Bokanmeldelse | Romerriket

Makt og marmor

Latinkyndige Jon Iddeng loser oss gjennom tusen år med romersk historie. Stilen er stram, og hånden er stødig.

«Hvor ofte tenker du på Romerriket?» Spørsmålet gikk viralt på TikTok, der overraskende mange menn svarte at de tenkte på Romerriket ukentlig, daglig og flere ganger om dagen. For eksempel: «Hver gang jeg kjører på en rett vei.» Bare skryt, selvfølgelig. Men at kunnskaper om det velsmurte verdensriket er populært, er det ingen tvil om. Særlig blant menn. Serien «En kort introduksjon» er rettet mot både studenter og et allment publikum. Skal man tro tidsånden, ligger En kort introduksjon til Romerriket an til å bli årets strandlektyre.

Historiker Jon Iddeng jobber i Forskerforbundet og har skrevet flere bøker om romertiden. I denne boken er det rikets storhetstid som er i blikkpunktet. Den inneholder alt en autodidakt trenger å vite om seige slag, maktkamper og erobringer, styreformer og ingeniørkunst. Riket fremstilles som en voldsmakt, men også som en garantist for mindre stater som selv oppsøkte Roma for hjelp og beskyttelse. Vi får innblikk i den sosiale lagdelingen, hva som lå på matfatet, og hvordan indre uro ble brukt til å øke Romas makt. Og ikke minst: kart. Kart er viktig. Både over rikets faktiske utbredelse og over verden slik romerne så den for seg.

Som Iddeng skriver, tapte romerne mange slag, men de vant alltid krigen. Hvordan kunne det ha seg at romerne «var så gode til å herske over andre»? Iddeng peker særlig på én fordel: De var ikke avhengige av leiesoldater. «Måten de var organisert på, politisk og militært, gjorde at de forble lojale.» Når det gjelder det militære, er det interessant å lese at romerne ikke hadde noen militær strategi. Mens én keiser kunne være opptatt av erobring, kunne den neste være opptatt av å sikre grensene. Militære strategier var personavhengige, aldri langsiktige. Men romerne hadde det Iddeng kaller en «erobringsideologi». Grunnen til at den lyktes, tilskriver han langt på vei også den republikanske statsformen.

Det er ikke vanskelig å forstå at tanken om et europeisk maktsentrum med esende yttergrenser kan virke besnærende. Hvorvidt det er allment opphissende, er jeg mindre sikker på. En kort introduksjon til Romerriket er nettopp en kort introduksjon, og det står for eksempel ingenting om romernes kjønnsliv. Om Pompeii skriver Iddeng at de hadde fine murhus, indre atrier og flotte, bemalte vegger – uten å nevne de arkeologiske sensasjonene som ga opphav til ordet «pornografi». Mer tynt beskrevet er rikets fall og kollaps. Her henstilles leseren til et sitat fra opplysningshistorikeren Edward Gibbon: «I stedet for å spørre om hvorfor det romerske imperiet ble ødelagt, bør vi heller la oss overraske over at det eksisterte så lenge.»

Særlig studenter vil ha nytte av Iddengs beskrivelser av den romerske republikken som politisk konsept. Når europeiske intellektuelle først vendte seg mot antikken, var det Roma som var inspirasjonskilden. Det athenske demokratiet fremsto, som han påpeker, som en «merkverdig parentes i historien». Mens greske tenkere hadde en organisk forståelse av styreformer som degenererte og avløste hverandre i et slags kretsløp, ble den romerske republikken betraktet som en tidløs idealforfatning. Den varte i hele 460 år, fra 509 til 49 før vår tidsregning. Antakelig har Iddeng en grunn til å se bort fra San Marino, kjent som verdens eldste eksisterende republikk, når han slår fast at «ingen av dagens republikker eller demokratier har vart så lenge».

I et format som dette er et visst tap av nyanser ikke til å unngå. For eksempel beskriver Iddeng etruskerne som et «litt gåtefullt folk» som «snakket et språk som ikke var indoeuropeisk, og som ikke har nedtegnet fortellinger om seg selv som vi kan lese». Rett nok er syntaksen en gåte, og mange forskere er blitt rammet av forvirring. Men de fleste av de bevarte «fortellingene» – spådommer, gulltavler og gravinskripsjoner – kan faktisk leses og forstås. I En kort introduksjon er kunnskapen fortettet, men helt galt går det aldri. Kildene er dessuten bunnsolide. Iddeng siterer fra klassiske verk, og har gjort flere av oversettelsene selv.

Balansekunsten er å skrive en håndbok for noviser uten å fornærme dem som måtte ha enkelte kunnskaper fra før. En heterogen lesergruppe er kanskje ikke sterkere enn det svakeste leddet, men en kan lure på om det er nødvendig å påpeke at romerne ikke hadde politiske partier, biler, brus og kjemisk gjødsel. Litterære krumspring er det få av, selv om forfatteren krydrer det litt til med å beskrive Cicero som selvgod, Augustus som durkdreven og Vespasian som en notorisk gjerrigknark.

Samtidig skal det mye til for ikke å lære noe nytt. En kort introduksjon til Romerriket er rett og slett en solid innføring, og treffer alle som vil forøke sine kunnskaper i et format som enkelt lar seg fordøye.

Av Frida Skatvik

Publisert 03. juni 2026 kl. 09:02