Essay | Forskningsetikk
Publisert 20. mai 2026 kl. 14:28
Denne teksten har vokst ut av en liten porsjon uro: Hvor lenge kan jeg forutsette at studentene og jeg lever i den samme virkelighetsforståelsen?
Hva skjer med deres tillit til forskerfellesskapet når USAs myndigheter ikke bare politiserer sin kritikk av etablert forskning, men tar systematiske grep for å snu opp ned på nettopp denne virkeligheten?
Da jeg begynte å undervise om forskningsetikk ved psykologifag ved Universitetet i Bergen for noen år tilbake, var jeg ikke bekymret for at fortellingene om forskningsjuks jeg valgte, var kontroversielle. De godt etablerte og allment aksepterte eksemplene jeg brukte, og de forskningsetiske overtrampene de synliggjorde, var tydelige og utvilsomme.
Et av de grovest eksemplene jeg har brukt, er Paolo Macchiarini-saken fra Karolinska Institutet (KI). Macchiarini var gjesteprofessor ved KI fra 2010. Under oppholdet opererte han inn syntetiske luftrør på tre pasienter ved Karolinska universitetssykehus, etter hvert totalt åtte operasjoner verden over. Så begynte pasientene å dø. Gjennom et langt og komplisert hendelsesforløp ble det avslørt at Macchiarini hadde forfalsket CV-en, publisert manipulerte forskningsresultater og løyet om sine pasienters helsetilstand – for å nevne noe. Macchiarini ble til slutt dømt i en svensk domstol for grov mishandling av fire pasienter.
Historien er fremdeles aktuell: Han startet soningen av den to og et halvt år lange dommen så sent som september 2024. Historien levner også KI liten ære: Institusjonen forsvarte i det lengste Macchiarini. Det hele endte med at rektor, dekaner, KIs styre og medlemmer av Nobelforsamlingen ved KI måtte gå.
Andre eksempler jeg har brukt, er tilsynelatende mindre alvorlige.
For å lette på stemningen nevner jeg en artikkel som i sin tid ble lastet opp på en preprint-server. Forfatterne mente å ha funnet forklaringen på hvorfor folk som liker heavy metal, har personlighetsforstyrrelser. Dette gir meg mulighet til å spille høy musikk i forelesningslokalet. I black metal-hovedstaden Bergen humres det blant studentene når jeg siterer denne forskningen, siden den så åpenbart starter med konklusjonen, et skikkelig no-no i forskningssammenheng. Stemningen blir raskt litt dystrere når jeg forteller at forskerne bak artikkelen var ansatt ved et statlig universitet i Kina, et autoritært regime der denne musikkformen er uglesett – for å si det mildt. Jeg syns artikkelen er en god og overraskende demonstrasjon av hvordan forskning kan bidra til å legitimere undertrykkelsen av «uønskede elementer». Artikkelen nådde aldri fagfellevurdering.
Da jeg i 2024 foreleste om plagiat, trakk jeg frem to norske, fuske-felte master-ministre til skrekk og advarsel. At den ene var minister for forskning og høyere utdanning og den andre helse- og omsorgsminister, gjorde sakene både mer ironiske og mer alvorlige. Dette er to samfunnsområder som studentene står med begge beina plantet i. Dermed kunne jeg bruke disse tilfellene også for å snakke om mekanismer som undergraver tillit, både til forskere og til politikere.
Alle disse eksemplene synes avklart og var – håper jeg – lette å forstå innenfor rammene av en virkelighetsforståelse som studentene og jeg deler.
Det viktigste eksempelet mitt på forskningsjuks og drøye konsekvenser er likevel historien om Andrew Wakefield. Selv om utgangspunktet ligger nesten 30 år tilbake, lever vi fremdeles midt i konsekvensene av det.
Et kort resymé: I 1998 publiserte Wakefield og 12 medforfattere en studie som antydet en kausal sammenheng mellom tre-i-en-vaksinen for meslinger, kusma og røde hunder (MMR) og alvorlige utviklingsforstyrrelser hos barn. Artikkelen kom på trykk i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet. Gjennom en omfattende pressedekning av forskningsfunnene, spesielt i engelskspråklige land, ble dette raskt til en kobling mellom vaksiner og autisme i store deler av befolkningen.
Selv om man skal være svært forsiktig med å trekke kausale slutninger på samfunnsnivå, er det ganske lett å vise at artikkelen fikk svært alvorlige konsekvenser. Vaksinefrykt spredte seg til flere land, og tilliten til offentlige vaksineprogrammer ble alvorlig svekket. Mens MMR-vaksinen på 90-tallet hadde en dekningsgrad på godt over 90 prosent i de fleste vestlige land, falt den i årene etter artikkelen noen steder til under 70, med en merkbar økning av forekomsten av blant annet meslinger.
Den omtalte artikkelen ble heftig kritisert, men det skulle ta 12 år før The Lancet trakk den tilbake, mye takket være det nitide arbeidet til journalisten Brian Deer. Samme år som artikkelen ble trukket, i 2010, ble Wakefield fradømt retten til å utøve legeyrket i Storbritannia.
I mitt hode er Wakefields herostratiske berømmelse som juksemaker og svindler vel fortjent. De destruktive følgene hans forskning hadde for folkehelsen, gjør historien til et allment akseptert eksempel på et grovt forskningsetisk overtramp. Wakefield-historien har dessuten blitt gjenaktualisert på ulike måter de årene jeg har forelest.
Under covid-19-pandemien fungerte historien som et utgangspunkt for å diskutere vaksineskepsis live med studentene. I nettmediene kunne man lese en blanding av legitime bekymringer om en helt ny vaksine og mistanker om at onde krefter stod bak et laboratoriefremstilt biovåpen. Pandemien og Wakefields historie gav også en mulighet til å diskutere ny forskning som viste at vaksine-desinformasjon hadde målbare negative effekter på vaksineringsviljen hos deltakerne i en omfattende studie gjennomført i USA og Storbritannia.
Det jeg imidlertid ikke brukte tid på å snakke om i forelesningene, var hvordan det i visse vaksineskeptiske miljøer har pågått en vedvarende innsats for å rehabilitere Wakefield. Rehabiliteringen er ikke minst drevet frem av hovedpersonen selv, som alltid har nektet for beskyldningene om juks. Jeg fant det hverken nødvendig eller formålstjenlig å inkludere denne biten, det ville ha blitt en form for falsk balanse. Om man bare har fulgt litt med de siste 10–20 årene, har man kunnet konstatere at vaksineskepsisen har vært en mer eller mindre permanent bestanddel av ordskiftet, helt i utkanten av begge sider av det politiske spekteret, men kanskje mest synlig på den amerikanske høyresiden.
Og det var nettopp amerikansk politikk som rotet det skikkelig til i forberedelsene til den første halvårlige forelesningen våren 2025.
Da den nye Trump-administrasjonen tiltrådte i starten av 2025, fikk dette umiddelbare konsekvenser for mine forberedelser. Ganske raskt ble Robert F. Kennedy jr. (heretter: RFKjr) utnevnt til ny helseminister.
RFKjr var helt frem til 2023 formann i antivaksine-organisasjonen Children’s Health Defense. Organisasjonen, som aktivt har promotert Wakefields syn, er en av hovedkildene til feilinformasjon om vaksiner. Utnevnelsen av RFKjr var starten på en rekke raske endringer i amerikansk offentlig helsepolitikk. Før jeg foreleste om Wakefield, måtte jeg stadig oppdatere presentasjonen min for å holde tritt med den siste utviklingen.
Like etter utnevningen av RFKjr kom nyheten om at Centers for Disease Control and Prevention (CDC) skulle starte en studie om sammenhengen mellom vaksiner og autisme, ledet av David Geier, en kjent tilhenger av teorien om at det ene fører til det andre. CDC fyller omtrent samme rolle som Folkehelseinstituttet i Norge, og har ansvar for sykdomsforebygging og smittevern. Reaksjonen fra et samlet internasjonalt medisinsk miljø lot ikke vente på seg. Den bestod av en blanding av vantro, frykt og sinne. Det tok ikke lang tid før det kom nyheter om forskningsprosjekter som mistet sin finansiering fra National Institutes of Health (NIH) fordi de forsket på nettopp vaksineskepsis eller andre vaksinespørsmål som ikke harmonerte med administrasjonens tydelige holdning i spørsmålet.
En liten notis satte det sårbare i relieff – i hvert fall syntes både studentene og jeg at dette var spesielt opprørende: Et internasjonalt nettverk av organisasjoner som jobber med tidlig diagnostisering av autisme, rapporterte om at foreldre avlyste sine utredningsavtaler. Grunnen? De var bekymret for å bli fremtidige registrerte målskiver for en stadig mer politisert helseforsikringsbransje.
Nettopp fordi utviklingen i USA ble uoversiktlig og skjedde så raskt, vurderte jeg flere ganger å ta ut hele Wakefield-eksempelet – rett og slett for å spare meg for hodebry.
Kunne det ikke dessuten vurderes som utenfor mitt mandat å trekke inn amerikansk politikk i en forelesning om forskningsetikk knyttet til psykologiutdanningen ved et norsk universitet? Ville min omtale av amerikansk helsepolitikk av noen bli oppfattet som privat agitasjon og ikke en nøytral beskrivelse av hva som foregikk i USA? Skulle jeg ikke heller konsentrere meg om det forskningsetiske regelverket som våre fremtidige forskere skal forholde seg til?
Jeg kom frem til at det i så fall ville være litt feigt, spesielt siden en av de viktigste tingene jeg vil formidle til studentene, er hvor omfattende konsekvensene av forskningsetiske overtramp kan være – også på samfunnsnivå. Dessuten er det viktig for meg å koble forskningsetikken til forskernes ansvar for å opprettholde fri og etterrettelig forskning.
Utviklingen i USA gav meg også en mulighet til å diskutere forholdet mellom politikk og vitenskap. Forskningen beveger seg i sneglefart på grunn av dens kumulative og etterprøvende natur, dens krav om etterrettelighet og den innebygde tregheten i fagfellevurderingen. Derimot kan det synes som om politikken beveger seg i overlydsfart. Når bestemte former for definisjonsmakt konsentreres på færre hender og samspillet med kunnskapsmiljøene samtidig forvitrer, virker det som om politiske beslutninger tas på sparket, uten hensyn til vanlige kjøreregler.
Jeg prøver å berolige – meg selv like mye som studentene – med at hver gang nyheter om politiske angrep på etablert vitenskapelig konsensus kommer, reagerer fagmiljøene kraftig. Spørsmålet om vaksiner leder til autisme, har vært undersøkt i flere tiår, og den vitenskapelige konsensus er tydelig: Vaksiner leder ikke til autisme.
Etter hvert som den pseudo-vitenskapelige – for ikke å si anti-vitenskapelige – vaksineskepsisen får mer plass og i realiteten blir den vedtatte og styrende politikken til verdens ledende vitenskapsnasjon, er det vanskelig å se hvordan en fullstendig kollaps i vaksineprogrammet over there kan unngås. Den politiske maskinens overlydsfart står i fare for å resultere i en skikkelig Concorde-styrt midt i den amerikanske befolkningen.
I månedene etter den første av fjorårets to forelesninger kom det stadig flere «tiltak» fra de politisk styrte helseinstitusjonene. For eksempel at alle de 17 medlemmene i Advisory Committee on Immunization Practices (ACIP) ble erstattet av medlemmer med samme syn som RFKjr. Eller at RFKjr i august annonserte stans av en halv milliard dollar i støtte til forskning på utviklingen av mRNA-vaksiner – den vaksinetypen som i den amerikanske administrasjonen og i folks bevissthet har blitt ensbetydende med covid-19-vaksinen.
I september annonserte den øverste lederen for helsemyndighetene i Florida at obligatoriske vaksineringsprogrammer for skolebarn skulle stanses. Det som de aller fleste norske foreldre ser på som en selvsagt og nødvendig del av barnas helsemessige utrustning, ble fjernet med et pennestrøk. Da Trump senere hevdet at bruk av paracetamol hos gravide førte til autisme hos deres barn, ble norske medier fylt opp av avvisninger av denne koblingen. Den slags har hos noen dessverre den effekten at det forsterker mistanken om at Trump kanskjevar inne på noe.
(Bare for å slå det fast: I januar i år publiserte The Lancet en systematisk gjennomgang og meta-analyse av eksisterende forskning. Forfatterne slår fast at det ikke er grunnlag for å påstå at det finnes en økning i sannsynligheten for autisme, ADHD eller intellektuell funksjonsnedsettelse hos barn som følge av bruk av paracetamol under graviditet.)
Like problematisk som publisering av feilinformasjon er slettingen av riktig informasjon. Spesielt er det grovt når kravet om sletting kommer fra politisk hold: 15. juli 2025 ble en dansk studie publisert i det amerikanske tidsskriftet The Annals of Internal Medicine. Studien inkluderte data fra mer enn 1,2 millioner barn og konkluderte med at bruk av aluminium som hjelpestoff i vaksiner ikke økte risikoen for å utvikle noen av de 50 ulike sykdommene som ble undersøkt (deriblant autisme).
Bare to uker senere ba RFKjr tidsskriftet om å trekke artikkelen, som han mente var mangelfull så vel som kjøpt og betalt. Tidsskriftet nektet å trekke tilbake artikkelen, jeg hadde nær sagt selvsagt.
En ting er tidsskriftene, en annen er offisiell helseinformasjon. Her er det enklere å fjerne og erstatte informasjonen for en administrasjon med en tydelig agenda. Om jeg ikke hadde fulgt nøye med, ville jeg ha fått problemer med noen av mine referanser: I november ble deler av CDCs nettsider som eksplisitt slo fast at «vaksiner ikke fører til autisme» fjernet og erstattet med følgende: «Påstanden ‘vaksiner forårsaker ikke autisme’ er ikke en evidensbasert påstand, fordi studier ikke har utelukket muligheten for at vaksiner til spedbarn forårsaker autisme.» I desember forsvant oppføringen «Be Aware of Potentially Dangerous Products and Therapies that Claim to Treat Autism» fra nettsidene til the Food and Drug Administration (FDA). Det hele fremstår som en målrettet utslettelseskrig mot vitenskapelig etablerte fakta.
Den politiske manifestasjonen av en stadig mer systematisk vaksineskepsis strekker seg inn i det nye året – og gjør at også forberedelsene til min første forelesning om forskningsetikk i 2026 vil bli en konsentrasjonsøvelse. Det meldes om kraftig økende forekomster av sykdommer som tidligere har vært holdt i sjakk av vaksiner, i flere delstater i USA. Som tidsskriftet the Annals of Internal Medicine skrev i januar: Siden våren ’25 har CDC sluttet å oppdatere nesten halvparten av sine sykdomssporende databaser. Av disse var omtrent 9 av 10 knyttet til informasjon om vaksinasjon eller følger etter sykdommer som kan forebygges med vaksine, for eksempel influensa, covid-19 og andre luftveissykdommer.
For meg som foreleser er konsekvensen av utviklingen denne: Wakefield-eksempelet er nå så gjennompolitisert i global skala at en snikende uro siver inn i rollen min som foreleser. Jeg har enorm tiltro til studentene våre; de engasjerer seg i fagene, både i og utenfor forelesningene, og fremstår i det hele tatt som svært oppegående og kritisk tenkende vesener. Likevel merker jeg at jeg i stadig større grad må vurdere entydigheten i Wakefield-eksempelet.
Hvor lenge kan jeg regne med at alle studentene deler og hegner om en allment og vitenskapelig akseptert konsensus, for ikke å si virkelighetsforståelse?
Hvor lenge kan jeg regne med at alle studentene deler og hegner om en allment og vitenskapelig akseptert konsensus, for ikke å si virkelighetsforståelse?
Det som jeg for noen år siden tenkte var uproblematisk og berettiget, nemlig å uttrykke harme over Wakefields juks, fremstår nå som vanskeligere. Helt ufrivillig har jeg begynt å stille meg følgende spørsmål: Siden vaksinasjon et blitt et svært ømtålig emne i vår globale samtid, må jeg ta høyde for at enkelte studenter ikke nødvendigvis stoler på den etablerte forskningen og forskerne på dette området?
Jeg ser hvordan mine digitale feeds har endret seg det siste året, også som en følge av arbeidet med både forelesningene og dette essayet. Noen dager kan jeg levende forestille meg at hvis jeg var 20 år og uerfaren når det gjaldt å lese og forstå forskning, kunne bli ledet til å tro at Wakefield kanskje likevel var inne på noe. Og at tilliten til vaksineprogrammet kanskje er, tja, litt vel ukritisk?
Og her er skvisen jeg står i: Jeg gir studentene ammunisjon til en kritisk holdning gjennom avslørende eksempler som også rammer de akademiske institusjonene, slik som i Macchiarini-saken.
Hvordan skal forresten studentene forholde seg til at tidsskriftet The Lancet publiserte både Wakefield-artikkelen og det nevnte metastudiet som avviser sammenhengen mellom paracetamol, graviditet og autisme? Hvordan preger deres egne erfaringer, deres unge liv under pandemien og selvopplevde fysiske reaksjoner på vaksiner synet på akkurat denne saken? Hva gjør jeg hvis det blant studentene finnes dem som ser på meg som en lettlurt representant for «systemet» eller eventuelt en løgnhals som bevisst prøver å dekke over en «sannhet» som holdes skjult for allmennheten? Hva gjør jeg hvis jeg blir utfordret på akkurat dette under forelesningen?
Jeg har ikke svaret klart for meg, men jeg tror jeg vil snakke om både verdien av overveldende evidens og verdien av å være usikker, ikke skråsikker. Jeg håper det kan fungere som en god vaksine mot vranglære. Mest av alt vil jeg kanskje likevel snakke om min egen tillittil forskerfellesskapet: Det er godt å kunne tenke: «Hva ville dere gjort?»
Essayet ble først publisert i Forskerforum nr. 2/2026.
