Publisert 28. november 2017 kl. 14:21
Akademia er så fritt og med så mange høyt utdanna folk at man kanskje tenker at folk tør å si fra, men man er veldig sårbar når man er ung forsker med karriereambisjoner eller student med ønske om å ferdigstille masteren, sier Marit Hovdal Moan.
– Jeg jobber ikke som forsker lenger, og paradoksalt nok gjør det meg mye friere til å være kritisk til akademia som system, sier Marit Hovdal Moan.
Sammen med postdoktor Sophia Efstathiou har hun lansert et opprop knyttet til #metoo-debatten i akademia under tittelen #metooakademia. De har savnet at #metoo-kampanjen også nådde universitets- og høyskolesektoren, etter at både musikere og skuespillere har tatt oppgjør med hvordan kvinner trakasseres på arbeidsplassen.
– Vi har snakket om dette lenge og undret oss over hvorfor akademikere ikke har kommet på banen før, sier Moan som jobber som seniorrådgiver og har verv som likestillingsombud ved Fakultet for medisin og helsefag ved NTNU.
Hierarki og asymmetriske relasjoner
– Det vi ber folk signere på er et opprop om at nok er nok. Vi må gjøre noe for å få på plass gode kanaler for å melde fra om seksuell trakassering andre former for uønsket seksuell oppmerksomhet, vi trenger gode rutiner for å verne studenter og ansatte fra å bli utsatt for slik atferd og ønsker å melde fra. Vi må også gjøre noe med de strukturelle forholdene som bidrar til å legge til rette for at slik uønsket atferd forekommer, og at det forblir usagt, som høy grad av midlertidighet for eksempel, sier Moan.
– Hva er grunnen til at det har tatt så lang tid før akademia svarer med en egen #metoo-kampanje?
– Det kan være at det ikke forekommer i akademia i samme grad som andre steder, men det tror jeg ikke er tilfelle, både basert på egen erfaring og historiene jeg har hørt fra andre. Akademia er bygd opp med sterke hierarkiske strukturer og asymmetriske relasjoner, men det ikke har vært nok fokus på dette.
«Men så hørte jeg historier om samme person. Da fikk jeg litt flashbacks og tenkte at det ikke var greit det som skjedde med meg.»
Mye på spill
Moan mener de strukturelle forutsetningene i akademia åpner for mange relasjoner der trakassering kan forekomme.
– Akademia er så fritt og med så mange høyt utdanna folk at man kanskje tenker at folk tør å si fra, men man er veldig sårbar når man er ung forsker med karriereambisjoner eller student med ønske om å ferdigstille masteren. Det er mye som står på spill, sier hun.
– Det er mange asymmetriske konstellasjoner i akademia: student og veileder, stipendiat og veileder, stipendiat og seniorkollega, og mellom ung, midlertidig forsker og eldre, fast ansatt forsker. Denne ujevne balansen i makt og innflytelse innad i relasjoner, kombinert med ofte høy grad av tillit, gir grobunn for situasjoner der den sterke part tråkker over grensen. Universitetsledelsen har et ansvar for å iverksette tiltak som kan bidra til å utjevne denne ubalansen i relasjoner i akademia, som et ledd i å hindre at det skjer, få på plass effektive systemer for å melde fra, de og rutiner for å håndtere denne type historier på en måte som verner den som melder fra.
I oppropet krever #metooakademia at ledelsen ved norske universitet iverksetter følgende tiltak:
Les hele oppropet her: Metooakademia
– Jeg la det bak meg
Til Universitetsavisa og Krohno forteller Efstathiou og Moan at de selv har blitt utsatt for seksuell trakassering. Moan forteller til Forskerforum at det hun opplevde ikke i utgangspunktet var noe hun tenkte var trakassering.
– Jeg ble litt perpleks og forundret over hva som foregikk, men jeg la det bak meg. Men så hørte jeg historier om samme person. Da fikk jeg litt flashbacks og tenkte at det ikke var greit det som skjedde med meg.
– Hva slags oppførsel ble du utsatt for?
– Det var klaps på rumpa og slibrige kommentarer i øret fra en person som var mye mer senior enn meg. Det var ikke greit.
– Hvilke råd vil du gi til unge kvinner som utsettes for seksuell trakassering i akademia?
– Jeg vil utfordre deg på det spørsmålet. For det første skjer dette både kvinner og menn. Men hvilke råd vi skal gi dem er ikke det første spørsmålet vi må stille. Vi må stille spørsmålet til ledelsen – hva vil de gjøre for at folk skal tørre å melde fra, uten å frykte at de havner i trøbbel? Hva vil ledelsen gjøre for at folk skal vite at de blir ivaretatt og at det ikke får konsekvenser for karrieren deres? Hvis den informasjonen er på plass, vet folk godt hva de skal gjøre, og da trenger de ikke noe råd fra meg.
