§ 1 Teksten din skal være en sammenhengende og helhetlig fremstilling av et emne.
§ 2 Alt du skriver, skal underbygges, av din egen argumentasjon eller av andres.
§ 3 Din oppgave er å overbevise meg.
§ 4 Start med magefølelsen. Vær deretter systematisk.
§ 5 Behold stoltheten over egen originalitet.
§ 9 Ta alltid motargumenter i betraktning.
§ 11 Bruk ikke «hermetegn» i utide.
§ 12 Skriv aldri «interessant» uten å fortsette med «fordi».
§ 13 Gjør det klart hva ord som «det», «dette» og «den» viser tilbake til.
§ 14 Gå straks i gang med å skrive – og å kritisere det du har skrevet.
§ 15 Du er unik! Skriv med det som utgangspunkt.
§ 16 Du skal gjøre verden til et bedre sted med teksten din.
En akademisk artikkel eller oppgave skal ikke være et fritt fabulerende essay, men en sammenhengende fremstilling, dvs. at alt i teksten skal henge sammen og bidra til poenget du vil ha frem.
Fremstillingen skal være akkurat så omfattende som argumentasjonen krever – verken mer eller mindre.
En akademisk tekst lever ikke i et vakuum, den forholder seg til en forutgående og fortløpende kjede av argumenter og argumentasjonsteknikker.
Sentralt blant disse teknikkene står syllogismen, som i en eller annen form ligger til grunn for all akademisk argumentasjon: En generell lovmessighet («alle», «alltid», f.eks. «Alle mennesker er dødelige»), en kategorisering som gjør at den generelle loven gjelder akkurat her («Sokrates er et menneske»), og en konklusjon. Hvis vi har foran oss et bestemt objekt og vi vet at alle objekter av denne typen har visse egenskaper, kan vi konkludere med at det også må gjelde for dette objektet: «Sokrates er dødelig».
Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvordan vet vi for eksempel at objektet faktisk er av den typen vi tror det er? Hvordan kan vi være sikre på at alle objekter av denne typen har disse egenskapene? Vi prøver med noen eksempler:
1. Alle steiner er harde. Dette objektet er en stein. Altså er dette objektet hardt.
2. Det gjør alltid vondt å få et hardt objekt i hodet. Dette er en stein, altså et hardt objekt. Altså gjør det vondt å få den i hodet.
3. Alle verk av verdens beste komponist er gode. Beethoven er verdens beste komponist. Altså er alle Beethovens verk gode.
De tre eksemplene representerer noen av de vanligste feilene man i praksis kommer til å begå. Alle syllogismene er korrekte, men de er også upresise. Hva betyr «hard»? Det finnes steinarter som ikke er spesielt harde. Så den første konklusjonen er kanskje ikke gyldig rent logisk, selv om den er lett å akseptere – får man en stein i hodet, føles det ganske hardt.
Det finnes også steiner som er så små at det knapt gjør vondt å få dem i hodet uansett hvor harde de er. Så selv om den andre konklusjonen kan virke selvfølgelig – det gjør vondt å få en stein i hodet – bygger den på en kjede av uklarheter, og noen av disse er nedarvet fra tidligere syllogismer, som kanskje ikke engang alltid er fremstilt eksplisitt, i dette tilfellet «en stein, altså et hardt objekt». Nedarvede premisser som dette er det ekstra viktig å holde styr på.
Oppdager du at du har gjort denne typen feil, betyr det gjerne at spørsmålet er feil stilt. Det var kanskje ikke «stein» og «hard» du var ute etter, men «vondt». Omformuler så det egentlige poenget kommer frem!
I det tredje eksempelet blir det viktigere hvordan vi har kommet frem til både kategoriseringene og premissene. Stemmer det at Beethoven er verdens beste komponist? Absolutt! Stemmer det at verdens beste komponist alltid skriver genial musikk? Absolutt ikke!
De fleste av påstandene vi kommer med innenfor humaniora, inneholder uklare begreper («hard»), komplekse begreper som forutsetter andre begreper («stein»), og påstander der selve kategoriseringen kan diskuteres («best»).
Derfor er argumentasjon og kildehenvisning viktig. Du skal føre argumentasjonen for påstandene dine så presist og nøyaktig som mulig, og så åpent og ærlig som mulig. Det betyr i praksis at du skal være din egen hardeste kritiker. Spør deg selv hver gang du påstår noe – er det man skal gjøre i en akademisk tekst – om du egentlig har skrevet «hard», eller «det gjør vondt», eller «Beethoven er best»?
Regelen om alltid å oppgi kilder kan noen ganger oppleves som en byrde, men den gjør faktisk livet lettere for deg. Du trenger ikke å finne opp hjulet igjen. Andre har gjort jobben for deg.
Hele poenget med akademia er å utnytte den samlede kompetansen og kunnskapen «klubben» har, til å komme enda lenger. Vi bidrar med det vi kan, i håp om at andre kan ha nytte av det.
Faren med å basere seg på andres argumenter er at de kan ta feil, og at du ved å trekke dem inn undergraver din egen argumentasjon i stedet for å styrke den. Derfor er det viktig å bedømme troverdigheten og påliteligheten til kilden: Er det en verdensledende professor fra Cambridge som sier dette, eller er det en hvemsomhelst med hjemmesnekrede ideer?
Like viktig er det å drite i titler og autoriteter og selv bedømme argumentasjonen til kilden. Holder den? Er den relevant i din sammenheng? Hvilke uuttalte premisser bygger den på? Hvis den hvemsomhelsten har bedre argumenter enn professoren, trumfer det alltid autoriteten og posisjonsmakten til professoren.
Også her gjelder grunntesen i denne paragrafen: Bare de henvisningene som trengs for fremstillingen, hører til i teksten. Henvis ikke til noe bare for å vise at du har lest boken eller er kul med de kule. Namedropping er forbudt.
Det samme gjelder teoriavsnittet, som er både hatet og fryktet. «Teorier» er ikke noe annet enn snarveier – områder der en eller annen, en Cambridge-professor eller en hvemsomhelst, har tenkt gjennom ting, slik at du slipper.
Så enkelt er det likevel ikke. Ja, hvis du benytter deg av helt konkrete teoridannelser, skal du selvfølgelig oppgi dem. Men hvis du ikke gjør det, men arbeider generelt hermeneutisk og fortolker menneskelig aktivitet, er det ingen grunn til å presse ut av seg et egentlig unødvendig teoriavsnitt.
Det man kaller teori og metode, burde i de fleste tilfeller heller betegnes som metarefleksjon, altså refleksjon over ens egen måte å behandle metode og tenke om(«teori») sitt materiale og sine spørsmålsstillinger på.
«Teori» kunne også kalles en redegjørelse, en deklarasjon, av de stedene i teksten som krever at du presiserer ditt eget standpunkt i forhold til etablerte problemområder i fagtradisjonen, kjente fallgruver, pågående diskusjoner og sentrale grunntemaer. Det som bør deklareres, er hvor du står med hensyn til områder der det kan være tvil, konflikt, uenighet eller valg mellom flere relevante, men ikke nødvendigvis kompatible, løsninger. Teori i snever forstand – faste, etablerte teoridannelser – er sjelden særlig interessant, uansett hvor fascinert du måtte være av Bourdieu eller Butler.
Tilsvarende betegner «metode» en redegjørelse for hvordan du har gjennomført undersøkelsen – igjen med fokus på selvrefleksjon («Ja, jeg er klar over disse problemene») og på valgmulighetene («Jeg kunne løst det slik, men jeg valgte å løse det sånn», ev. «Jeg så bare én mulig måte å løse det på»).
I historiske disipliner vil «metode» ofte bare bety hermeneutisk metode, historisk metode, kildekritikk eller andre nærmest selvinnlysende deklarasjoner, og «teori» vil nærmest være synonymt med historiesyn. Derfor kan det være mer givende å tenke på et teori- og metodekapittel som en redegjørelse for hvilke metarefleksjoner du har gjort deg, og hvor i behandlingen av materialet du har ment det var relevant å innføre et ekstra abstraksjonsnivå, og hvorfor.
Teoriavsnittet – hvis du velger å ha et – bør ikke skrives først. Du skriver ikke for å bekrefte eller bevise en teori, heller ikke for å søke bekreftelse i den. Du bruker en teori for å komme raskere fra A til B, men hvis du heller vil til C eller til Roma, vil den bare stå i veien. Skriv i stedet teoriavsnittet etter at du vet hva du faktisk har brukt teorien til, hvilke snarveier den har ført deg til, og hvilken nytte du faktisk har hatt av den. Å henvise til teorier er litt som å innrømme juks: Ja, du har tatt en snarvei, og hvis det forbedrer din egen argumentasjon, er det ok, men hvis ikke er det litt som intellektuell doping.
Sannhetsbegrepet er flyktig. Det ser også forskjellig ut fra fagområde til fagområde. Naturvitenskapsfolket har det lett på den måten: Det er sant at det absolutte frysepunktet er –273,15 °C. Det vet vi fordi molekylene da ikke lenger beveger seg. Det kan observeres og dokumenteres, og ingen kan med overbevisende kraft hevde noe annet.
Sannheten lever et mer problematisk og flyktig liv i de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene. Jeg kan f.eks. påstå at Beethoven er best!, eller at Romerrikets fall skyldtes goternes invasjoner. Min kollega kan da kontre: Nei! Mozart er best!, og Romerriket falt fordi den underliggende økonomiske strukturen imperiet bygde på, kollapset under sin egen vekt.
Ingen av standpunktene kan observeres eller dokumenteres i dag, for (a) det skjedde for lenge siden, (b) standpunktene bygger på verdidommer og ikke på direkte observasjoner, og (c) standpunktene bygger på komplekse begreper med mange variabler, deriblant menneskelig adferd, som når det kommer til stykket, er minst like flyktig og uforutsigbar som bevegelsesmønstrene til molekyler.
Derfor er det innen human- og samfunnsvitenskapene viktigere at teksten er overbevisende, enn at man gjennom teksten kan bevise en eller annen sannhetsverdi.
Denne påstanden krever to presiseringer, siden den kan leses som beslektet med postmoderne posisjoner om at sannheten ikke finnes.
For det første: Overbevisningskraft kan være rent retorisk eller rasjonell – det jeg snakker om her, er den rasjonelle, der leseren nikker og tenker: «Det var klokt argumentert, det hadde jeg ikke tenkt på!», ikke den retoriske, der sannheten bare er ett av mange virkemidler for å vinne diskusjonen.
For det andre: Når jeg legger hovedvekten på å overbevise heller enn å bevise, skal det ikke tas til inntekt for en eller annen «licence to lie». At det i historievitenskapen er vanskelig entydig å skille fakta fra fiksjon, betyr ikke at man bare kan finne på ting.
Konsekvensen av dette underpunktet blir også at setningen «Forskning viser at …» bør brukes høyst sparsomt i disse vitenskapsgrenene, og heller erstattes med «Med forskning i ryggen er det blitt hevdet at …». Det er aldri forskning som viser, men forskeren som hevder. Formuleringer som denne krever selvfølgelig nøyaktige kildehenvisninger.
Det andre underpunktet i paragrafen, om å fange leserens interesse, blir ofte undervurdert i akademiske sammenhenger, men det er verd å sies tydelig: Det er ingenting i veien for å skrive sexy. Jeg satt en gang på puben med en kollega som over et par belgiske øl fortalte den mest usannsynlige, fantastiske, spennende historien om mord og konspirasjoner med utgangspunkt i uenigheter om nattverdsteologien på 900-tallet. Jeg sa: «Dette må du da skrive om!» Han svarte: «Det har jeg da også – i den artikkelen du nettopp har vært med på å redigere!» Og ganske riktig: Der var historien, kondensert til fire linjer og begravd i en fotnote i en ellers meget korrekt og kjedelig fremstilling av teologiske stridigheter omkring nattverden. Moralen er: Har du valget mellom å skrive kjedelig og å skrive sexy – velg sexy.
Destiller deretter, systematisk og gjennomtenkt, en problemstilling ut av dette, gjennom å spørre deg selv:
Dette er den viktigste paragrafen i denne listen, i hvert fall den som har mest direkte konsekvenser for hvordan du skal gjennomføre arbeidet ditt. Hvis du investerer litt tid på dette punktet helt fra start, kommer jobben din til å bli enormt mye lettere. Du bør også vende tilbake til det jevnlig under arbeidets gang.
Hvorfor skriver du teksten din? Fordi det er et eller annet du vil finne ut av og formidle til andre.
Hvordan kom du på å skrive om akkurat det? Fordi et eller annet vakte din interesse.
Hvorfor vakte det interesse? Fordi det stakk ut fra normaltilstanden – den vidunderlige tilstanden der man ikke tenker på at man puster, eller at hjertet slår. Det gjør man jo bare når det er noe galt.
Derfor «kløen». Noe som gnager. Noe som er utilfredsstillende. Noe som gjør at man kjenner en sterk uro fordi man ikke forstår hvorfor akkurat den akkorden i Beethovens tredje har den effekten på deg som den har, eller hvorfor kreftceller deler seg som de gjør.
Men det er ikke nok å bli hengende i kløen. I en akademisk tekst trengs først og fremst en spørsmålsstilling, en oversettelse av kløen til et spørsmål som er så presist som mulig for å kunne gis et svar, i overensstemmelse med paragrafene ovenfor. Så presist som mulig betyr med andre ord det som best definerer det problemområdet du vil undersøke, på en måte som gjør at du kan operasjonalisere spørsmålet, dvs. finne ut hvordan du vil gå frem for å kunne besvare spørsmålet. Dette skulle man kunne kalle metodekapittelet.
Presisjon og operasjonaliserbarhet henger altså nøye sammen: Hvis du ikke vet nøyaktig hva det er du vil finne ut av, er det også vanskelig å vite hvordan du vil gjøre det.
Den neste viktige bestanddelen er materialet. Mange blander i praksis sammen materiale og spørsmål og begynner i materialet for å vaske en spørsmålsstilling ut av det. Materialet bør i stedet fungere som et hjelpemiddel for å komme fra kløe til innsikt, fra spørsmål til svar.
Følger man denne fremgangsmåten, unngår man problemet som gjerne oppstår når man skriver en oppgave: Man skriver ut fra et visst interesseområde og utsetter til siste øyeblikk å formulere en spørsmålsstilling som stemmer overens med det man faktisk har skrevet.
Jeg kaller det «systematisk intuisjon» fordi du jo allerede vet hva som er det interessante, du vet bare ikke hvorfor og hvordan. Den vanskelige delen av oppgavearbeidet er altså å formulere hvorfor og å sørge for at du kan finne ut hvordan.
Et vitenskapelig arbeid er et blikk på verden som nettopp du som observatør formidler til et publikum. Derfor har også observatørens, altså din, posisjon betydning.
Behold stoltheten over dette gjennom hele arbeidet. Det er en grunn til at du tar eller har tatt en akademisk utdannelse – du er ikke dum, og du har landets beste hjerner på ditt område til å bistå deg.
Selv om det er vanskelig: Vær hard. Hvis du mistenker at akkurat den gode ideen – kanskje den som satte hele arbeidet i gang – egentlig ikke hører hjemme i teksten, da gjør den nok ikke det. Leserne dine kommer til å være enda mer mistenksomme enn deg, og du kommer til å bli avslørt og dømt.
En måte å avsløre en «darling» på er å se etter de stedene i teksten der du selv har størst problemer med å få fremstillingen til å henge sammen.
Forresten trenger du ikke å drepe darlingen. Bare flytt poenget til en annen fil, så har du kløen klar til neste artikkel.
Huldretussene – de små skogstrollene i Ronja Røverdatter – er de beste lærerne i akademisk metode man kan forestille seg – strengt tatt de eneste man trenger. De spør konsekvent: «Voffor gör hon på detta viset?» Altså: Hvorfor akkurat sånn? Hva er intensjonen? Hva er formålet?
Uansett hvilket emne du studerer, handler det om menneskelig adferd eller om forutsetninger for menneskelig adferd. Du er her for å gjøre noe godt, for å gi andre sjansen til å forbedre livet sitt, enten det skjer gjennom å splitte atomkjerner på en sikker måte eller gjennom å hjelpe mennesker til å forstå Beethoven. Huldretussene gir deg begge muligheter.
Som sagt under § 2: Det bør være noe positivt og ikke en byrde å oppgi kilder. Det er ytterligere tre grunner til å gjøre det en gang for mye enn en gang for lite (utover faren for å bli anklaget for vitenskapelig uredelighet):
For det første respekt for den som har tenkt tanken først, og dette er den selvfølgelige grunnen.
For det andre at leseren skal ha samme mulighet som deg til å få gode ideer gjennom å gå til den samme teksten. (Av samme grunn er det viktig å skissere den tidligere forskningen på området for å vise leserne hvor du står i feltet, og for at de selv skal kunne danne seg et raskt overblikk over det.)
Den tredje og siste grunnen er at du kan gå tilbake til teksten direkte i stedet for å måtte vri hjernen og tenke: «Hvor pokker var det nå jeg leste dette?!»
Hvis noen kommer til å ville argumentere mot deg – og det er nesten et mål i seg selv at så skal skje – kan du rolig regne med at de ikke vil være positivt innstilt på alle punkter.
Det gjelder også om du synes det du sier, er selvfølgelig. Skriv aldri «selvfølgelig», «naturligvis», «absolutt», «i virkeligheten» osv., eller de negative versjonene, som: «Det ville være absurd å …». Hvis noen påstår at noe er så selvfølgelig at det ikke krever videre argumentasjon – mistro dem, og la alle varsellamper blinke!
Avgrensningens kunst er vanskelig, men nødvendig. Ekstra vanskelig blir det hvis spørsmålsstillingen er utydelig. Også av den grunn er det viktig med en presist formulert spørsmålsstilling.
Du skal ikke presse alt du vet, inn i oppgaven din. Tvert imot skal du se bort fra alt som ikke fremmer argumentasjonen som gjelder det konkrete spørsmålet du har stilt deg her og nå.
Hermetegn er forræderske. Med vold rykker de et ord eller uttrykk ut av den alminnelige strømmen av ord og antyder dermed at termene de markerer, også rykkes ut av sin vanlige betydningssfære, uten at det blir uttrykt eksplisitt. Hermetegn er med andre ord kompakte entymemer, dvs. syllogismer der et av premissene er utelatt. Underforstått overlates det til leseren å fylle inn det usagte premisset og å fullføre den argumentasjonen det var forfatterens oppgave å føre. Man kan kalle det et slags akademisk halvfabrikat..
Hermetegn kan også oppfattes som pseudo-sitat uten en gitt opphavsmann. Skriver jeg for eksempel «riktig vitenskap», kan det tolkes som et sitat og dermed oversettes til «den vitenskapen som noen hevder er riktig», eller – siden vi ikke får vite hvem som har sagt det – som en generell henvisning (den vitenskapen som generelt gjelder som riktig), kanskje også som en påstand om en objektiv sannhet (… som alle vet er riktig).
Generelt mistenker jeg alltid når jeg støter på kjernebegrep i hermetegn, at forfatteren enten ikke har gjort jobben sin grundig nok, eller bevisst eller ubevisst har noe å skjule.
I samme kategori havner et ord som «jo»: «Det er jo sånn at …» er også et entymem: Den allmenne loven i syllogismen regnes som så selvfølgelig at den ikke engang trenger å formuleres – den kan underforstås. Gjør det til en vane å tenke at nettopp «jo»-formuleringer bør være ekstra tydelige.
Denne paragrafen hører nøye sammen med § 3 og faktisk også § 11. Når man sier at noe er interessant, mener man forhåpentligvis at det er relevant for fremstillingen, viktig for å forstå fenomenet, eller lignende. Hvis man bare sier at det har relevans, uten å fortelle hvorfor, har man igjen overlatt til leseren den jobben man selv har som forfatter. Dermed er «interessant» også et slags entymem på samme måte som hermetegn: Det finnes et uuttalt premiss. Og det er et tegn på at man ikke riktig har tenkt tingene grundig nok igjennom.
Disse ordene er forræderske fordi det alltid er veldig tydelig for en selv hva man mener, men ikke alltid for leseren. Derfor er det en god vane å se nøye etter hver gang man bruker et av dem, eller skrive om så man unngår dem helt.
Skriving føder ideer. Kanskje kommer du til å stryke alt du skrev til å begynne med, men det gjør ingenting – de ideene du får imens, gjør det verdt det. Antakelig kommer du ikke til å stryke det første du skrev, og antakelig bryter du da med § 7 og burde ha strøket det. Men ha alltid døren på gløtt for at den løse ideen du fikk på trikken hjem, faktisk er det som nøster hele argumentasjonen opp, hvis du bare gir det tid.
Vi nærmer oss slutten, og de mange oppmuntrende tilropene underveis bør omsider møtes med litt kaldt vann i blodet, her i nest siste paragraf. Hovedpoenget om at du er unik og skal tro på deg selv, gjelder stadig, men «muligens» er likevel et nøkkelord her.
Jon Hustad har uttrykt dette «muligens» bedre enn jeg kan, og derfor siterer jeg ham i stedet for å snirkle det til så det fremstår som om jeg har funnet på det selv. Han snakker om 106-erne i akademia: alle de med IQ på 106, som er smarte nok til å komme inn på en høyere utdannelse, men ikke smarte nok til å ha nytte av den. Antakelig er du mer enn en 106-er, men hvis det er det du er: Ikke prøv å late som om du har løsningen på kjønnsubalansene i samfunnet eller miljøproblemene i stort.
