Nyheter | Doktorgrad
Publisert 08. oktober 2026 kl. 09:39
Maja Buchholz håndterer bioingeniør-laboratoriet på Oslomet med erfarne bevegelser. Stamcellene hun jobber med, bor i et varmeskap. I et kjøleskap på motsatt side av rommet har hun miksturen med næring som skal få cellene til å utvikle seg i riktig retning. Annenhver dag varmer hun litt næring og mater cellene.
Målet er at de skal utvikle seg til de ulike cellene i en testikkel i et foster. Hvis hun lykkes, kan modellen gjøre det mulig å undersøke hvordan testikkelkreft oppstår allerede i fosterlivet.
– Jeg gir det 18 måneder. Hvis vi ikke har framgang da, må du dele tiden din og jobbe på andre prosjekter, sier Viola Lobert til Buchholz.
– Da har jeg fortsatt 12 måneder på meg, svarer Buchholz, optimistisk.
– Nå går ting veldig sakte, men jeg håper at jeg neste år får gjort mer i løpet av en måned enn akkurat nå.
Buchholz har ikke hele doktorgradsperioden på seg til å få forsøket til å virke. Snart må hun og veileder Viola Lobert ta en avgjørelse: Skal hun fortsette å satse, eller skal hun legge det mest ambisiøse prosjektet til side for å sikre en publiserbar artikkel?
Hvis Maja lykkes, tar forskningen på testikkelkreft et sprang framover, for det er sannsynlig at noe i miljøet påvirker de kommende kjønnscellene allerede i fosterlivet, slik at de på et tidspunkt begynner å danne kreftceller. Målet er å få stamcellene til å utvikle seg til en 3D-modell av fosterets testikkel.
– Hvis vi lykkes, kan vi utsette modellen for hormonforstyrrende kjemikalier, for i dag kan ikke dette undersøkes på en måte som er direkte relevant for mennesker, sier Buchholz.
Nå må testikkelkreft studeres enten i vevsprøver fra kreftpasienter eller mus eller i celler dyrket som en flate.
– Det gir informasjon som i større grad gjenspeiler det som faktisk skjer i kroppen. Mange legemiddelselskaper bruker celler som dyrkes som en flate. Men det representerer ikke et menneske, et vev eller et organ. Vi er tredimensjonale, forklarer Lobert.
Det er et ambisiøst prosjekt for en doktorgrad, men så ambisiøs må man nesten være for å få finansiering.
Hittil har det gått sånn passe. Å dyrke testikkelceller i 3D fra stamceller er nyvinnende, og selv om Buchholz har besøkt et laboratorium i Australia for å lære teknikken de bruker, er den langt fra perfeksjonert, og er sårbar for små forandringer.
– Vi har allerede lagt merke til at det er forskjell på om man bruker glass eller plast som underlag for dyrkingen, og det ser ut til å endre alt. Det er altså svært mange faktorer som spiller inn og gjør det mer utfordrende å gjenta noe som har blitt gjort på den andre siden av kloden, sier Lobert.
Enn så lenge stresser dette Lobert mer enn det stresser Buchholz.
– Det er helt normalt å måtte gjenta ting og at ikke alt går som planlagt, sier Buchholz.
Muligheten til å jobbe med tredimensjonale modeller er Buchholz’ drivkraft, men Lobert må veie risikoen ved å la stipendiaten jobbe i forskningsfronten mot ansvaret for at doktorgraden kommer i havn i tide. Derfor har hun allerede begynt å tegne opp retrettveiene. De kan gi opp de sensitive stamcellene og jobbe med allerede etablerte kreftceller. Da kan de fortsatt jobbe med å lage tredimensjonale modell-organer og testikkelkreft, men de går glipp av muligheten til å se på miljøpåvirkning i fosterlivet.
– Det er ikke like relevant, men man kan bruke den modellen som en reserveløsning.
Når de nye masterstudentene kommer, skal Buchholz hjelpe til med å veilede de som jobber med tarmkreft. Teknikken der er mye mer etablert, og det minsker risikoen for at prosjektet rett og slett ikke virker.
– Det føles også mye tryggere. Men ja, det ville virkelig ha endret avhandlingen.
Da risikerer de at arbeidet hun hittil har gjort, blir liggende som et manuskript som noen andre må plukke opp.
Buchholz’ doktorgrad skal gjennomføres på tre år. Ved Oslomet er kravet til en artikkelbasert avhandling at én artikkel skal være publisert og de øvrige sendt inn for å kunne levere avhandlingen. Derfor er ikke 18 måneder en vilkårlig frist.
– Tre år er veldig kort tid, for noen ganger kan fagfellevurderingen ta opptil ett år før artikkelen endelig blir godkjent. Det betyr at du må være klar til å sende inn noe etter to år, sier Lobert.
Store forskningslaboratorier kan ta kostnaden ved å la stipendiatene jobbe ut over stipendperioden, men det er ikke aktuelt for Loberts forskningsgruppe med én stipendiat, én emeriti og to førsteamanuenser.
Et annet alternativ er å skrive en monografi, slik normen er i Storbritannia, og så lage én god artikkel. Lobert ser fordelene:
– Man kan bruke alle de tre årene på forskningsarbeidet og satse fullt på det ambisiøse prosjektet uten å gå for reserveløsningen, og slippe å bekymre seg for publiseringen, sier hun.
Men hun ser også ulempene: Det krever brofinansiering til å beholde stipendiaten etter disputas, og stipendiaten får verken øvelse i å skrive artikler eller fortrinnet med å gå videre fra doktorgraden med flere artikler på CV-en.
– Men hvorfor må den være publisert? Det kan ta lang tid, og det er utenfor vår kontroll.
Innholdskravene til en avhandling defineres av fakultetene, og derfor kan det være forskjeller også innad på ett og samme universitet. Fakultetene på Oslomet som krever én publisering og to artikler som er sendt inn og tatt til vurdering, er blant de som stiller størst krav. Noen krever bare at alle tre artiklene skal være «på nivå med førstegangsinnsending av manuskript». UiBs medisinske fakultet krever artikler eller manuskripter som er publisert eller planlagt publisert. Kravet om tre artikler kan reduseres hvis det ligger uvanlig stor arbeidsinnsats bak én artikkel eller artikkelen er av høy kvalitet.
I mikroskopet kan Maja Buchholz allerede vise at noe er i ferd med å skje, en celledifferensiering. Stamcellene er på vei til å utvikle seg til én av celletypene i testikkelen.
Det er et steg framover, men de har ennå ikke den tredimensjonale modellen de trenger. Først hvis den virker, kan de begynne å undersøke hvordan hormonforstyrrende kjemikalier påvirker fostercellene.
Foreløpig fortsetter Buchholz på den mest ambisiøse ruten. Hun har tolv måneder på seg.
Ved å legge oss til som foretrukket kilde i Google vil du blant annet få opp flere av sakene våre i Google Discover.
Dette hjelper også oss med å nå ut til flere lesere som er interessert i uavhengig journalistikk om forskning og høyere utdanning.
