Av Kristin Asdal, professor og senterleder TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo
Publisert 19. juni 2025 kl. 09:51
Noe av dette alvoret handler om angrepet på vitenskapelig kunnskap og de institusjonene som forvalter den. I vår lokale og nasjonale kontekst har responsen vært betryggende nærmest unison i sin kritikk av de kreftene som forsøker å bryte demokratiets kjerneinstitusjoner ned. Men hva gjør vi for at vi også er der om fem år? Ett av de stegene vi kan ta er det preses i det norske vitenskapsakademiet Annelin Eriksen tar i intervju med Forskerforum helt nylig. Litt omskrevet handler det om å ta steget ut i samfunnet, inkludert det å formulere hva saken står om.
I et tidligere debattinnlegg i Morgenbladet (02.05.25) formulerer Eriksen og hennes ledergruppe i akademiet fem tiltak for å sikre tillit til vitenskapen. Tiltakene var å snu den kortsiktige nytteforståelsen, være ærlige om kunnskapens status, holde etikkfanen høyt, gjenreise grundighet og langsomhet og å ha tillit til studenter.
Men situasjonen endrer seg nå fort. Hvordan kan vi ta stegene videre når det nå framstår som enda tydeligere at problemstillingen er langt bredere enn det å sikre tillit til vitenskap? I USA er utfordringene og utmanøvreringene ikke bare rettet mot universitetene, men kunnskapsforvaltende institusjoner i bred forstand, mot arkiv, mot bibliotek, mot rettsapparatet og den enkeltes rettigheter i møte med større makter. Det er rettet mot det brede demokratisk-institusjonelle felleskapet som jeg har foreslått vi kaller saklighetsfelleskapet og mot den liberale rettsorden der makt er fordelt og balansert.
Dermed handler det ikke bare om tillit til den vitenskapen og kunnskapen som blir formidlet, men like mye om betingelsene for å kunne drive vitenskapelig kunnskapsproduksjon i første omgang. Videre handler det om betingelsene for at et samfunn kan og vil ta vitenskapelig kunnskap i bruk, og dypest sett om et samfunn som anerkjenner og verdsetter kunnskap. Om dette samfunnet med disse betingelsene ikke er der, har den autonomien vi ber om, mindre mening.
Tillit til vitenskap er nært forbundet med tillit til andre samfunnsinstitusjoner og det demokratiske apparatet som til enhver tid kopler sammen vitenskap, politikk og forvaltning.
Første tiltak da kan handle om at vi som del av akademiske institusjoner stillet oss skulder ved skulder ved disse demokratiske institusjonene og dem som forsvarer dem.
Kriser gir både anledning til og behov for å tenke nytt. Vitenskapssosiologen Robers Mertons kjente posisjon og akademiske etos ble utmeislet i møte med det framvoksende nazi-regimet i Tyskland og den nedtrampingen av universelle ikke-diskriminerende verdier regimet representerte. Vi kan se det som et forsøksvis bolverk mot det John Petter Collett med rette sardonisk kritiserte i sin artikkel i Forskerforum nylig, der akademikere, inkludert fremtredende norske, ikke i tide markerte avstand til det som skjedde.
Robert Mertons akademiske etos av relativ autonomi ble institusjonalisert i den liberale rettsstatens etterkrigsæra. Den posisjonen han utmeislet om at vitenskap gir mest tilbake til samfunnet hvis den får utfolde seg relativt fritt, pekte samtidig framover mot en mulig situasjon som vi kan se konturene av i dag, der disse tette forbindelsene som sikret både forståelsen for vitenskap og anerkjennelsen av det den representerer ikke uten videre er der. Vi skal ikke glemme at Merton skrev under tittelen «vitenskapen og den sosiale orden». Vitenskapen er betinget av samfunnsordenen.
Hva kan være et tiltak i den situasjonen hvor denne ordenen er satt i spill? Kan vi gjøre en liten bevegelse slik at vi utvider samtalen fra å handle mest om hvilket ansvar samfunnet har for oss, til at den også inkluderer det å snakke om at vi har og kan ta et ansvar for samfunnet og den ordenen som betinger vitenskapelig kunnskapsproduksjon. Det innebærer samtidig en diskusjon og et spørsmål: Hvordan skal vi som akademiske institusjoner og akademikere som enkeltpersoner være i samfunnet?
Så forslag til tiltak nummer to kan dermed være å ta ansvar.
Det begrepsapparatet vi har for å forstå, definere og forsvare vår rolle er knyttet til den samfunnsordenen vi inntil nylig har kunnet ta relativt for gitt. Når eller om denne ordenen nå er satt i spill, er dette begrepsapparatet ikke lenger tilstrekkelig. Jeg tenker her særskilt på begrepsparet instrumentell nytte versus vitenskapens egenverdi. Vi trenger, vil jeg foreslå, et begrepsapparat som går utover dette. Kanskje kan vi bare si: Vi vil være til nytte! Vi er her for samfunnet. Vi er her for både korte og langsiktige formål. Vi er her for retten til å resonnere og tenke, for å finne løsninger som er gode, for å være i beredskap med den kunnskapen vi kan komme til å trenge, for å være umiddelbart relevante og for å skape gode grunnlag for det vi ikke allerede vet at vi trenger og vil ha behov for.
Så det kan være tiltak nummer tre. Øve oss på å si at vi vil være til nytte og å samtale om hva nytte og relevans kan romme.
Som universitet dyrker vi kvalitet. Det er en av våre fremste misjoner og ett av våre fremste samfunnsoppdrag. Å dyrke fram det beste, det fremste og det ypperste. Det kan gi de aller beste resultatene. Men vi er ydmyke nok til å vite at det kan gjøre oss arrogante og til og med irrelevante og støte mot andre verdier. At vi i vår dyrking av det fremste beveger oss for langt i retning det meritokratiske og dermed det elitistiske på en måte som fjerner oss for mye fra det samfunnet vi både på viktige måter er en del av og skal tjene.
Kan vårt fjerde tiltak da være at vi er tilgjengelige og innen rekkevidde?
Om vi ønsker å kombinere kvalitet med å bestrebe oss på å være demokrati-maskiner, er tilgjengeligheten og adgangen til de rommene vi forvalter, alfa og omega. For selvsagt er det ingen motsetning mellom universitet og demokrati: Grunnlaget for det institusjonelle apparatet som bygger både vitenskap og demokrati er fri idé- og meningsutveksling. Det handler dermed om mer enn retten til ytring. Det handler om muligheten for dialog og møte mellom utsagn. Det handler om det saklighetsfellesskapet som både demokrati og vitenskap er tuftet på.
Dette siste er det vi nå bevitner bryter sammen i USA, at det grunnlaget vi utveksler uenigheter fra faller sammen; altså at den felles grunnen og krav til begrunnelse forsvinner. Det er med den trusselen som utgangspunkt at vi trenger å plassere vårt ønske og krav om autonomi og frihet fra innblanding, innenfor et bredere register av begrunnelse. Det kan være tiltak nummer fem.
