedargumentet i artikkelen er at «et komparativt perspektiv på antisemittisme (…) har ført til en utvidelse av måten jødisk identitet fremstilles på av jødiske stemmer». Gjennom flere eksempler viser artikkelen denne viktige utviklinga. Dessuten peker den mot Werner Bergmanns artikkel om holdninger til muslimer og jøder i Norge i 2017–2022 og mot Vibeke Moe Bjørnbekks artikkel «En undersøkelse av forklaringer på antisemittisme». Det skaper en opplevelse av en sammenhengende framstilling. Det liker jeg.
Artikkelen til Madelen Brovold «Jonas Fjeld revisited. Om nyutgivelsen av en antisemittisk krimklassiker og etisk kritikk», løfter fram kompleksiteten knytta til nyutgivelse av bøker med rasistisk og antisemittisk tankegods. Debattene raste for noen år sia om hvorvidt vi skal sensurere tankegods og verdier uttrykt i litteratur, kunst og statuer som ikke passer inn i vår tid, og som kan oppleves rasistiske. Artikkelens holdning oppleves noe moraliserende, noe som er synd i en ellers balansert framstilling av en viktig debatt.
Brovold spør retorisk om forlaget har valgt å inkludere de mange antisemittiske formuleringene fra 1921-utgaven når forlagets holdning til gjenutgivelsen er kjent. Forlaget forholder seg til pliktetikk når de mener det er riktigere å gi ut en klassiker i sin opprinnelige form, enn å sensurere den. De sier: «(V)i fornyer teksten uten å gjøre inngrep i det som står der. Det er viktig å fortelle hele historien, vi skal ikke utgi en sminket og sensurert versjon.» Forlaget er også opptatt av at «bøkene speiler den tiden de ble skrevet i». Brovold på sin side forholder seg til konsekvensetikk når hun vurderer gjenutgivelsene. Hun er opptatt av konsekvensene som det avgjørende kriteriet for hva som er etisk riktig å gjøre, og mener at forlagene enten burde ha sletta enkeltsetninger eller kontekstualisert innholdet i forord eller etterord.
Med det sagt vil jeg likevel konkludere med at antologien var en fornøyelse å lese. Det første kapittelet gjør det enkelt å holde oversikt over bokas vidtfavnende innhold, og interne henvisninger gir inntrykk av en helhetlig og stram antologi. Med ulik fagbakgrunn og ulike interessefelt bidrar hver og en av artikkelforfatterne til å skape en nyansert og mangefasettert bok.