– Akademia er en ganske tøff og kald bransje iblant. Når man er doktorand, sånn som jeg, kan det være vanskelig å snakke med professorene, for det er aldri sånn som her, hvor vi får tid til å bli kjent med hverandre.
Det er Vincent Björkquist fra Universitetet i Uppsala i Sverige som sier dette. Han holder på med en doktorgrad i språkvitenskap som tar for seg språket i kommentarfeltet til fire utvalgte nyhetsartikler. Nå har han tatt med seg dette skrivearbeidet til Drakamöllan, en vakker, gammel gård i Skåne, hvor både han og jeg deltar på et ukelangt skriveopphold. Vi sitter i det store arbeidsværelset han har fått tildelt, og jeg har akkurat spurt om hva han har fått ut av oppholdet.
– Til vanlig sitter jeg sammen med kollegene mine, og vi snakker bare om språk. Men her får jeg innputt fra mange forskjellige disipliner, jeg lærer så mye forskjellig, om fugletitting som estetisk praksis, om finsk historie og nordisk identitet. Jeg får lære at mitt eget emne ikke er det viktigste i verden, sier han med et lite smil.
Han forteller hvordan det inngår i en forskers jobb å drilles i ett emne, fordi det er slik man får forskningsmidler, ved å argumentere for hvorfor ens eget perspektiv er både riktig og viktig. Det er lett å bli ensporet, sier han.
– Her blir jeg litt ydmyk.
Jeg har selv et ukesopphold på Drakamöllan for å skrive et essay, og har fått tildelt ett rom å sove i og ett å jobbe i. Og her kommer rolleavklaringen: Som journalist er jeg her en deltakende observatør. Jeg ønsker å vite hva de andre får ut av det at alt er så stille, vakkert og tilrettelagt. Hvor mye har en innramming å si for skrivingen?
– Skriveoppholdet på Drakamöllan er lagt opp temmelig ensporet. Til hvert måltid kommer man til dekket bord, slik at det er mulig å konsentrere seg fullt ut om arbeidet.
– Hverdagen er borte, der man må tenke på hus og mat og den slags, slik at den andre hverdagen, skrivingen, får full oppmerksomhet, sier Harry Lönnroth.
Han er finsk, hardtarbeidende, har i lang tid holdt på med å «jobba, jobba, jobba», som han sier på finlandssvensk, men har endelig bestemt seg for å gjøre mer av hva han selv ønsker. Derfor var det «dags» for å dra på skriveopphold.
Lönnroth er professor ved Jyväskylä-universitetet, og også han forsker på skandinaviske språk. Han har tatt med seg et arbeid han ikke får tid til i sitt daglige virke, en oversettelse, og forteller at han har holdt på fra morgen til kveld. Han har klart å rydde unna alle andre forpliktelser, slik at han utelukkende kan konsentrere seg om Svenska Krönika, et banebrytende verk av prest, historiker og byskriver Olaus Petri (1493–1552), ansvarlig for å innføre reformasjonen i Sverige. Krøniken tar for seg svensk historie frem til 1520 og Stockholms blodbad. Den er en viktig tekst både språklig, litteraturhistorisk og kulturhistorisk, forteller han. Den er også vanskelig.
– Det jeg har fått gjort her, ville ellers ha tatt meg et halvt år, sier Lönnroth.
På Drakamöllan kan man være i enten en eller to uker, og poenget er selvsagt å skrive, men det sosiale er også viktig. Det bidrar til å gi inspirasjon. Et skriveopphold fremmer produksjon, kan forskningen fortelle, i form av økt publisering, og oppholdet har visstnok langtidseffekt i så måte. Ja, det er faktisk forsket på skriveopphold for forskere (se siste punkt i faktaboksen). Oppholdets positive sider forklares blant annet ved at man får styrket sin identitet som skrivende, og at man opplever å få økt motivasjon. At det er vakre omgivelser, spiller også inn.
Det er særlig under middagen man er sosial, og på Drakamöllan samles man til samtale, gjerne ved at en av deltakerne presenterer prosjektet sitt. Denne kvelden lytter vi til Lönnroth. Bakom bøkene og artiklene som har gjort ham til professor, ligger det lidenskap.
– Jeg visste at jeg ville studere nordisk språkhistorie, sier han.
– Det begynte med en interesse for nordiske språk, som utviklet seg til interesse for språkhistorie – språket i historien og historien i språket. Da jeg en dag møtte min professor i gangen, sa jeg at jeg ville drive med 1600-tallet, han ga meg da en bok, «denne», sa han, og så var jeg i gang.
Henrik Meinander, professor i historie ved Helsingfors universitet, er en av dem som sitter og lytter, og innimellom nikker han gjenkjennende. Han er her for å oppsummere en lang forskerkarriere, som blant annet består av noen av de bøkene han har tatt med seg hit, om tidligere president Gustaf Mannerheim, Helsingfors’ historie, og den jeg tenker jeg burde lese, om Finlands historie. Også Meinander har rukket mye, han er snart ferdig med et bidrag til verket Vetenskapens historia i det självständiga Finland, hvor han er en av redaktørene.
– Jeg skriver om hvordan kunnskap blir til og spres, forteller han da jeg neste dag spør hvorfor han er på Drakamöllan.
– Det handler om ideenes sosiale historie, jeg skriver kunnskapshistorie og historiografi, men det er også et personlig bidrag, i form av minnesbilder.
Han gir meg en kort innføring i de to finske vitenskapsselskapene, og jeg blir ivrig når han forteller om kunnskapssirkulasjon og hvordan en idé eller innovasjon spres.
– Det kan jo kun skje gjennom mennesker, sier han, og jeg spør om det er dette han holder på med? – Det kommer jeg tilbake til, svarer han.
For han følger en tråd, som går gjennom punkter han ikke lar seg distrahere bort fra.
– Boka skal inneholde innsamlede erfaringer og fortellinger, sier han, – og det er for å få en oppfatning om hva som har hendt i tiden etter 1960. Hvem hadde forskerne kontakt med, innenlands, utenlands, hva var de vitenskapelige spørsmålene. Alt har jo ekspandert siden, sier han.
Selv har han nå skrevet 40 sider om sine erfaringer.
–Så det har vært bra å være her, spør jeg.
– Jättebra, svarer han.
– Det oppleves stimulerende når man sitter slik og skriver, å få god mat og ha gode samtaler.
Virginia Woolf har for lengst slått fast betydningen av et eget rom for den som skal skrive. Men også det sosiale og vakre omgivelser spiller en rolle, sier forskningen når den skal forklare effekten av et skriveopphold. Skrivingen trenger derfor en større helhet enn hva fire vegger kan gi, en videre innramming ser derfor ut til å komme godt med.
Språkforskeren Lönnroth har fortalt at han i tillegg til å ha fått gjort mye er godt fornøyd med kvaliteten på arbeidet sitt. Er det fordi han er innenfor en sammenheng som påvirker ham, og så gir den ham en ekstra glød? Jeg spør en annen finsk deltaker, Pauline von Bonsdorff, som også er svært fornøyd med oppholdet. Hun er professor i estetikk ved Jyväskylä-universitetet, og er her for å skrive en artikkel om fugletitting som estetisk praksis. Jeg har begynt å tenke på om det går an å se på et skriveopphold som en estetisk praksis.
– Hva er estetisk praksis, spør jeg.
– Estetisk praksis er knyttet til en aktivitet man får noe positivt ut av, innleder Bonsdorff.
– Det kan godt være noe så hverdagslig som å vaske, men ved at aktiviteten inneholder noe reflekterende, noe man gjør litt på sin egen måte, og som ofte er forbundet med tradisjon. Hun forteller at det opplevde er sentralt, at aktiviteten oppleves meningsfull og derfor beriker livet. En estetisk praksis består også av komponenter som har noe «skjønt» ved seg, slik som på Drakamöllan, der rommene er vakre, naturen utenfor vidunderlig, maten suveren og hele stemningen svært vennlig.
– En estetisk praksis vedvarer over tid, sier hun.
Et skriveopphold varer ikke så lenge. La meg likevel kretse rundt begrepet estetisk praksis når jeg til slutt prøver å sirkle inn hva det kan gi. For forskningen påstår at oppholdet kan ha en langvarig virkning, og det går det kanskje an å se i sammenheng med hva en estetisk praksis er.
Den innebærer en måte å være i verden på som godt kan handle om nytte, men som mest av alt dreier seg om tilstedeværelse og at man ikke skal noen steder. Og fordi den ofte også er knyttet til tradisjon, forstås den som meningsfull. Det vil så si at når man uttrykker praksisen, blir man selv del av dette meningsfulle.
Noe lignende kan vi tenke om et akademisk skriveopphold. Det byr på en opplevd helhet som skrivingen finner sted innenfor. Vi kan kalle det et toneleie, og som er langt unna det tøffe og kalde Björkquist snakket om i starten. Skrivingen kan ta dette toneleiet opp i seg og med det gi skrivingen et løft. Slik vil det kunne skapes god flyt.
Det er antakeligvis ikke så rart at ordet «magisk» stadig dukker opp i gjesteboka på Drakamöllan. Man er blitt tilført noe man ikke helt klarer å sette ord på, og som forskningen kan fortelle har positive virkninger. Den andre hverdagen har vist hva en hverdag også kan være.
