Dersom det bare handler om å finne den best skikkede rektorkandidaten, finnes det bedre rekrutteringsmetoder enn valg. Men valg kan ha andre fortrinn, mener statssekretær Bjørn Haugstad.

 

Bjørn Haugstad, statssekretær i Kunnskapsdepartementet

Er det et problem for legitimiteten til ordningen med valgte rektorer ved universiteter eller høyskoler at gjenvalg ved for eksempel Universitetet i Tromsø og Universitetet i Bergen i år skjer uten motkandidat? Og i UiTs tilfelle med heller svak valgdeltagelse? Vi er jo vant til at demokratiske valg innebærer nettopp det, et valg. Og at et flertall av velgerne deltar.

Jeg mener det er tre forutsetninger som må være til stede for at ordningen med valgt rektor skal ha legitimitet.

For det første må den kunne frembringe gode rektorer og rektorteam. Det har vi nok av eksempler på at den har gjort. Den kan selvsagt også frembringe dårlige rektorer, men det kan enhver rekrutteringsmåte. Internasjonalt er det så få eksempler på universiteter som følger den norske modellen med valg av rektor, at jeg er ikke kjent med noen seriøs, systematisk studie som vurderer om valgt eller tilsatt rektor gir best rektor. Men, altså, norsk empiri viser at valg av rektor kan frembringe god rektor.

For det andre må valgordningen ha oppslutning når det er valg, ikke bare i retorikk når ordningen diskuteres. Ansatte og studenter må simpelthen oppfatte valget som viktig nok til at de tar seg umaken med å stemme. Jon Elster har skrevet om hvorfor det å avlegge stemme i vanlige valg etter en snever definisjon av rasjonalitet er irrasjonelt fordi det er lite sannsynlig at den enkeltes stemme skal han noen reell innflytelse. Det «rasjonelle» er derfor å la være å stemme selv, og håpe at alle andre tar byrden med å trosse regn og vind og rømme sofakroken for å avlegge stemme. Han drøfter videre hvorfor så mange like fullt velger å delta i valg, på grunn av sosiale eller moralske normer. Den enkelte forstår intuitivt at et demokrati avhenger av deltagelse. Jeg mener det samme resonnementet gjelder valg ved universiteter og høyskoler.

For det tredje må valgene faktisk representere en reell valgmulighet. Som minimum mellom personer med ulike kvalifikasjoner, men helst mellom personer som står for ulike universitetspolitiske program. Jeg tør påstå at dersom det bare handler om å finne den best skikkede, så finnes det bedre rekrutteringsmetoder enn valg. Dersom det også er et universitetspolitisk retningsvalg, så har valgordningen åpenbare fortrinn.

Etter premiss to og tre synes konklusjonen klar: Valg uten motkandidat er klart brudd med premiss tre, og vanligvis med premiss to fordi valgdeltagelsen synker når valget ikke er reelt.

Jeg er like fullt villig til å konkludere med at GJENvalg uten motkandidat ikke nødvendigvis underminerer ordningen med valgt rektor. Dersom den alminnelige oppfatning om sittende rektor er at vedkommende, og vedkommendes rektorteam, har gjort en god jobb, og det heller ikke klar strid om hovedretningen for institusjonen, så er det ikke rart at seriøse kandidater vil vente til sittende rektor ikke kan stille til gjenvalg.

Etter to fireårsperioder med samme rektor, mener jeg alle tre premisser slår inn for fullt. Da er det vanskelig å la være å påpeke at valgdeltagelsen tidvis er slik at hadde vi hatt så lav deltagelse i valg til Storting eller kommuner, så ville vi hatt en sterk debatt om demokratiet er i fare.

Men det er en annen debatt.

LES OGSÅ:

Ved de tre siste rektorvalgene har denne høgskolen bare hatt én kandidat

  • Hilde Refstie

    Hvis man har valgt rektor har man i det minste mulighet til å mobilisere kandidater og valgdeltakelse hvis man skulle være stormisfornøyd med de/den som stiller. Om valgdeltagelsen er lav ellers er kanskje ikke så farlig. Valg presser også rektorkandidater til å synliggjøre hvilke agendaer og visjoner de har. Man kan ikke late som om en rektorposisjon bare er en hvilken som helst administrativ lederstilling uavhengig av universitets- og bredere politikk.